I 1995 var medlemsantallet i Norsk Basketball forbund nesten fordoblet. I tillegg anslås antallet unge som driver med såkalt "street basket" til å være meget stort. Informanter innen Basketball forbundet ser denne utviklingen i sammenheng med særlig fire viktige forhold; Dream Teams store suksess og popularitet, norske mediers økende interesse for basket, og sportens økende betydning for motebildet, knyttet til dens popularitet og forbindelser til amerikansk hip hop.
I tillegg har Norges Basketballs Forbunds hatt vellykkede rekrutteringskampanjer rettet mot ungdom. Høsten 2000 ble den norske basketligaen (BLNO) startet. Foruten det sportslige legges også stor vekt på å øke underholdningsverdien på kampene:
"BLNO har som mål å bli et av Norges mest anerkjente og sterkeste merkevare innenfor sport og underholdning" (basketballforbundets internett side)
I det norske basketmiljøet har spillere med innvandrerbakgrunn markert seg som en viktig del av både utøvere og publikum. Dette må sees i forbindelse med nyere basketballs forbindelse til hip hop, og overvekten av svarte amerikanere i sportens toppskikt. Dette er også noe forbundet ønsker å løfte fram i profileringen av sporten:
"Vi har ønsket å ta en tydelig posisjon, og har definert en del av våre profilverdier som vi ønsker skal kjennetegne all vår kommunikasjon og vår virksomhet. Vi skal være:
- Trendy (ungdommelig)
- Internasjonal (flerkulturell)
- Urban (fellesskap)
- Ansvarlig (engasjement/helhet)
- Spenning (annerledes/nyskapende)" (ibid)
På tross av at forbindelsen til hip hop ansees som både reell og viktig fra forbundets side, understrekes imidlertid at man ikke ønsker å profilere basket ensidig som "en hip hop-idrett ", ettersom forbundet naturlig nok ønsker å nå ut til bredere ungdomsgrupper. Men i den grad hip hop nå er inne i en stor kommersiell bølge, er dette selvsagt av stor betydning for å gjøre basket til noe "trendy" og "ungdommelig", i tråd med sportens bevisste profilering.
I en såkalt "omnibus"- undersøkelse utført av MMI på oppdrag for Norges Idrettsforbund ble det spurt et utvalg på 1002 respondenter i alderen 15-24 år, om "hvilke idretter liker du å følge med på?" Av disse svarte 441 at de ikke drev aktivt med idrett. De ble så spurt "Hvis du skulle drive med noen idretter, hvilken idrett ville dette være?". I begge undersøkelsene ble basket foretrukket av 10 % av respondentene, etter fotball og håndball (opplysninger fra basketballforbundet).
Dette indikerer at basketball er i ferd med å oppta en stilling som en av de mest populære idrettene blant norske ungdommer.
Streetbasket versus den organiserte idretten
Forbindelsen til hip hop er kanskje særlig tydelig i de såkalt "street basket" miljøene, der sporten utøves uformelt og "på gatenivå" blant unge fans. Nettopp sportens minimale behov for store, tilpassede arenaer gir sporten en fleksibilitet som også er godt egnet for mer urbane omgivelser. Og kanskje særlig i street basket-kulturen kommer sportens artisteri og relative opprør mot mer strengt idrettslige føringer tydelig til uttrykk.
En av dagens trenere forteller om hva han ser som typiske kjennetegn ved streetbasketstilen:
Det er for eksempel at du utfordrer en bestemt spiller og at dere konkurrerer en mot en. Ofte kan det være viktigere å gjøre noe "coolt" enn å være effektiv. Mange ser på det rent idrettseffektive som litt kjedelig. Det første vår generasjon lærte av sånne ting kunne for eksempel være å dra ballen rundt magen, eller ta'n under beinet før du dunker eller sender den videre. Det er en helt unødvendig bevegelse som ikke har noen annen hensikt enn å lage litt show. Det der elsker street basketspillerne. Det å gjøre noe som er litt spesielt, gjerne noe som er i clash med den mer strengt effektive, "hvite" idrettslige stilen, for å si det sånn, det er typisk for street basket. Bare du gjør noe coolt så er det ikke så nøye om du faktisk scorer.
Jeg spør om ikke dette også er en del av det showpreget som også av og til kan prege det organiserte konkurransespillet?
Jo, konkurransespillet har absolutt også noe av dette artisteriet i seg fordi sporten jo egentlig gir så gode muligheter til at dette får utvikle seg. Slik er det kanskje mer av i basket enn i for eksempel fotball. En fotball kamp som ender 5-0 er sjelden spennende. Men en basketballkamp med 30 poengs ledelse kan godt være heftig å se på, fordi disse litt spesielle tinga som verdsettes så høyt i basket, jo faktisk er ganske morsomme å se på og slår godt an hos publikum. Under OL i fjor var det for eksempel en amerikansk basketspiller som faktisk hoppa over en fransk spiller på 2.17 m.! Kampen var egentlig helt jevn. Men det kom fullstendig i bakgrunnen for denne enkelthendelsen. Selv han som blei hoppa over var kjempehappy for all oppmerksomheten han fikk (latter)! Det er jo når slike artistiske ting skjer samtidig med de store idrettslige prestasjonene at det virkelig er bra.
