Doping og idrett preger nyhetsbildet. Men doping finner vi også i andre sammenhenger – både i fitnesskulturen og i voldsutsatte kriminelle subkulturer. Hva er viktigst?
Idretten har opplevd sitt annus horribilis: To av Norges toppidrettsutøvere ble tatt med det anabole steroidet Nandrolon i kroppen under sommer-OL i Sydney, og Norge ble plassert i The Hall of Shame. Daglige førstesideoppslag i alle aviser. Ekspedisjonssjef Hans B. Skaset, som i en årrekke har vært landets fremste i kampen mot doping, uttaler seg kritisk til idrettens arbeid, og blir presset ut av stillingen sin. Mange undrer, men gradvis begynner roen å senke seg over hele komplekset, gjennom høstmånedene.
Så i Finland, under ski-VM, i selveste Lahti, bryter det løs igjen: Nesten hele den finske langrennstoppen tester positivt. Gull-grossisten Mika Myllylä sverger foran en hel verden at han ikke har gjort noe galt. Dagen etter vet alle svaret, og mennesker i den lille hjembygda hans, Haapajärvi, gråter åpenlyst på gaten. Kjernekaren Harri Kirvesniemi, 43 år og sannsynligvis i sin siste sesong, medgir at de ”aldri trodde de ville bli tatt”.
En serie ikoner ødelagt, nok en nordisk nasjon i skam, og denne gangen er skammen enda større: Det er et systematisk komplott vi har vært vitne til: En rekke leger og ledere har vært aktivt involvert, eller i det minste lukket øynene. En verden som virker som om den er konstruert av John Le Carre blir gradvis avdekket, og sammenhengene hamres fast: Doping og toppidrett. - Anabole steroider og bloddoping - brukt for å få den absolutte elite til å yte enda mer enn de ufattelige treningsdosene alene får dem til å klare.
Nordmenn spør seg selv: Er våre gutter og jenter så uskyldsrene som de hevder? Surveystudier av den vanlige befolkningen viser at mange tviler. En forsker hevder at også norske topputøvere gjennom det siste tiåret har hatt blodverdier som virker underlige.
Slik står saken i dag: Doping er koplet til toppidrett. En toppidrett som synes å ha mistet sin uskyld. Men er dette hele bildet?
Stoffene
Først - hva er egentlig doping? ”Doping” er en vid og upresis betegnelse, og det finnes en rekke former for ”doping”. Fellestrekket er at det dreier seg om måter å øke prestasjoner på - som idrettsorganisjonene har bestemt at det er lovstridig å bruke. ”Doping” er med andre ord betegnelsen på noe som per definisjon er ulovlig innenfor idretten. Imidlertid er den en rekke grensefenomener. Det er altså ikke noen naturgitt definisjon av hva som er ”doping”. Bruken av høydehus kan for eksempel gi noen av de samme effekter som EPO, men høydehus er foreløpig tillatt. Fem hovedformer for stoffer, som påvirker ytelse og prestasjoner er særlig viktige, og her er idrettens lovverk – mer eller mindre – klart:
-
Anabole androgene steroider:
Dette er de mest utbredte og viktigste stoffene. Det er syntetiske substanser, hovedsakelig knyttet til det mannlige kjønnshormon testosteron. De har en viss medisinsk bruk – bl.a. knyttet til behandling av forsinket pubertet og noen former for impotens. Disse stoffene har to virkninger. Den anabole virkningen er de høyst sannsynlig kan gi økt muskelvolum dersom de kombineres med styrketrening og nok energitilførsel (først og fremst protein). De har også en utilsiktet androgen, dvs. kjønnslig, effekt.: Menn kan få redusert spermproduksjon og varig utvikling av kvinnelignende bryster. Kvinner kan få dypere stemme og skjeggvekst. Begge kjønn kan få skader på hjerte, lever og nyrer. I tillegg kan overdreven aggresjon og oppspilthet (mani) forekomme hos noen brukere.
-
Bloddoping:
Bloddoping (EPO) øker produksjonen av røde blodlegemer, og er den mest effektive måte å øke prestasjoner i utholdenhetsidretter - som for eksempel sykling, langdistanseløp, roing og langrenn. Også EPO finnes naturlig i kroppen, men ble lagd syntetisk første gang i 1987. Også dette stoffet har bivirkninger, bla kan blodet bli for tykt. En rekke dødsfall i sykling tidlig på 1990-tallet antas å stamme fra bruk av dette stoffet.
-
Veksthormoner:
Veksthormoner finnes naturlig i kroppen, men slike hormoner tilføres i økende grad av toppidrettsutøvere – særlig i sprint og svømming. Stoffene er nå relativt lett tilgjengelige, men de er svært kostbare. De er vanskelige å oppdage, men det arbeides for å utvikle tester. Den mest kjente saken er knyttet til den kinesiske svømmeren Yuan Yuan, som ble tatt med slike stoffer i VM i 1998. Mange tror dette vil øke.
-
Proteiner:
Nye prestasjonsøkende substanser utvikles hele tida, og mange spår at proteiner som bidrar til føre oksygen i blodbanene er de neste stoffene vi vil få økt ulovlig bruk av. Oxyglobin er betegnelsen på det sentrale stoffet, og under OL i Sydney gikk det rykter om bruken av dette stoffet, uten at det var utviklet tester for å oppdage det.
