Historisk sett har norske myndigheter gjennomført en restriktiv alkoholpolitikk, med lav alkoholtilgjengelighet, høye avgifter og streng lovgivning når det gjelder alkohol og arbeidsliv, og alkohol og bilkjøring. Dette har vært mulig på grunn av stor grad av aksept i befolkningen.
Utfordringen i dagens samfunn er at mange av forutsetningene for de alkoholpolitiske tiltakene er blitt svekket eller endret. Alkohol er i dag lettilgjengelig på en helt annen måte enn før. Globalisering, reisevirksomhet, oppmykning av skjenkebestemmelser, etablering av nye polutsalg, innføring av ”rusbrus” osv. har medført endringer i norske drikkevaner. Likeledes har vi fått en meget aggressiv alkoholreklame i media kamuflert som vinspalter, matprogrammer, ”testing” av ulike alkoholsorter osv., med en parallell markedsføring av vins helsefremmende effekter. Denne liberalisering har medført at alkoholforbruket i den norske befolkningen er på vei oppover. For eksempel kan det være grunn til å bekymre seg over yngre kvinners drikkevaner.
Vi vet fortsatt at det er utbredelsen av alkoholforbruk i befolkningen generelt som fører til de viktigste skadevirkningene, og at et høyt alkoholforbruk øker risikoen for en rekke direkte og indirekte alkoholrelaterte problemer. Vi vet også mye om alkohols betydning for en rekke sykdommer og skader, som har helt andre hoveddiagnoser, og at et høyt alkoholforbruk påvirker effekten av en rekke medisiner.
Det er særlig økningen av tidlige problemdrikkere og rusproblemer hos sosialt velfungerende personer som vil gi et økende press på helsevesenet og mobilisere behov for intervensjonstilbud av en annen type enn det tradisjonelle behandlingsapparatet har representert.
I vår kultur er alkoholproblemer fortsatt skam- og skyldbelagt, og noe vi kvier oss for å bringe opp som tema. De tidlige signalene om et mulig overforbruk av alkohol er dessuten ofte diffuse og tvetydige. Denne usikkerheten gjør at det blir fristende å overse problemene så lenge som mulig, noe som igjen betyr at problemene kan vokse seg store og kroniske før de blir grepet fatt i.
Vi vet at toleransen overfor mennesker med rusproblemer fortsatt er meget lav i befolkningen generelt. Dessverre gjenspeiler dette seg også i mange helsearbeideres holdning til mennesker med rusproblemer. Noe som for eksempel nedfeller seg i at selvforskyldthet, uansvarlighet og manglende vilje til endring, i større grad kommer i fokus ved rusmisbruk enn ved andre helseproblemer. Moralsk indignasjon og straffetiltak, kamuflert som terapeutiske virkemidler for klientenes beste, er fortsatt utbredt.
Fortsatt oppfattes dessverre alkoholproblemer som et særomsorgsproblem som det generelle helseapparat i liten grad regner som sitt ansvarsområde. Dette har vært tilfelle både innenfor behandlingsapparatet generelt, og i måten arbeidslivet har organisert sine rusprogrammer på. Så lenge man konsentrerer seg om særtiltak på siden av det almene apparatet, vil man imidlertid miste adgangen til majoriteten av problemdrikkerne. Vi vet at både primærhelsetjenesten og psykisk helsevern kommer i kontakt med mange mennesker med helseskadelig alkoholforbruk, uten at problemdrikkingen avdekkes eller blir gjenstand for intervensjon.
Særlig når det gjelder tidlig intervensjon, vil tradisjonelle forestillinger om alkoholisme og alkoholikere være en viktig barriere mot kontakt og tillit. For vanlige mennesker som er bekymret for om de drikker for mye, vil det være vanskelig å kjenne seg igjen i alkoholikerrollen. Tradisjonelle holdninger vil også i liten grad åpne for fleksibel rådgivning og positive handlingsalternativer.
Et generelt ”livsstil- og helse-perspektiv” vil være en mer funksjonell tilnærming enn å fokusere på rusproblemer isolert. Vi har kartleggings- og rådgivningsverktøy som er enkle å administrere og anvendelige innenfor ulike situasjoner, såkalte mini-intervensjoner. Vi vet at disse har dokumentert effekt på alkoholforbruket hos storkonsumenter.
Vi må lære oss å snakke om alkoholvaner på lik linje med andre livsstilsvaner som for eksempel kosthold, røyking og mosjon. Vi må venne oss til å tenke på alkoholbruk som et normalfenomen med glidende overganger til problemer. Dessuten må vi tro på at det faktisk går an å gjøre noe for å redusere et for høyt forbruk. Det er denne tiltroen vi skal formidle og som blir utgangspunkt for det praktiske endringsarbeidet.
Hvis vi skal få dette til i praksis, må norske myndigheter i en helt annen grad enn tidligere satse på tiltak som kan integrere alkoholproblemer i det ordinære helsevesenet og sørge for at helse- og sosialarbeidere har nødvendige kunnskaper og ferdigheter til å foreta adekvate intervensjoner. Det vil hjelpe lite å fortsette å samle ressursene om tradisjonelle særomsorgstiltak.
Er det politisk vilje til å ta de nødvendige konsekvensene?