Det var i London, det er akkurat fem år siden, og i byens bokgate - Charing Cross Road – var det stabelsalg av en ny bok. Bokhandlerne ligger som perler på en snor nedover gata, og i alle vindusvinduene slo det samme omslaget mot oss: På gul bunn, et blått ansikt, med glattraket hode og åpen munn. Mellom de hvite tennene en gul bokstav. Bokstaven var e. E for Ecstasy – som også var bokas tittel.
Irvine Welsh var forfatter, og allerede en internasjonal litterær megastjerne, omtrent som vår egen Jostein Gaarder. Han hadde vært på opplesningsturneer over hele Europa med boka Trainspotting. Boka var basert på egne opplevelser fra Edinburghs heroinscene, og hadde en umiskjennelig tone av real thing. Han hadde truffet et miljø, en virkelighet, en tone - som tidligere aldri var beskrevet på denne måten. Han hadde blitt lest av høy og lav, boka var filmatisert og gikk for fulle hus, verden over. På en avantgarde London teater-scene gikk teaterversjonen, også den med topp kritikker. Welsh var nedlesset med litterære priser. Jeg snakket med ekspeditøren på Foyles, Londons største bokhandel: – Welsh is the writer of the decade, sa han.
På hotellrommet om kvelden åpnet jeg den nye boka. Etter en time var jeg sikker. Dette var svakt. Nærværet, autentisiteten, kunnskapen - som var så slående i Trainspotting - manglet. Heroin og sprøyter visste Welsh mye om. Den nye ecstasy-baserte party-scenen hadde han ikke under huden. Personene ble pappfigurer. Miljøet savnet troverdighet. Mitt inntrykk ble det samme som litteraturkritikerne uten nåde fortalte noen uker seinere: Welsh er en-boks-forfatter. Her hadde bokindustrien brukt verdensnavnet hans, men denne gangen leverte de dårlig vare, sannsynligvis av rent kommersielle grunner.
En dårlig bok. Likevel – nå fem år seinere – vet vi at den solgte temmelig bra. Hvorfor?
WELSH LEVERTE ett av de første forsøkene på å fortolke den nye rusbaserte dansekulturen som på den tida flommet inn over og satte sitt preg på London. Hele det kulturelle Europa var klar over at noe skjedde. Det samme var politikere og folk i helse- og sosial-sektoren. Nervøse satt de og ventet på hva som ville skje med de titusener av ungdommer som på denne måten kastet seg inn i nye kjemisk baserte opplevelser. Hvor mange ville ende i psykiatrien og behandlingsapparatet?
Men musikk-og klubbscenen selv opplevde et løft, med spin-off langs et bredt spekter av tilliggende aktiviteter – diskoteker, nattklubber, plateselskaper, moteforretninger og konsertbyråer. Bare i London var det titusener av mennesker som levde av det nye som skjedde i den kolossale underholdningsindustrien. Forutsetningen var at det som ble kalt rave- eller housescenens mest avantgarde uttrykk ble innlemmet og sugd opp. Nærhet til det siste, til det virkelig nye, det mest sofistikerte var konkurransemessig fortrinn, og London hadde satt seg som mål å være i front. I front på mote, på musikk, på dans, på rus. Alle ønsket kunnskap om de nye stoffene og de nye brukerne. Hva slags stoffer? Hva slags brukere?
MDMA, ’ecstasy’ eller ’Adam’ har en lang historie. Først ble det syntetisert i 1914, av det tyske selskapet Merck. Populært som rusmiddel ble det først på 1970-tallet - knyttet til Berkeley-biokjemikeren Alexander Shulgin, som seinere har kjørt et offensivt forsvar for stoffet. Ecstasy karakteriseres som en hybrid mellom LSD, meskalin og amfetamin. Virkningene er eufori og sosialitet. De minner om dem en får av sentralstimulerende stoffer, men har en klarere psykedelisk komponent. Særlig opplevelsen av fellesskap kan stå sentralt: båndene til andre kan oppleves sterkere og mange beskriver intens samhørighets- og lykkefølelse. Flere forskere beskriver mulige fysiske og psykiske skadevirkninger, men felles for dem er foreløpig små utvalg og forsiktighet i konklusjonene. Vi vet ikke sikkert hvor farlig stoffet er. Men gradvis ser vi økende tilsig av unge mennesker med psykiske problemer – særlig angst og depresjon – til poliklinikker over hele Europa. De har brukt ecstasy, og alt tyder på at stoffet kan gi alvorlige skader – at det ”kan kødde med hjernen”, som det het i en kampanje her hjemme. Sikkert er det at det også kan gi intens rusfølelse: I USA kommer det nå en strøm av bekjennende litteratur fra brukere, som lovpriser ecstasy.
HOUSE OG RAVE-PARTIES har vi hatt, også hos oss, siden slutten av 1980-tallet. Men i 1994 åpnet de første klubbene med morgen-parties i Oslo, og året etter ble det hele satt i søkelys av media. Observatører påsto at ni av ti gjester var påvirket av ecstasy. Utekontakten mente at det ikke var vanlige byvankere i drift som var gjester. - Mange skulle være fra Oslos velstående vestkant. Mange skulle være unge og ukjente med bruken av rusmidler. Media forbinder altså - både her hjemme og internasjonalt - ecstasy med velstand, ressurser og subtile former for musikk. Stemmer bildet? Foreløpig er det få internasjonale studier. Ved NOVA analyserte vi nylig data fra 11500 Oslo-ungdommer. Konturene av de norske ecstasybrukerne er i ferd med å avtegne seg.
