Vi er i denne sammenheng en tverrfaglig prosjektgruppe bestående av helsesøstre, jordmødre, leger og fysioterapeuter som har foreslått at det opprettes et Nasjonalt kompetanse- og utviklingssenter for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Vi trenger mer kompetanse på området for å sikre at de nasjonale og kommunale ressursene blir bedre utnyttet, at vi samhandler og forebygger så godt som helseministeren ønsker seg, og at helsetjenestene for barn, unge og foreldre blir kvalitetssikret. Eksempelvis trenger vi mer kunnskap om bruk og effekt av hjembesøk, om legenes rolle og bidrag i tjenesten, og om effektive forebyggingsstrategier.
I dag er det i stor grad andre fagmiljø som styrer utviklingen av helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Vi mener det er viktig at det er fagfolk som jobber innenfor og kjenner tjenesten som bidrar til å utvikle og kvalitetssikre den, og ser derfor behovet for å styrke forskning og fagutvikling gjennom et nasjonalt kompetanse- og utviklingssenter for en stor og sentral tjeneste. Vi ønsker selvfølgelig et sterkt samarbeid med andre fag- og forskningsmiljø, høyskoler, universitet og brukerorganisasjoner for å lykkes i dette.
Norge har over 1,2 millioner barn og unge mellom 0 – 20 år. Alle disse har i løpet av livet kontakt med helsestasjons- og skolehelsetjenesten. I tillegg får mange gravide og deres partnere svangerskaps- og barselomsorg gjennom helsestasjonen.
Helsestasjons- og skolehelsetjenesten er et lovpålagt lavterskeltilbud til alle barn, unge og deres foresatte. Tilbudet innbefatter svangerskapsomsorg, helsestasjon 0-5 år, skolehelsetjeneste 6-20 år og helsestasjon for ungdom.
Tjenesten har en sentral rolle i kommunens folkehelsearbeid og arbeider helsefremmende og forebyggende, både med psykisk og fysisk helse og sosiale forhold. Arbeidet innebærer veiledning, helseundersøkelser, vaksinering, oppfølging og henvisning videre ved behov.
I helsestasjons- og skolehelsetjenesten jobber helsesøstre, jordmødre, leger og fysioterapeuter. Alle har spesiell kompetanse på og interesse for å jobbe med barn og unges psykiske og fysiske helse, trivsel og mestring i hverdagen. Det innebærer et stort ansvar.
I tillegg får tjenestene stadig nye oppgaver i forbindelse med nye vaksiner, tidligere og tettere oppfølging av barn og foreldre etter fødsel, oppfølging av barn og foreldre med spesielle behov, avvergelse av kjønnslemlestelse og utarbeidelse av individuelle planer - bare for å nevne noen.
Både helsestasjonen og skolehelsetjenesten har en klar oppgave i opplysnings-, veilednings- og rådgivningsvirksomhet i forhold til tobakk og rusmidler. I praksis skjer dette gjennom veiledning av foreldre under svangerskapet og i barnets første leveår, med fokus på foreldrenes bruk av tobakk og rusmidler og hvordan dette påvirker barnets helse og trivsel.
Etter hvert som barnet blir større, bidrar skolehelsetjenesten med helseopplysning individuelt, i grupper, klasser og på foreldremøter.
Rus og bruk av rusmidler er tema det spesifikt skal jobbes med på de fleste ordinære konsultasjoner både i helsestasjon og i skolehelsetjenesten. I tillegg har gjerne helsestasjon for ungdom en aktiv rolle i forhold til ulike forebyggingskampanjer og individuell oppfølging av ungdom med begynnende eller etablert rusproblem, eller ungdom som lever i familier med rusmisbruk eller annen avhengighetsproblematikk. Noen kommuner tilbyr egne samtalegrupper for sistnevnte gruppe.
I dag vet vi for lite om hvilke helsefremmende og forebyggende strategier i forhold til rus som er mest effektive.
Vi har fått en veileder i forhold til tidlig avdekking og intervensjon (Fra bekymring til handling - En veileder om tidlig intervensjon på rusområdet, IS-1742). Den kan være et godt hjelpemiddel når et problem er i ferd med å oppstå eller allerede har oppstått.
Vi ønsker imidlertid å komme inn før dette! Vi ønsker en kunnskapsbasert praksis i forhold til hvordan vi kan unngå at barn, ungdom og voksne utvikler et rusproblem. Her er det mange tiltak som må virke sammen, men tidlig kartlegging og intervensjon, opplysningsvirksomhet, rådgivning og veiledning fra kompetente og trygge fagfolk er vesentlige bidrag.
