De tror frihet er noe vi har fått…

Det er et paradoks at politikere og media ser ut til å dyrke den individuelle frihet hvor en foretrekker frihet til å handle dagligvarer døgnet rundt (ikke hensynet til de 148000 fagorganiserte i dagligvarebransjen), frihet til å kjøpe øl etter klokka 20.00 på kvelden (ikke barna som venter hjemme), frihet til å bli skjenket hele døgnet (ikke de voldsofre som rammes) og frihet til å handle varer like billig som i Sverige (uavhengig av lønnsnivå, bosetting og sosiale hensyn). De samme aktører er gjerne de mest aktive for de ofre som rammes av den samme individuelle frihet. Harmen må reduseres. Årsaken fordekkes.

Vi inntar ofte disse standpunktene fordi vi mener opinionen oppfatter standpunktene som legitime. Det politiske miljø ser i mindre grad behov for å skape legitimitet selv; som ledende politikere. Klarer vi å løfte frihetsbegrepet til å dreie seg noe mer enn rene individuelle rettigheter (og plikter) og snevre nasjonale interesser i et markedsbasert samfunn? Evner vi å se sammenhengene mellom individenes frihet og fellesskapets frihet?

Vi politikere må ta ansvar for å skape legitimitet rundt politiske verdispørsmål – ikke bare søke gallupen. Brenner vi for noe? Er vi indignerte? Kan vi endre holdninger og skape forståelse? I et sosialdemokratisk perspektiv er dette avgjørende. Anthony Giddens peker på to særkjenne og da også hovedutfordringer for sosialdemokratiet i sin bok ”The third way- the renewal of Social Democracy ”: Vi trenger ideologisk forankring og vi trenger ledelse. Ledelse mer enn noen gang. Ledelse til å skape legitimitet for våre verdier om fellesskap. Jeg tror samarbeid med folkerørslene og fagbevegelsen i et slik perspektiv er avgjørende. Vår innsats vil ikke bli målt etter hvor lavt vi kom med avgiftene; men hvor langt vi kom i arbeidet med å redusere rusproblemene.

Det var kanskje enklere med solidaritet før, da vi arbeidet for våre egne rettigheter. Dagens mindretall (som faller utenfor) er lite. Enda færre er det som vil bekjenne seg til dette mindretallet; ergo vil individfriheten seire over kollektivfriheten. Dette har ikke gjort det lettere å selge sosialdemokratiske løsninger: utfordringene synes fjernere fra de fleste av oss. Venstresidens frihetsbegrep er langt på vei synonymt med likhet, fordi dette er den klare forutsetningen for at folk skal bli frie. Dette innebærer da selvsagt at noen må føle seg ufrie for at ”alle” skal bli frie. Vi snakket naturligere om frihet fra – enn frihet til.

Den alt for anonyme og til tider glemte tenker Hannah Arendt (1906-1975) pekte særlig på behovet for å ”skape nye begynnelser” og at troen på ens ”egen betydelighet” var viktigere enn noen gang i det politiske rom. Det som bragte ufriheten (særlige de totalitære styresett) til makten var ikke ondskapen, men faktisk en blind tiltro til ens egen ubetydelighet. Dette hadde bidratt til en stopp i å reflektere over egne handlinger. I sin beskrivelse av noen av nazismens ledere (bl.a. Adolf Eichmann) påpeker hun det ”banale og tankeløse menneske” eller ”ondskapens banalitet”. I dag kan vi se mange slike paralleller: Vi styres av krefter vi føler oss ubetydelige overfor, eller som vi fremstiller oss ubetydelig overfor; som globalisering og marked. Historien drives frem av andre krefter enn våre handlinger. Arendts tenkning er et signal om at vi kan sette i gang nye begynnelser, og at ”historien ikke går sin gang”. Sosialdemokratiets dynamikk fordrer at det settes i gang nye begynnelser. Frihet som en kollektiv og felleskapsstørrelse fordrer kunnskap og indignasjon.

Frihet (særlig den politiske) er ifølge Arendt ”en aktivitet som ikke kun krever et fravær av tvang, men også et bestemt type nærvær: nærværet av et rom den kan utfolde seg innenfor”. Jeg skulle tro at et slik syn på frihet raskt skaper god begrunnelse for en felleskapstenkning vi vil forfekte. Det hjelper ikke med døgnåpne butikker om vi ikke har lønn nok til å handle for. Det hjelper ikke med frihandel, om man ikke har nasjonal økonomi til import. Friheten for individene er således bare interessant for oss i et solidarisk perspektiv; basert på likhet: det setter også grenser for den individuelle friheten.

