Ulykker på norske veier. Dødsulykker på norske veier har i det siste vært gjennomgangstema i flere medier. Veistandard har stått sentralt i diskusjonen. Bedre veier, med riktig dosering, ugjennomtrengelige midtskiller og brede veiskuldre vil nok kunne redusere antall trafikkdrepte noe. Men førerfaktoren kan aldri elimineres.
Høy fart og ungdommelig uforstand har også vært trukket frem. For oss som har drevet med trafikkulykkesforskning i flere år, fortoner det seg imidlertid underlig at ruspåvirkning har så liten plass i debatten.
Et rusproblem.
Veitrafikkulykker er i stor grad et rusmiddelproblem. Vi er opptatt av å få redusert overdosedødsfallene, men vi må heller ikke glemme at vi årlig kan ha et tresifret antall dødsfall i trafikken som skyldes rusmiddelbruk. Da er det ikke bare føreren i rus som dør, men også passasjerer, personer i andre biler, syklister og fotgjengere.
I årene 2001- 2002 undersøkte Folkehelseinstituttet blodprøver fra trafikkdrepte bil- og motorsykkelførere, med tanke på forekomst av rusmidler under ulykken.
Av de sjåførene som døde i ulykker med bare ett kjøretøy involvert, hadde ca. 65 prosent ett eller flere rusmidler i kroppen da ulykken skjedde (alkohol, illegale rusmidler, legemidler med ruspotensial). Da vi undersøkte alle trafikkdrepte motorvognførere i Norge i samme periode, fant vi at ca. 40 prosent hadde ett eller flere rusmidler i blodet.
Høy fart følger rusen.
Felles for alle rusmidlene vi fant, er at de øker brukerens impulsivitet og risikovillighet, samtidig som de reduserer den kritiske sansen, konsentrasjonsevnen og oppmerksomheten. Dette er virkninger som må anses som trafikkfarlige, både hver for seg og samlet. Høy fart følger ofte med som en konsekvens av disse rusvirkningene, samtidig som evnen til å takle farten er redusert.
Et forsiktig estimat basert på disse tallene, er at minst 50 prosent av bilførere som selv blir drept eller som dreper andre i trafikken, har brukt rusmidler kort tid før ulykken. Tilsvarende tall er funnet i Sverige og Finland, land som antagelig har langt bedre gjennomgående veistandard enn Norge.
God kontroll i Norge.
Utfordringen er å få alle til å avstå fra å kjøre når de har brukt alkohol, illegale stoffer og legemidler med ruspotensial. Da er det viktig å ha høy oppdagelsesrisiko for ruspåvirket kjøring, og straffer som en eventuell lovbryter vil oppfatte som avskrekkende. Norsk politi, med Utrykningspolitiet i spissen, ligger på verdenstoppen når det gjelder å plukke ut påvirkede bilførere.
I forhold til folketallet dømmer vi i Norge også flere ruspåvirkede bilister til fengselsstraffer enn de fleste andre land. Likevel ser vi at en stor andel av de pågrepne, ca. 30 prosent av promillekjørerne og 50 prosent av dem med annen ruspåvirkning, i løpet av de neste tre år igjen blir tatt for påvirket kjøring - ofte i sammenheng med alvorlige trafikkulykker.
Kroniske misbrukere.
Vi ser dermed konturene av et alvorlig problem, nemlig at kroniske rusmiddelbrukere ikke greier å skille rus fra kjøring. Dette dreier seg særlig om dem som ennå ikke har kommet i kontakt med behandlingsapparatet.
Basert på egen og internasjonal forskning er det min oppfatning at rusmiddelproblemer er den viktigste årsaken til førerfeil. Vi har ingen mulighet for å bekjempe døden på veiene effektivt før vi klarer å "behandle" et større antall rusmiddelbrukere mer effektivt enn i dag, og i et tidligere stadium. Dessverre ser det ikke ut som noe land har greid dette i noen særlig grad, selv om rusmiddelavvenning for promillekjørere kan ha positive virkninger.
Alkolås vil hjelpe.
Det trengs opplagt mer effektive tiltak. Innføring av alkohollåser, som gjør det umulig for en sjåfør med alkohol i utåndingsluften å få startet en bil, kan være et viktig skritt. Tilsvarende "narkolåser" kan for eksempel kreve at sjåføren må klare visse funksjonstester før bilen kan startes.
Alkolåser er allerede en realitet i flere land, mens "narkolåser" foreløpig er på eksperimentstadiet. Det bør vurderes om slike instrumenter skal bli obligatoriske i alle motorkjøretøy når teknologien tillater det.
Når det gjelder bekjempelse av døden på veiene, må vi altså ha problemets kompleksitet i tankene, og ikke bare la diskusjonen dreie seg om hvor mye vi skal bruke på å bygge trygge veier. Diskusjonen rundt hvordan vi kan skape rusfrie og tryggere sjåfører er minst like viktig!