Kommunen har gjennom norsk lov ansvar for å skaffe til veie bolig til personer som selv ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Det å ha bolig er et sentralt og nødvendig velferdsgode og en forutsetning for god livskvalitet. (Dyb, Solheim og Ytterhus 2004)Bolig er også viktig i forhold til en persons muligheter til integrering og deltakelse i samfunnet. Det har også betydning for å kunne fungere i jobb og delta på formelle og uformelle arenaer. I vår kommune ble det erkjent at det var mangelfullt tilbud for bostedsløse med rusproblemer. Det ble som en følge av dette igangsatt et prosjekt kalt "prosjekt bostedsløse". Prosjekt bostedsløse var et nasjonalt prosjekt som ble igangsatt for å utvikle metoder for å motvirke og forebygge bostedsløshet. Et av målene i prosjektet var å gi rusmisbrukere en god bolig i et godt bomiljø.
Hva som er retningsgivende prinsipper for lokalisering av boliger til blant andre rusmisbrukere er et sentralt spørsmål i dagens boligpolitikk. Hovedmål i både boligpolitikken og sosialpolitikken er å medvirke til sosial integrasjon. (Dyb, Solheim og Ytterhus 2004) Segregasjon blir i politisk sammenheng noe man ønsker å unngå. (Brevik, Halvorsen og Pløger 98:8, i Dyb, Solheim og Ytterhus 2004) Individer som blir isolert faller utenfor og får ikke mulighet til å påvirke det som skjer i samfunnet for øvrig.
Kommunen har valgt å benytte segregerte boløsninger for bostedsløse med rusproblemer. Hvilken innvirkning har lokalisering av bolig for sosial integrering for personer med rusproblemer? Kan segregerte boløsninger virke stigmatiserende? Vi har tatt utgangpunkt i personer med rusproblemer som bor i segregerte botilbud og i vanlige bomiljø. Ut i fra kjennetegn og egenskaper ved disse personene har vi kommet frem til to case, ”Jon” og ”Petter”. Gjennom disse to personer ønsker vi å belyse spørsmålene.
Bolig i vanlig bomiljø – ”Jon”
Jon er eksmisbruker. Han leier en leilighet gjennom kommunen. Jon ble tildelt bolig før det segregerte botilbudet for rusmisbrukere ble bygget. Leiligheten hans er lokalisert i et vanlig bomiljø nært sentrum, og er således skjermet fra rusmiljøet.
Det anbefales å skjerme egen bolig fra rusmiljøet når man ønsker å komme ut av et rusmisbruk. For mange rusmisbrukere er det å isolere seg fra rusmiljøet og samtidig være skjermet i forhold til bolig ensbetydende med å ha kontroll over sitt rusmisbruk. (Thyness 2004). Jon mener det er avgjørende hvor han bor i forhold til å holde seg rusfri. Han mener selv at han ikke ville klare å holde seg rusfri dersom boligen ikke hadde vært skjermet fra rusmiljøet. Han slipper å bli oppsøkt av sitt tidligere nettverk, og kan fokusere på sitt nye og rusfrie liv. Det at Jon sin bolig er skjermet fra rusmiljøet, gjør det også lettere for hans familie å komme på besøk. De slipper å bekymre seg for hva som møter dem.
Det at boligen er plassert sentralt gjør at Jon i større grad har mulighet til å delta på sosiale arenaer og utvide det sosiale nettverket. På denne måten kan Jon øke sin sosiale kapital. Den sosiale kapitalen er viktig for at en person skal få realisert sine mål. Et boligområde eller en familie som kjennetegnes med et godt sosialt nettverk vil øke den sosiale kapitalen mer enn et boligområde og en familie med få eller isolerte muligheter for nye kontakter. (Madsen 2006).
Jon har gode muligheter til å styrke sin sosiale kapital av flere grunner. Han bor sentralt, og har derfor tilgang til formelt og uformelt nettverk innenfor gangavstand. Han får besøk av familie og venner, og har dermed større muligheter til å utvide sitt sosiale nettverk. Jon vil gradvis tilegne seg de normer og verdier som vil være forventet av han på de nye arenaene. Avstanden til det miljøet han en gang var i vil bli større. Jon opplever at han blir akseptert, noe som igjen er med å motivere han for et liv uten rus.
Segregerte botilbud – ”Petter”
Petter er rusmisbruker. Han er tildelt bolig gjennom kommunen i et segregert botilbud. Dette botilbudet er plassert 15km uten for sentrum i landlige omgivelser. Det finnes ingen naboer i umiddelbar nærhet, og beboerne er avhengig av transportmidler for å komme seg til butikk, offentlige kontorer og andre arenaer. Petter har et ønske om å bli rusfri, og er med i LAR (legemiddelassistert rehabilitering).
Et argument for å velge segregerte boløsninger kan være at det gir større muligheter i forhold til å ha et tjenestetilbud. Miljøarbeidertjenesten i kommunen har kontorer som er tilknyttet botilbudet, og Petter og de andre beboerne får jevnlig oppfølging. Faren med en slik løsning er at personer som Petter ikke klarer å bryte med rusmiljøet og få et nytt sosialt nettverk. Petter uttrykker at det er vanskelig å motivere seg til å være rusfri. Han begrunner dette med at han omgås med andre rusmisbrukere, og at det ikke er noe å fylle dagene med.
I forbindelse med området som er tilknyttet plasseringen av det segregerte botilbudet er det planlagt aktiviteter som fiske og oppdrett. Ved å knytte aktiviteter til et bestemt boområde, tiltenkt bare de som bor der vil ikke være med på å styrke beboernes muligheter til å bygge opp et nettverk uten for rusmiljøet.
