Digitale spill er blitt mer tilgjenglig, også i hjemmet. Da spillene er vanskelig å kontrollere nasjonalt, føres noe av ansvaret over på forbrukerne. Er forbrukerne rede for et slikt ansvar?
De fleste hushold har ingen problemer med å kontrollere spill. Forbruket tilpasses hverdagen på en måte som alle i husholdet kan akseptere. Spillet betraktes som en type individuell fritidssyssel – en syssel som den enkelte i husholdet har ”rett” til å utøve så lenge det ikke går utover familie, jobb eller skole. Forbruket reguleres med andre ord av et sett av regler som det enkelte husholdsmedlem sjelden er seg bevisst før det brytes. Ved å følge forbrukets spilleregler, bekreftes husholdets ve og vel.
I andre hushold byr spilleforbruket på mer problemer. SINTEF-studier indikerer at mellom 0,5-1 prosent nordmenn over 16 år har spilleproblemer. Mens hushold uten spilleproblemer kan karakteriseres med et balansert forbruk av spill, kan hushold med spilleproblemer karakteriseres ved regelbrudd. Spillet foregår ofte utenfor andre medlemmers kontroll. Husholdets rutiner, ritualer og den enkeltes ”rett til eget liv” utnyttes. Løgn er vanlig. Ofte tar det lang tid før spillet oppdages. Når problemene endelig avdekkes, kan skadene være omfattende, av og til uopprettelige.
I vestlig kultur hvor ideer om ”rasjonalitet” og ”ansvarlighet” står sterkt, kan pengespill være vanskelig å forstå. For hvordan forstå at et ellers fornuftig menneske er villig til å spille bort husholdets penger på spill som de på lengre sikt er dømt til å tape? Gjennom medier, hjelpe- og behandlingsapparat lærer nordmenn å forstå pengespill som en type ”avhengighet” – en sykelig trang til spill forårsaket av biologiske og sosiale faktorer. En utbredt oppfatning er at avhengighet ikke kan kureres helt, men at den kan holdes i sjakk, helst ved hjelp av kognitive teknikker og totalavhold.
Å forstå spilleproblemer som en type avhengighet har konsekvenser for hvordan hushold med spilleproblemer opplever situasjonen. Da spilleren selv har vansker med å kontrollere spillet, skyves noe av ansvaret, skylden og skammen over på myndigheter, spilleindustri og andre som gjør spillene tilgjengelige. Myndigheter og spilleindustri blir en ytre, felles fiende som kan styrke samholdet innad. Siden spillerne ikke kan lastes for sykdommen, er problemene lettere å tilgi. Og siden spillet kan holdes i sjakk, kan problemene anses som midlertidige. Men selv om avhengighetsforståelsen jevnt over reduserer skaden av spill, kan den også ha uheldige virkninger. Ja, visst bidrar denne forståelsen til å føre noe av ansvaret over på myndighetene, men da heller ikke disse evner å kontrollere spillet, faller ansvaret på nærmeste pårørende, partner, foreldre eller barn.
SIFO har nylig avsluttet en studie av hushold hvor mannen har rapporterte spilleproblemer. Studien bekrefter det pårørendegrupper og andre fagpersoner har visst lenge: Mens spilleren er den som forårsaker husholdets problemer, får pårørende, i dette tilfellet kvinnen, ofte ansvaret for å løse dem. Siden spillerne ikke kan ha tilgang på penger, settes husholdet under hennes administrasjon. Dersom spillerne trenger penger, mottar de det eksakte beløp i kontanter. Ikke sjelden informerer kvinnen potensielle lånegivere – bank, slekt og venner – om husholdets problemer. Kanskje hjelper hun spilleren til å skaffe seg en annen jobb hvor spillene ikke er så lett tilgjengelig. Og muligens oppmuntrer hun spilleren til å fylle fritiden med alternative aktiviteter – ta kurs, trening eller annet. Da hverdagen i all hovedsak dreier seg om å få spilleren ”frisk”, får andre oppgaver og behov – jobb, husarbeid, tilsyn av barn og vennesamvær – mindre oppmerksomhet. Kvinnens eget liv er satt på vent. Noen strekker seg for langt og møter veggen. Mange sliter med psykiske ettervirkninger. Ikke sjelden sammenlignes spillerens økonomiske svik med utroskap.
Hittil har de fleste behandlingstilbud vært rettet mot spillerne, som jo rimelig er: Til syvende og sist er det spillerne selv som må slutte å spille. Betydningen av å inkludere pårørende i hjelpe- og behandlingstilbud, både som berørt part (”pasient”) og som selvhjelpsressurs (”terapeut”), skal imidlertid ikke undervurderes. For at partene skal kunne tilegne seg en felles forståelse av hva både problemet ”er” og hvordan det best kan løses, bør pårørende gis mulighet til å følge spilleren i terapi. For å få styr på en skakkjørt husholdsøkonomi, bør begge parter få tilbud om profesjonell, økonomisk rådgiving. Og for å hjelpe pårørende å håndtere psykiske ettervirkninger, bør de bli tilbudt egen terapi. Ingen spillehistorier er like. Tilbudet bør derfor være tilpasset det enkelte hushold.
Per i dag er det altså pårørende, særlig kvinner, som tar byrden for manglende politisk kontroll av global spilleindustri. Vil så dette endre seg i tiden som kommer? Ifølge tall fra SINTEF, hjelpe- og selvhjelpsorganisasjoner volder to spill flest problemer. Det ene er pengespill på internett, særlig nettpoker. Det andre er nettspill uten penger, særlig ”World of Warcraft”. De fleste problemspillere er menn. Problemspillere av nettspill er noe yngre enn pengespillere, oftest en ung mann rundt 18 år som bor hjemme og har lommepenger som hovedinntektskilde. Av alle fjorårets henvendelser til Hjelpelinjen som dreide seg om spill med og uten penger var henholdsvis 44 og 82 prosent fra pårørende. 82 prosent av fjorårets henvendelser til Pårørende til spilleavhengige var fra kvinner.
Lite tyder med andre ord på at kvinners ansvar vil avta i årene som kommer. Tvert imot er det grunn til å anta at engasjementet vil øke, nå ikke bare som ”partner”, men også som ”mor”. Kvinnen sitter så å si med selveste ”Cyberspace” – et virvar av spilletilbud, politisk avmakt og uavklart fremtid – i fanget. Hvorvidt og på hvilken måte hun deler dette ansvaret med fedre, er i dag usikkert. De aller fleste pårørende finner etter alt å dømme dette ansvaret uproblematisk. Men for dem som virkelig sliter er det kanskje vel mye forlangt?