Et narrespill om rus

Bakgrunnen i ”Nyby” er slik:

Ved behandling av rusmiddelpolitisk plan for den 4-årsperioden som nå er gått, presset et betydelig politisk flertall fram fritt ølsalg i alle butikker. Noen få begrensinger i forhold til salgstider fantes for å opprettholde en opplevelse av begrensning og anstendighet. Bortsett fra bensinstasjoner skulle også de aller fleste skjenkesteder få skjenke omtrent som de ville. Men også her var det visse begrensninger for skjenking utover morgenen og heller ikke riktig alle fikk servere brennevin. Fire år etter viser undersøkelser en dramatisk økning i omsetningen av spesielt øl, men også av sterkere drikke. Men det var naturligvis i samsvar med planen og burde ikke overraske noen. Det var en ønsket utvikling, sett fra det store flertallets side. Omtrent samtidig med rulleringen av gjeldende plan, dukket det uheldigvis også opp tall fra barnevernet som viste en dramatisk økning av antall barn under kommunal omsorg. Kommunepolitikerne fikk på bordet en merutgift siste år på 4,5 millioner til tiltak rettet mot barn som måtte flyttes fra sine foreldre. Barnevernet opplyser at rus er en svært sentral problematikk i de aller fleste hjem der omsorgen for barna må overtas av det offentlige. Forfatteren av denne artikkelen ledet den arbeidsgruppa som la fram fireårsplanen for siste periode. Det ble laget en plan som riktignok konkluderte med butikksalg av øl, men hvor alle politiske partier sterkt understreket betydningen av et parallelt forebyggende arbeid. Fokus på behandling var også til stede. Planen ble lagt fram og behandlet våren 2000. I desember 2000 vedtok kommunestyret et budsjett uten fnugg av rom for forebyggende tiltak mot barn- og unge. Og slik har det egentlig fortsatt i fire år. Hvert år har alle aktuelle tiltak som kunne ha et forebyggende perspektiv blitt strøket av lista når det avgjørende spørsmål om prioritering og bevilgning har stått for tur. Kort sagt: Planen hadde de påkrevde gode, fine ord av forebyggende karakter, mens hverdagen etter har vært preget av en helt annen virkelighet med økende konsum og økende sosiale problemer. I disse dager – etter uendelig lang planleggingstid, står et nytt ungdommens hus klart for åpning. Samtidig arbeider økonomiutvalget på spreng med ei kuttliste i drift på 41 millioner kroner. Sannsynligvis forsvinner aktuelle driftsmidler til Ungdommens hus i løpet av sommer og høst.

Ny rusmiddelpolitisk plan

I januar ble kommunestyrets politikere informert om at gjeldende rusmiddelpolitisk plan måtte rulleres. ”Klok” av erfaring fra siste fire år vedtok et stort politisk flertall at et nytt politisk gruppearbeid for å liste opp aktuelle forebyggende tiltak, ville være bortkastet tid. Oppfølgingen av fine ord i gjeldende plan var for avslørende – de betydde rett og slett ingen ting. Lovens krav om ny plan som grunnlag for skjenking og salg til alle som måtte ønske det, ble derfor etterlevd ved at politikerne ba administrasjonen sette nye datoer på gammel plan – som deretter kunne behandles som ny. Men også administrasjonen i kommunen har måttet tåle sine reduksjoner. Derfor ble gammel plan sendt til politisk behandling i to deler: Først kom Rusmiddelpolitisk plan del 1 – som omfattet oppdaterte tilrådinger om salg og skjenking. Først en måned seinere – etter at et stort flertall i kommunestyret hadde skrudd alle kraner så åpne som det er mulig å få dem, ble Del 2 – Forebygging og behandling, lagt fram.

Og var det forebyggende perspektiv magert i forrige plan, var det rett og slett borte i den nye. Natteravnenes mulige innsats var nevnt. Der lå en mulighet. Men deretter er innholdet knapt verdt å nevne. Plandokumentet avsluttes med følgende lykkelige opplysning til politikerne: ” Planen har ingen vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser”. Som politiker tillot jeg meg å fremme følgende forslag til presisering: ” Planen har ingen konsekvenser av betydning.”

