Selvhjelp

Om en økonomisk tilnærming likevel brukes er det påfallende hvor godt selvhjelpsgruppene kommer ut. Selvhjelpsgruppene bør derfor, etter artikkelforfatternes syn, få enda større oppmerksomhet fra det profesjonelle hjelpeapparatet.

26. oktober kunngjorde helse Sør-Øst at de ønsker å konkurranseutsette anskaffelsen av tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengige. Bakt inn i forslaget var et par urovekkende endringer. Det offentlige vil ikke lenger kjøpe behandlingsopplegg som innebærer at spesialisthelsetjenesten tar hovedansvaret for støtte til skolegang og arbeidstrening. Hvis ingen vil betale for utdanningen og yrkespraksisen til tidligere rusmisbrukere, blir rehabilitering nesten umulig. Jobb og skolegang er nøkkelen til meningsfull samfunnsdeltakelse.

Enda mer urovekkende er pålegget om at tilbyder ikke lenger kan reservere seg mot medikamentell behandling foreskrevet av lege. Der man tidligere hadde et klart skille mellom helt rusfrie og legemiddelassisterte behandlingsformer, vil man nå risikere at de behandlingstilbudene som finnes vil ende opp som mellomløsninger. Resultat blir at behandlingsopplegget for begge gruppene blir enda vanskeligere. Rusmisbrukere i behandling er i en sårbar situasjon. En telefonsamtale fra noen i det gamle miljøet kan være det som skal til for å utløse et tilbakefall for de i medikamentfri behandling. Institusjoner som kun ønsker å tilby medikamentfri behandling bør derfor få lov til det ut fra egen erfaring og kunnskap. Kostnads- og effektiviseringskravene må ikke gå på bekostning av et mangfoldig rehabiliteringstilbud.

Økt fokus på medikamentell behandling undergraver det rusfrie behandlingstilbudet og det frivillige selvhjelpstilbudet. Spørsmålet om hvem som skal velge hvilken behandlingsform som passer best, vil vi la stå åpent. Poenget er at behandlingen ikke må redusere rusmisbrukere til viljeløse ofre i stedet for ressurssterke mennesker som selv kan ta tak i og løse egne eksistensielle og somatiske problemer. Det er også verdt å minne om at rehabilitering av de med alkoholproblemer er en stor utfordring der det frivillige initiativet er helt uvurderlig. En lege kan skrive ut antabus men ikke være i nærheten av den støtten eksempelvis De Norske Lenker, Anonyme Alkoholikere og Familieklubbene kan gi. I årets opptrappingsplan for rusfeltet, som ble presentert i forbindelse med statsbudsjettet, er det uttrykt ønske om å styrke selvhjelpsarbeidet. Det må vises i praksis.

Effekt og betydning

I selvhjelpsgrupper blir den enkelte hjulpet til å mobilisere egne ressurser ved å hjelpe andre. Uavhengig av om det er angst, spiseproblemer, gambling eller rusproblemer, selvhjelpsgrupper bidrar til å mobilisere deltagerne til å se seg selv og på den måten mestre egne utfordringer. Selvhjelpsgrupper som Lenkene, Anonyme Alkoholikere, Anonyme Narkomane og Familieklubbene er ikke bare et supplement til tradisjonell behandling, de er fullgode alternativer og en del av det hjelpetilbudet som finnes. I en artikkel i Tidsskrift for Norsk Lægeforening i 2005 fant Øistein Kristensen og John-Kåre Vederhus ”…en samvariasjon mellom deltakelse i selvhjelpsgrupper og ønskede behandlingsresultater” som var like høy som for deltakere i legemiddelassistert behandling. Dette er svært viktig i en tid der ønsket om å måle effekter og kunne sette alt inn i et excel-ark er overtydelig hos byråkrater og politikere. Utgiftene til en selvhjelpsgruppe er lik null, sammenlignet med de utgiftene selvhjelpsgruppene sparer samfunnet for. Tanken om at medikamentell behandling alene avskaffer et problem er i beste fall naiv. På samme måte som antabus ikke har avskaffet alkoholisme, vil metadon og subutex ikke fjerne narkotikaavhengighet.

Forskningen på selvhjelpsgrupper er mangelfull. De relativt få studiene som foreligger er derimot positive. Nasjonal plan for selvhjelp fra 2004 trekker fram Frode Thuens artikkel ”Støttegrupper etter samlivsbrudd” (Tidsskrift for norsk psykologforening nr 35 1998). Den viste at selvhjelpsgrupper reduserer depresjon og angst, gir bedre selvbilde og er med på å mobilisere deltakernes ressurser. Frøydis Eidheims forstudie av Angstringen i 2000 hevder at selvhjelpsgrupper blant annet gir deltagerne bekreftelse fra andre i samme situasjon. Det gjensidige fellesskapet er det bærende elementet i selvhjelpsgruppene. Å bli sett og hørt på en oppriktig måte i en vanskelig periode av livet skaper trygghet. Denne tryggheten er en forutsetning for selvforståelse og rehabilitering. Dette gjør selvhjelpsgruppene til et unikt supplement til det profesjonelle hjelpeapparatet.

Synliggjøring – veien til økt bruk av selvhjelpsgrupper

Selvhjelpsgrupper har stor effekt. Samtidig vet vi at mange av deltagerne gjerne skulle fått kjennskap til gruppene tidligere. Det profesjonelle hjelpeapparatet bør utfordres til å skape et mer aktivt samarbeid med ulike selvhjelpsgrupper. Samtidig er det en oppgave for selvhjelpsgruppene å gjøre arbeidet bedre kjent. I mange selvhjelpsgrupper er deltagerne anonyme. Da er det avgjørende at gruppa ikke blir usynlig for omverdenen. Opprettelsen av Nasjonalt knutepunkt for selvhjelp og Link Oslo er gode tiltak for å styrke selvhjelpstilbudet. Link Oslo er et eksempel på en møteplass der erfaringer utveksles for å styrke kvaliteten på selvhjelpsarbeidet. Dette er folkehelsearbeid i praksis.

Fokuseringen på medikamentell behandling og ønsket om å måle effekten av den er en utvikling som på sikt kan ta oppmerksomheten bort fra selvhjelpsgruppene. Dette er uheldig, all den tid selvhjelp har vist seg å være et fullgodt alternativ til somatiske behandlingsformer. Konkurranseutsetting og effektivisering er et produkt av politikernes ønske om å måle resultater og vise dem frem for velgerne. Faren er at mangfoldet av tilbud forsvinner og at de tilbudene som drives av frivillige ikke får den oppmerksomheten de fortjener.