Tre bruksformer
I det offentlige ordskiftet er doping entydig knyttet til idrett. Hvis vi holder oss til bruken av anabole steroider (AAS), og ser på til faglitteraturen, finner vi imidlertid flere forskjellige og typiske bruksformer. Vi kan særlig sondre mellom tre:
-
Vinnermotivet knyttet til idretten er også her det mest hyppig beskrevne. På tross av at det har vært litt vanskelig å dokumentere eksperimentelt, er det relativt høy grad av enighet om at bruken av AAS i kombinasjon med trening kan gi økt muskelvolum og kraft. Stoffene var i omfattende bruk på 1960-tallet, inntil en effektiv test ble utviklet i 1975. Særlig utsatt er styrkeidretter og idretter hvor en trenger eksplosiv kraft. De mest kjente utøverne som er tatt, er sprinterne Ben Johnson (OL 1988) og Linford Christie (OL 1992).
-
Men i tillegg finner vi et motiv knyttet til utseende – særlig hos personer knyttet til helsestudioer og den såkalte fitness-kulturen. Kroppsidealet her er kraftig overkropp hos menn (mesomorf kroppstype), og slank figur koplet med store bryster hos kvinner. Å se godt ut og ”å være stor” er hovedmotivet for denne bruksformen. Mye tyder på at den øker, kombinert med generelt økt oppmerksomhet for utseende og kropp i medier og populærkultur i den vestlige kulturkrets. Mye tyder på at dette i en del tilfeller kan knyttes til spiseforstyrrelser hos kvinner og ”reversert anoreksi” eller ”megareksi” hos menn.
-
Bruken av dopingpreparater er oftest ulovlig. Flere studier viser også at de ofte brukes i illegale subkulturer, av personer med et høyt forbruk av narkotika og legale rusmidler. I noen tilfeller ser vi også assosiasjoner til kriminelle og voldelige subkulturer. Mens disse sammenhengene sjelden beskrives i mediene, tyder store befolkningsstudier fra andre land – særlig USA – på at disse bruksformene er temmelig viktige.
Unge gutter i randsonen
I en helt fersk studie har vi undersøkt bruken av anabole steroider blant norsk ungdom (Wichstrøm & Pedersen, 2001). Undersøkelsen var basert på den omfattende Ung i Norge-studien, hvor et representativt utvalg norske ungdommer har blitt fulgt opp over en periode på sju år. I dopingstudien tok ca. 8500 ungdommer del. Formålet var å beskrive omfangen av bruk, samt hvilke av de tre bruksformene vi har skissert over som er viktigst.
Vi fant at snaut 1 % noensinne hadde brukt AAS, dobbelt så mange gutter som jenter. Dette ligger lavere enn i studier fra USA – hvor de fleste studiene er fra, og typisk mellom 2 og 7 % av ungdommene rapporterer å ha brukt AAS. Men det ligger også lavere enn i land som Australia, Canada, Sverige og England – hvor mellom 2 og 3 % av ungdommene gjerne rapporterer bruk av slike stoffer. Derimot er funnene i rimelig overensstemmelse med andre norske data – fra medlemmer i helsestudioer og fra menn inne til førstegangstjeneste. Et annet datasett av skoleungdommer fra Oslo ligger litt høyere men mye kan tyde på at slike fenomener er mer utbredt i storbyer, slik at denne forskjellen kan synes rimelig. Konklusjonen er derfor at bruken av AAS er noe lavere i Norge enn i andre europeiske land, og atskillig lavere enn i USA.
Videre gjenfant vi alle de tre bruksformene vi har beskrevet over: Vi fant en viss assosiasjon til kroppsfokus og spiseforstyrrelser, og vi fant at deltakelse i styrkeidretter økte risikoen noe for bruk av AAS. Men viktigst var sammenhengene til bruk av narkotika og til atferdsproblemer – særlig knyttet til hærverk, vold og aggresjon.
Den mest typiske dopingbrukeren er altså ikke en toppidrettsutøver i styrkeløft, sykling eller langrenn. Snarere er det en ung mann i en samfunnsmessig randsone. Han er ofte knyttet til et kommersielt helsestudio, han driver ikke sjelden med kampsport som karate eller kick-boksing, han har gjerne et kriminelt rulleblad, og han har et høyt forbruk av alle slags rusmidler. Han bygger en kropp som gir status og posisjon i et miljø hvor vold ofte hører med.
Nytt perspektiv
Fortsatt vil vi nok se at doping og idrett vil koples i aviser og fjernsyn. Og idretten er viktig – ikke minst fordi normer som utvikles her, lett kan ha innflytelse og nedslag også utenfor de små toppidretts-miljøene. En av våre informanter sa nettopp dette: ”Vi følger godt med. Vi snapper opp triksene fra idretten”. Sannsynligvis er dere derfor mange som kjenner den mest typiske misbrukeren. - Ikke en velstående idrettsutøver, godt kjent fra nyhetssendingene. Snarere en stusslig ung mann som det tidlig gikk litt skjevt for. Igjen ser vi et mønster som er monotont velkjent: Kjemiske stoffer gir først lyst, nytelse og økte prestasjoner i sterke og velintegrerte grupper. Dernest glir de ut i samfunnets ytterkant, etter hvert blir det der de gjør mest skade.
Wichstrøm, L. & Pedersen, W. (2001). Use of Anabolic-Androgenic Steroids in Adolescence: Winning, Looking Good or Being Bad? Journal of Studies on Alcohol, 62: 5-13.