Å bli plassert i segregerte boliger kan danne grunnlaget for noen begrensninger i dagliglivet, blant annet noen sosiale begrensinger. Boligens plassering gjør det vanskeligere for Petter å følge opp tiltak og tilbud som har tilholdssted i sentrum. Petter som er med i LAR får dekket sine reiseutgifter i forhold til å følge opp dette opplegget. Han får imidlertid ikke dekket utgiftene i forhold til å delta på ulike sosiale arenaer.
Ved å ha bolig i et segregert boområde vil det være flere tilbud beboerne ikke vil ha like stor tilgang til som hvis boligen var lokalisert nærmere sentrum. Personer som bor der har begrensede økonomiske midler, og har ofte problemer med å disponere midlene på en hensiktsmessig måte. Det å ha begrensede midler til å reise gjør også mulighetene mindre i forhold å komme seg ut å delta på ulike arenaer. Petters familie er skeptisk til å besøke han i det segregerte botilbudet og de assosierer dette med noe utrygt og ønsker helst at Petter kommer til dem i stede. På denne måten risikerer Petter å bli isolert i boligen sin.
Når man bor i segregerte botilbud er det lett å oppleve å bli stigmatisert. Petter sier at han tar seg selv i å prøve å skjule adressen sin for omverden. Han sier at andre tror det bare bor gærninger her, et stempel han ikke kjenner seg igjen i. Med at Petter prøver å skjule sin adresse er han med å opprettholde dette stemplet. Han tilegner seg selv og de andre beboerne egenskaper eller kjennetegn basert på hva han tror er andres oppfatning. Det har vært flere oppslag i media om botilbudet der det meldes om slåsskamper, tyveri og uro. Det kan i utgangspunktet være en eller en liten gruppe av beboerne som har forårsaket dette, men når vi leser dette er det lett og tilegne dette stemplet til alle som bor der. Vi kan anta at dette stemplet er en av årsakene til at Petters familie ikke ønsker å besøke han.
Petter uttrykker at han opplever skam knyttet til sin adresse. Samtidig har han små muligheter for å utvide sitt nettverk. Petter har store utfordringer i forhold til å bygge opp tilliten til familien sin etter mange år som rusmisbruker. Så lenge han bor i det segregerte botilbudet vil mistanken om at han fortsatt ruser seg følge han.
Petter ønsker å komme seg bort fra det segregerte botilbudet, både med tanke på å holde seg rusfri og med tanke på at han lettere kan ha samvær med barna sine. Han har forsøkt å finne bolig på det private markede, men har ikke lyktes. Han begrunner dette med at han er et kjent ansikt i byen og folk har ikke tillit til han. Spørsmålet blir da om Petter har større mulighet til å lykkes i et ”normalt” boområde. Han vil miste muligheten til oppfølgingen som han har nå. Man vet heller ikke hvordan Petter vil bli møtt av naboer i for eksempel et borettslag. Man kan risikere at han likevel blir utstøtt fordi han skiller seg ut, og ikke er vandt til å følge regler og opprettholde en orden som ofte forventes i et slikt område.
Med bakgrunn i dette kan man si at segregerte botilbud begrenser mulighetene til å øke den sosiale kapitalen. Dermed vil også veien ut av et rusmisbruk og mot sosial integrasjon bli vanskeligere.
Oppsummering.
Petter sliter med å komme seg ut av rusmisbruket, og opplever å bli stigmatisert. Han har vanskeligheter med å bli integrert i samfunnet samt å bygge opp sin sosiale kapital. Jon utvider stadig sitt sosiale nettverk og opplever å igjen få tillit fra familien. Jon er ikke lengre en del av rusmiljøet og holder seg rusfri.Som eksemplene viser kan boligens lokaliseringvære av betydningfor enpersons mulighet til å komme seg ut av et liv med rusmisbruk. Våre funn støttes opp av faglitteratura der Thyness (2004) påpeker at det for mange rusmisbrukere vil det være viktig å isolere seg fra rusmiljøer og skjerme boligen for å få kontroll over rusmisbruket.
Er det slik atsegregerte botilbud velges for at folk flest skal kunne føle trygghet i sitt nærmiljø?Med jevne mellomrom meldes det fra pressen om aksjoner som har til hensikt å unngå at bomiljøet utvides til å gi tilbud til bolig for rusmisbrukere, tidligere rusmisbrukere etc. Ved å velge segregerte botilbud til belastede grupper unngår en konflikter i vanlige bomiljøer derrusmisbrukere og småbarnsfamilier bor side ved side.
Boligsosialhandlingsplanhar som mål om at alle skal ha et godt botilbud i et godt miljø, noe som også samsvarer med Prosjekt bostedsløse.Segregerte boligerkan være et godt tilbud for de som pr i dag ikke er klar for et liv uten rus, men for de som ønsker seg ut av rusmisbruket vil segregerte boliger være en ekstra utfordring.
Litteraturliste
Dyb, Evelyn, Solheim, Liv Johanne & Ytrehus, Siri (2004) ”Sosialt perspektiv på bolig” Abstrakt Forlag
Madsen, Bente (2006) ”Sosialpedagogikk” Universitetsforlaget
Mølderup, Karoline & Pedersen, Lisa Norheim (2007) ” Hvilken betydning har boligens lokalisering for veien ut av et rusmisbruk” Semesteroppgave i Rusforebygging. HIN
Thyness, Paul A.(2004) ”Boligsosialt arbeid” Kommuneforlaget AS
Tromsø kommune ”Boligsosial Handlingsplan 2003- 2010”