Mange ungdommer hefter seg nettopp ved slike ting. Men de glemmer ofte den vanvittige disiplinen, treninga og det idrettslige nivået som ligger bak slike forestillinger. Forestillingen verdsettes mye mer i street basket, ofte mer enn å være effektiv. Og dette er selvsagt en frustrasjon for trenere som vil ha mer effektivitet. Det hender ikke sjelden at vi får ungdommer fra street miljøet som er kjempegode i for eksempel å spille en mot en, og som har klær, stil, hår og hele det fancy utstyret i orden som bare det. Men som ikke fikser å bli kritisert for feil, som ikke vil øve på mer "kjedelige" tekniske ferdigheter, eller som hopper av når de forstår at det faktisk også dreier seg om spille på lag dersom vi skal oppnå reelle idrettslige resultater. Men de er selvsagt meget viktige som publikummere! Likevel får spillerne mange viktige ting fra street basket. Hurtighet, et aggressivt og eksplosivt spill er viktige egenskaper. Når jeg var yngre var vi nok flinkere på lagspill, mens dagens unge spillere som kommer rett fra street basket er nok mye bedre enn oss på en- mot- en spill.
Det understrekes at som spill er basket vel egnet for å dyrke fram både individualistiske og artistiske verdier, blant annet fordi det bare er 5 spillere i hvert lag som er ute på banen samtidig. Dette gir den personlige profilen store muligheter til å bli sett. Denne tendensen blir kanskje ytterligere verdsatt innen street basket.
Dette samsvarer godt med hip hop'ens nesten rituelle vekt på skryting, selvhevdelse, konkurranse og utfordrermentalitet, slik George også karakteriserer Iversons offentlige opptredener i sitatet ovenfor.
Som blant snowboardere (se nedenfor) registrerer vi med andre ord en iboende ambivalens innenfor basket kulturen. På den ene siden dreier det seg om en idrettsform med tradisjonelle krav til trening, disiplin og idrettslig effektivitet. På den andre siden er sporten en del av en transnasjonal ungdomskultur hvor det å være artistisk, "cool", og kanskje litt opposisjonell spiller en viktig rolle, noe som også blir ytterligere understreket ved forbindelsen til hip hop kulturens nåtidige symbolsett, der nettopp opprør, glamour, musikk, stil, og bestemte holdninger ("attitudes") spiller en sentral rolle.
Spørsmålet som har særlig relevans her er selvsagt om denne forbindelsen også impliserer et tilsvarende liberalt forhold til illegale rusmidler?
Syn på rus og rusmidler?
I tråd med vekten på "ansvarlighet" i profileringen understreker Norges basketballforbund at de er meget klar over den funksjonen som rollemodeller som særlig spillerne i BLNO representerer. Det legges i tråd med dette stor vekt på at man presiserer svært nøye overfor spillerne at illegale rusmidler og assosiert adferd ikke kan tolereres. Dette er selvsagt helt i tråd med hva man vil kunne forvente av en ansvarlig idrettsorganisasjon av en slik størrelse.
Spørsmålet om eventuell stoffbruk er derfor selvsagt adskillig mer aktuelt å rette mot basketsportens andre "side", i form av street basket-miljøene, særlig som følge av forbindelsen til hip hop, som vi har sett ser ut til å ha utviklet relativt liberale holdninger til rusmidler i seinere tid.
Informanter innen den harde kjernen av Oslos hip hop'ere, som har kjent miljøet siden 80- tallet, og som også har vanket mye på en av Oslos mest populære møteplasser for street basket spillere, nærmere bestemt på området kalt "Cuba", på Grunerløkka i Oslo, er relativt kritisk til å legge for mye vekt på forbindelsene mellom hip hop og basketkulturen (se også hip hop kapitlet). Grafittiartisten "Freeze" (29, oppvokst i Oslo) sier:
Forbindelsen mellom basket og hip hop har nok vært sterkere i Statene. For svarte ungdommer er jo basket noe av det samme som hip hop: en måte å komme seg opp på økonomisk og ut av dårlige boligstrøk. Som hip hop er også basket en "street greie", den begynner på gata, men kan gjøre deg til stjerne. Basket har mye av de samme verdiene som hip hop. Men selv i Statene har den aldri vært en del av hva som er blitt kalt den tradisjonelle hip hop'ens pillarer. (Her refereres til de fire grunnelementene i hip hop: rap, breakdance, grafitti og DJ'ing). Jeg spilte jo litt sjøl i 16-19 års alderen. Vanka på Cuba sammen med pakistanera, fillipinera og alle de andre. Jeg veit ikke, men vi kunne antakelig like godt spilt fotball. Det er vel ikke mer forbindelse mellom hip hop og basket enn at det er mange hip hop'ere, også i Norge, som liker basket, og omvendt. Men for meg har det jo ikke vært så viktig.
Det er her viktig å understreke at "Freeze" vel må regnes som tilhørende den eldre generasjonen hip hop'ere i Norge, noe som understrekningen av "grunnpillarene" sterkt indikerer. For yngre folk, som ikke har hip hop'ens historie så tydelig inne, og som er mer tiltrukket av motebølgene slik de manifesterer seg her og nå, vil antakelig basket og hip hop i sterkere grad være assosiert.
Spørsmålet om hvilken rolle eventuelle rusmidler spiller i de mer uformelle street basket miljøene, og deres eventuelle relasjon til nyere utviklingstrekk med hensyn til rusmidler i den nyere hip hopens kjølvann, vil imidlertid bare kunne besvares innefor rammen av et mer omfattende forskningsprosjekt.