Det er ikke lenger noe typisk vestkantstoff, om det noensinne har vært det, østlige og vestlige bydeler er like utsatt. Også vi fant sammenheng mellom ecstasybruk og interesse for musikkformene house og techno, og deltakelse på den sofistikerte musikkscenen var assosiert med sterkt forøkt bruk. Trendsettere har sannsynligvis spilt en viktig rolle i introduksjonsfasen for stoffet.
Mer slående var imidlertid noe annet: Ecstasybrukeren er på en måte ny - samtidig er han velkjent. Andre rusmidler, alkoholproblemer, vinningskriminalitet og vold er viktigere kjennetegn enn parties og avantgarde musikk. De fleste ecstasybrukerne bruker også hasj. Halvparten bruker amfetamin. Stoffet slår nå rot i miljøer hvor rus og rusmidler lenge har spilt en rolle. Mest slående er forbindelsen til hasj. Og når det gjelder hasjbruk, viser vår studie nye mønstre: her blir det velstående vest stadig viktigere. Hasj har blitt rekreerende rusmiddel blant vanlig ungdom- ikke minst i pengerikelige omgivelser. Dagens situasjon kjennetegnes altså av to forhold: stoffer som ecstasy får fotfeste og bruken av hasj normaliseres.
OGSÅ I ANDRE EUROPEISKE LAND ser vi slike mønstre. EUs hovedorgan for å følge narkotikasituasjonen - European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction - forteller om nye trender. I mange land har narkotikaproblemet blant vanlig ungdom vært under rimelig kontroll i mange år. Mye tyder på at kontrollen er svekket. Mange har påpekt fellestrekkene til den psykedeliske bølgen og bruken av LSD på 1960-tallet. Men dagens brukere reknes ofte som mer overflatiske. Samvær, nytelse og glede uten ambisjon om forandring av samfunnet er stikkord. På et dypere plan er det imidlertid en politisk dimensjon, hevdes det også, og med økende styrke. Stoffet ble populært fordi det i sin tid falt på plass i et meningstomrom i Thatchers England, påstod for eksempel journalisten Matthew Collin i magasinet i-D:
«Akkurat da Thatcher sa «there’s no such thing as society», kom et rusmiddel som gjorde at folk opplevde seg som del av et samfunn. For med ecstasy kommer du faktisk nær selve ideen om et samfunn - selv om det bare er for én natt, selv om det er potensielt ødeleggende, selv om det er meningsløst i det lange løp».
Collins argument går slik: Ecstasy bidrar til «time-out», fra et samfunn som sulteforer sine medlemmer på dypere mening. Ecstasy-bruken er nok apolitisk, men utgjør likevel en respons på ungdoms opplevde rotløshet. Stoffet har blitt populært på grunn av dets evne til å skape fellesskap, blant ungdom som lengter etter nettopp det. Samtidig er liberalisering det narkotikapolitiske stikkord world wide. Tunge aktører har kastet seg inn i det narkotikapolitiske ordskiftet. Her hjemme er det kontrollskadene som står i fokus. Ute er det oftere mer prinsippiell liberalistisk ideologi.
Argumentene lar seg ikke avfeie på noen enkel måte. Likevel tror jeg posisjonene som avtegner seg er uheldige. Et annet av forskningsfunnene våre kan gi en pekepinn om grunnen: Amfetamin - som er et stoff med lengre historie enn ecstasy i Norge - har også økt i bruk i Oslo, men har en noe annen rekrutteringsbase enn ecstasy og hasj: her har nå ungdom fra østkanten høyest bruksrater. Det samme har ungdom som orienterer seg mot arbeiderklassens yrker. En rimelig tolkning er slik: når det generelle forbruket av illegale rusmidler øker, vil økningen bre seg til mange grupper. Amfetamin er mindre glamorøst enn ecstasy. Det anses som farligere enn hasj. Det har appell til andre ungdommer.
Rusmidlenes ene - og ofte oversette - ansikt er positivt. Velfungerende mennesker, med store nettverk, er ofte primær rekrutteringsbase. Vi kan like det eller ikke, og lenge lot vi være å peke på dette saksforholdet, men sånn er det. Disse gruppene formulerer nå, verden over, krav om retten til sine levesett og om bruk av alle slags rusmidler. Glossy magasiner som Cosmopolitan, Esquire og Face har stadig oftere artikler med «nyanserte» synspunkter på narkotika. Men det er alltid en kostnadskonto: skader, avhengighet og død er også forbundet med rusmidlene. Når bruken øker, vil spekteret av kostnader også øke. Prisen bæres av alle segmenter av brukere. Men relativt sett vil de som har dårlige utgangsbetingelser betale mest, for det er farlig å være sårbar i omgivelser med høy risiko. Gledene hos enkelte vil ha et tett forbundet motstykke av kostnader hos andre. Alkoholpolitikken i vårt samfunn er tuftet på denne erkjennelsen. Den største gevinsten ligger i å endre de alminnelige bruksmønstre.
DEBATTEN OM RUSMIDLENE DRIVES ofte fram av spesialister - gjerne medisinere eller jurister. Og fagfolk har selvsagt et ansvar for å gi sakskunnskap til offentligheten om disse temaene. Men det er en fare når medisin og jus blir for viktig. Dypt sett er det nemlig grunnleggende moralske spørsmål - for folk flest, unge som gamle - som blir tematisert. Det gjelder ecstasy og hasj, men det gjelder også de legale rusmidlene. Solidaritet var rusmiddelpolitisk kjernebegrep i arbeiderbevegelsens barndom. Ordet oppleves kanskje som stort og slitt. Men skal vi møte den nye bølgen av narkotikabruk – og vi står midt oppe i den - kommer vi ingen vei uten begreper av dette slaget.
Willy Pedersen, Anders Skrondal (1999): Ecstasy and new patterns of drug use: A normal population study. Addiction: 94, 1695-1706.