Hver dag tropper tusenvis av foreldre opp på helsestasjonen med sine barn; stolte, glade, bekymrete, fortvilte, friske og syke foreldre og barn. Noen trenger mest av alt en klapp på skulderen og en bekreftelse på at de gjør en god nok jobb som forelder. Andre trenger omfattende hjelp og veiledning. Barna undersøkes og følges opp i forhold til vekst og utvikling av språk, motorikk, helse og trivsel og får vaksiner for å unngå alvorlig sykdom. Helsestasjonen er sentral for en god folkehelse.
Skolehelsetjenesten – der den finnes – og helsestasjon for ungdom blir flittig benyttet av større barn og ungdom. Dessverre opplever altfor mange unge å møte stengte dører når de trenger lavterskel helsehjelp, fordi kommunene ikke prioriterer disse tjenestene, til tross for barn og unges rett til denne type helsehjelp. Selv om både helsedirektøren og helseministeren har gitt klare føringer om at kommunene er pliktige til å prioritere dette, er vi langt unna målet. Det mener vi er uakseptabelt. Og det er dårlig samfunnsøkonomi på sikt.
Skoleelever etterspør helsesøster på skolen sin, og både elev- og foreldreorganisasjoner ønsker helsesøster på skolen hver dag, hele skoletiden.
”Hvis man trenger å gå til helsesøster, må man vente til fredag kl. 12-14 og stille seg i kø bak mange elever som også føler behov for hjelp. Hver elev får bare 14.4 sekunder hos helsesøster i uken, samtidig som køene i ungdomspsykiatrien fortsetter å øke. En forebyggende løsning til en slik skremmende utvikling bør være åpenbar for en hver som har sett på statistikken”,
skriver en representant for elevrådet ved Oslo Katedralskole i et innlegg på Aftenpostens debattside Si;D.
På vegne av elevrådet oppfordrer hun kommunene til å skaffe alle skoler en helsesøster med kunnskap, erfaring og tid på kalenderen til å høre på hver enkelt elev.
Barn og ungdom trenger en voksen fagperson som kan korrigere misoppfatninger, være en samtalepartner og veileder på små og store spørsmål og problem knyttet til helse og trivsel. Helsesøster har kompetanse på både den fysiske og den psykiske helsen, og tenker og benytter en helhetlig tilnærming.
I tillegg må lege- og fysioterapitilbudet i skolen styrkes, og kommunale psykologer har en funksjon i forhold til elever med adferds- og lærevansker eller psykiske problemer.
Skolehelsetjenesten skal og bør være en viktig samarbeidspartner i forhold til skolenes rusforebyggende innsats. Da trengs det faktiske ressurser, både i form av stillinger og satsing på kompetanse og kunnskapsutvikling.
I en travel hverdag ser vi helt klart behovet for økte ressurser, men også et bedre system for å sikre kompetansebygging og kompetanseoverføring på barne- og ungdomshelse. Vi trenger å vite mer om den fysiske og psykiske helsen hos barn og unge, hvordan vi best kan understøtte god helse og trivsel, og hva barn, unge og foreldre trenger av oss. Rett og slett kunnskapsbasert praksis. Til å utvikle dette trengs et nasjonalt kompetanse- og utviklingssenter for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.
Det er mye å vinne på forebygging fremfor reparasjon – både når det gjelder fysisk og psykisk helse. Vi er opptatt av å styrke folkehelsearbeidet, dvs. at vi må jobbe på gruppe- og befolkningsnivå i enda større grad enn det vi gjør i dag. De siste årene har tjenesten gradvis utviklet seg til å få et stadig sterkere individfokus og prioritert veiledning av den enkelte ungdom eller forelder. Vi skal fortsatt tilby dette, men ikke på bekostning av det befolkningsrettede arbeidet. Det er gjennom å rette oss mot alle, at vi også finner de som har behov for ekstra hjelp og oppfølging – det såkalte preventive paradoks.
Jeg er bekymret for at man i statlig reformiver risikerer å ”kaste barnet ut med badevannet”. Med det mener jeg at man ikke må avvikle eller svekke helsestasjons- og skolehelsetjenesten, til fordel for andre særtjenester med et langt smalere fokus. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten har sin styrke i at den er et kompetent lavterskeltilbud som retter seg mot alle barn, unge og foreldre, med fokus på det enkelte barn og ungdoms styrke, mestringsevne og normalitet fremfor diagnoser og problemtenkning. Det er et vesentlig perspektiv i en tid hvor det påstås at stadig flere barn og unge har en eller annen form for sykdom eller lidelse.
For å videreutvikle en sterk, tydelig og kompetent helsestasjons- og skolehelsetjeneste, trenger vi hjelp fra modige politikere som tør å prioritere, og er villige til å bevilge det som skal til for å tilby en tilgjengelig helsetjeneste til barn og ungdom.