Frihet er for mange av oss ensbetydende med ”det gode liv”. Det innebærer ikke at jeg kan velge alt (jeg kan for eksempel ikke velge å bli aksjemillionær eller popstjerne) men at jeg er fornøyd med det handlingsrommet/de valgalternativene jeg har i livet totalt sett, og som min frihet kan utfolde seg i . Dette betyr for eksempel at jeg er fornøyd med også valgalternativ som jeg vet jeg vil/kan få på et senere tidspunkt, selv om det i dag er uaktuelt (og helt fint) at jeg ikke har det nå (eks. kan være reise på jordomseiling med bare kjæresten min).

Friheten for individene er kun interessant når det gavner fellesskapet og bidrar til størst mulig likhet til valg. Dette gir oss mange nasjonale og ikke minst globale utfordringer. Rusmiddelpolitikken er således et talende eksempel.

Et kjennetegn for norsk rusmiddelpolitikk har vært å satse på en restriktiv linje som på mange måter ”rammer” oss alle. Tilgjengeligheten skulle reduseres for å få redusert det totale forbruk. Fellesskapet ble gitt rettigheter men også plikter og begrensninger. Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen ga oppskriften på en politisk tenkning og modell flere andre land nå forsøker å adoptere. Vinmonopol, avgifter, bevillingssystem og øvrig alkohollovgivning, restriktiv narkotika- og legemiddelpolitikk er bærebjelker.

Hvorfor sier ledende politikere at denne rusgiftpolitikken har mislykkes? Denne politikken har faktisk bidratt til at vi er blant de land i Europa med lavest forbruk og skader, rusrelatert kriminalitet er svært lavt. Norge kommer godt ut når det gjelder ungdoms alkohol- og narkotikabruk, det illegale forbruk forøvrig ligger vi svært lavt og mengde fyllebråk, vold og helse- og sosialskader er lavere i Norge enn sammenlignbare land i Europa.

Vi har sett en betydelig økning av alkoholforbruket de seneste årene. 60-70% av voldskriminaliteten skjer i alkoholrus og er en åpenbar medvirkende faktor. Flere alvorlige voldstilfeller er tilknyttet skjenkestedene. Dette løses ikke alene med strengere straffer eller mer intense politimetoder. Her må vi skissere en mer aktiv politikk for å få ned alkoholforbruket. Det er ille at de som hevder mest fremstår som kriminalitetsbekjempere, er de som faktisk bidrar til mest kriminalitet (liberaliserer ruspolitikken). Vi får ingen effekt av dette så lenge mange fokuserer på at vår politikk er mislykket.

Paradoksalt er det først når man har begynt å individualisere ruspolitikken og fjerne felleskapstiltakene at forbruket og skader har økt. I de siste tjue årene har vår kjøpekraft overfor alkoholvarer økt betydelig, tilgjengeligheten har økt og rusmiddelbruk er alminneliggjort.

Den medisin som nå foreskrives i forhold til rusmiddelpolitikken er egentlig en utvikling som er prøvd de seneste årene og som man i dag ser resultater av: økt forbruk og mer sosiale skader. Paradoksalt begrunnes rusmiddelpolitikkens ”mislykkethet” med de gamle vellykkede virkemidler i en tid hvor de virkemidler som foreslås faktisk er det som gjør politikken mislykket. En nedbygging av denne felleskapspolitikken er blitt erstattet av en individualisert politikk ”harm reduction” som skal treffe de som rammes hardest; de rusavhengige. Vi ser flere individretta tiltak som strengere strafferegime når det først går galt, mer barnevern og mindre generelle restriksjoner.

De tiltak man over årtier har brukt på nasjonal plan bl.a. i forhold til røyking, rus og miljø burde være mer aktuelle enn noen gang å løfte opp på internasjonalt nivå for å redusere de sosiale problemer og gi alle mer frihet. Hvorfor ingen mer aktiv påvirkning overfor EU om tobakk- og alkoholavgifter, omsetningsformer og andre sosiale standarder?