Denne tragiske fortelling fra den kommunale politiske virkelighet er naturligvis farget av min oppfatning av rusmidler, skadevirkning og de muligheter jeg ser i forebyggende tiltak. Selvsagt er det slik. Men de faktiske forhold som omtales er ufravikelige. Sånn er det! Dette er rusmiddelpolitisk arbeid i en rimelig gjennomsnittlig norsk kommune. Ordføreren er det Arbeiderpartiet som har.

Samfunn og rus

Samfunnets økende rusproblemer finnes det grundig dokumentasjon for. Et nærliggende spørsmål må være: Hvorfor tillater vi ei utvikling som er så samfunnsmessig kostbar og som gjør livet så uendelig tragisk og ondt for så altfor mange? Jeg mener at dette er et grunnleggende spørsmål – spesielt for alle som ser nødvendigheten og nytten av forebyggende arbeid. I ingen andre sammenhenger passer begrepet ”dobbeltmoral” bedre enn i vurderingen av våre holdninger til alkohol og rus. Vi river ned – og later som om vi bygger opp. I min forståelse av denne problematikken er verdispørsmål det helt sentrale. Hvilke verdier er – og skal være, sentrale i utviklinga av liv og samfunn? Dermed er alt rusmiddelpolitisk arbeid også først og fremst et politisk arbeid. Hvilke politiske ideologiske retninger styrer vi etter? Dersom vi ikke stadig holder fram dette fortsetter vi et narrespill. De helt sentrale problemstillinger ved rus og rusbruk dreier seg om forholdet mellom enkeltindividet og fellesskapet. Og det dreier seg om forholdet mellom det kortsiktige og det mer langsiktige – om livssyn rett og slett. Hvor frie skal og bør vi være i individualistiske ”happeninger” og i jaget etter uendelige kicks satt opp mot behovet for balanserte langsiktige holdninger til eget liv i forhold til alle andres liv?

Det handler om den sentrale forståelse av at ingen kan leve som enkeltindivid – vi eksisterer kun i relasjoner til andre. Vi lever av og gjennom andre, like mye som andres liv og velferd er totalt avhengig av mine og dine valg. Dette er naturligvis politikk. Verken mer eller mindre og alle forsøk på å endre samfunnsutviklinga uten å våge å tone politisk ståsted er et narrespill. Jeg sier ikke snever partipolitikk – ikke nødvendigvis, men jeg krever politiske klare holdninger. Mye tyder på at rusen får en stadig større betydning – ikke bare til fest, men også til hverdags. Vi lever med et tempo som får mange av oss til å få pusteproblemer. Stresset øker samtidig med de stadig økende krav til effektivitet i jobben. Stresset øker også med privatlivets utvikling i retning av stadig økende egoisme og fokus på hver enkelts individuelle prosjekt – løsrevet fra alle rundt oss. Der vi river oss løs fra alle bindinger, river også alle de andre seg løs fra bindinger. Skiftningene øker og det postmoderne liv blir på alle måter et liv i fri flyt. Fritt flyt og økende krav på jobb – eller økende meningsløshet uten jobb. Derfor omtaler vi uten omsvøp vårt behov for å ”coole ned” og stresse ned og slappe av. Alltid ved hjelp av rus. For å klare kravet til tempo og omskiftning bruker vi uendelig mye mer stimulerende og beroligende midler enn noen gang før. Vi m å strammes opp og gjøres skikket til å møte hverdagens krav ved bruk av kunstige stimuli. Dernest blir vi så slitne av denne postmoderne hverdagen at vi må roe oss ned og ”kose” oss med alkohol. Etter hvert er dette en nødvendighet ikke bare på fredag eller lørdag, men også alle de kvelder midt i uka da vi må løfte oss ut av jaget og maset.

Er alkohol farlig ?

Våre ”nye” holdninger til alkohol krever naturligvis at vi etablerer et greit og ufarlig forhold til dette nytelsesmidlet. Det blir svært viktig for oss alle å framheve nytelsen ved alkoholrus – og tilsvarende lukke øynene for de individuelle og samfunnsmessige ødeleggende virkningene. De må holdes på avstand , på samme måte som alle offentlige rusmisbrukere må skjules og gjemmes bort. Vi vil ikke vite av dem – de er en trussel ikke bare mot meg og deg, men mot vår livsstil. De fleste av oss er derfor i en hellig allianse med alle de som markedsfører legale rusmidler. Et grunnleggende og nødvendig arbeid ligger i å ufarliggjøre alkoholen og alkoholrusens virkninger. Butikkøl er i så måte en god ting. Rusbrusen kanskje enda bedre. For alt det som hører hverdagen til i kolonialen er da slett ikke farlig! Det ville ikke være til å leve med! Ost og smør og brød og melk – og alkohol, som vi alle får kjøpt i butikken, er naturligvis ufarlig. Alkoholen er vår venn. På samme måte som narkotika er vår fiende! De narkomane er de kriminelle – de som truer samfunnet vårt! De som vi alle så sterkt og inderlig tar avstand fra. Både narkotikaen i seg selv og de narkomane. Polities viktigste oppgave synes å være å jakte på slitne narkomane – samfunnets fiender! Det og de som truer oss. Samtidig som ungene må fjernes fra heimene og sykehusene fylles opp av tungt rusa alkoholmisbrukere. All statistikk er entydig med tanke på hvilket rusmiddel som koster både den enkelte og samfunnet mest. Og dette framholder jeg naturligvis ikke for å forherlige narkotikaens tragedier, men tvert imot for å framholde vårt uendelige narrespill i holdninger til og syn på alkohol. Jeg tror kort og godt lite på forebyggende arbeid som en overflatebehandling på grunnleggende feile holdninger både i forhold til ideer om solidaritet og menneskets sosiale rolle, og i synet på alkoholen som menneskets beste venn. Heri ligger hunden begravd.

Forebyggende arbeid – hva nytter ?

Så langt har mye av det forebyggende arbeid sviktet gjennom mangelen på klare ideologiske holdninger. Som allerede nevnt, er det snart nytteløst å late som om vi mener det all ungdom likevel skjønner at vi ikke mener. Levd liv, slik vi alle møter det i hverdagen ute på byen eller gjennom alle tenkelige og utenkelige media har langt sterkere påvirkning enn at lærere deler ut brosjyrer og gjennomfører det som elevene opplever som et nødvendig moraliserende skuespill. Det tar nå bare en kort skoletime – og deretter kan alle gå rett ut i livet. Det egentlige livet.

Holdningsendringer må handle om å vise de unge hva vi virkelig mener. Dersom det vi virkelig mener er at rus er flott og nødvendig og at alkoholen er menneskets beste venn – ja, så har vi ett problem i vår formidling til de unge. En annen måte å tenke på er en reaksjonsmodell. Ingen er bedre i stand til å distansere seg fra levd liv og elendighet enn de unge som kommer etter oss. Dersom vi viser nok tillit og gir rom for handling tror jeg ungdom selv kan utvikle motstrømninger av stor verdi. En slik tankegang innebærer at samfunnet må ville og våge å virkelig investere i oppvekst- og utviklingsarenaer for barn og unge. I en lang rekke tilbud eller aktivitetsmuligheter som kan utfordre ungdom slik ungdom krever å bli utfordret. Plass for opplevelser, kick uten rus. Ikke bare ett ”ungdommens hus”, men mange ungdommens hus og alle andre arenaer der unge kan utfordres på annen aktivitet enn det kjøpesentrene kan by på. Det å overlate ungdommen til kjøpesentrenes interesser er jo et gigantisk nederlag for kapitalismens og markedets aller verste sider. Det er egentlig ganske utrolig at vi har sluppet utviklinga så langt som den er kommet. Jeg har stor tro på at ny ungdom både kan og vil gjøre andre valg enn det vi har gjort. Men alt blir umulig dersom også nye generasjoners utvikling skal ivaretas forholdsvis ensidig av markedet, spilleautomatene og kassaapparatene der narcissistiske selvbilder kan kjøpes.

OM ARTIKKELFORFATTEREN:

Forfatteren som er leder for Pedagogisk psykologisk tjeneste for Sør-Troms regionen , har også tidligere vært skoleinspektør og skolesjef i Harstad. Han er utdannet spesialpedagog med hovedvekt på atferdsproblematikk og med faglig bakgrunn fra spesialundervisning i grunnskolen samt erfaring fra fengselsundervisning og arbeid i ungdomsklubber i Harstad og Oslo. Han sitter som ekstern representant og nestleder i Instituttstyret for helse- og sosialfag ved Høgskolen i Harstad. Forfatteren er politisk representant for SV i økonomiutvalg, formannskap og kommunestyre.