Butikksjefene i ”Lilleby” ønsker sin del av denne omsetningen. Ingen vil avstå fra å selge, for da er det andre forretninger som får fortjenesten alene. Uten sammenlikning for øvrig, så ble samme argument brukt av norske myndigheter for en del år siden ved salg av våpendeler til Israel: ”De får tak i det fra andre land, så da kan vi like godt selge det.” Når butikksjefene flirer og er oppgitt over politikerne som oppfordrer dem til tilbakehold av salg av en vare som beviselig øker alkoholforbruket hos ungdom, bekrefter det noe som ser ut til å feste seg mer og mer i samfunnet vårt – kommersialismens kynisme. Jeg ble første gang virkelig klar over den under mitt studieopphold i USA. Jeg fikk den rett i fleisen og fikk vel det som kan kalles ”kultursjokk”. ”Whatever you can make a buck on is good” – det spiller ingen rolle hva du tjener pengene dine på! var omkvedet.
I ettertid har det forundret meg hvor fort jeg tilpasset meg samfunnet der borte. Aldersgrense for kjøp av øl var 18 år, og bilsertifikat kunne du få etter en symbolsk førerprøve ved 16 år. Etter en tid sluttet jeg å feste meg noe spesielt ved avisoverskriftene mandag morgen som fortalte om dødsulykkene i helga, med 16-årige bilførere som under påvirkning av alkohol hadde kjørt i hjel både seg selv, sine kamerater og medtrafikkanter. Overskriftene hadde heller ingen fremtredende plass i avisene. Disse nyhetene var ingen ”nyhet” og hadde samme plassering inne i avisene som smånotisene om dødsulykkene i forsvaret; helikopterkrasj og andre småulykker under militære øvelser, med fem – seks døde, fikk samme plassering som oppslag i norske lokalaviser om religiøse møter. Som de sa når jeg diskuterte dette med mine amerikanske medstudenter: ”Dersom du skal ha omelett, er du nødt til å knuse noen egg”, med henvisning til at det amerikanske samfunnet bygger på idealet om frihet og at det militære er en helt integrert del av samfunnet – du tenker ikke over det, det må bare være sånn!
Drap i liten skala, to – tre døde, skaper heller ikke de store overskriftene der borte. Oppmerksomheten blir fokusert først når tallet blir større, og spesielt når unger dreper et titalls medelever på skolen sin med sine medbrakte pumpehagler og automatrifler. Da stormer det i media ei uke, helt til stoff av mer betydning igjen tar over, stoff om filmstjerners narkotikabruk, de siste viktige filmene, om lokalpolitikeres sidesprang og om pengeplasseringer som kan gi gevinst. Man gir folk det folk vil ha. I etterkant av en av de større skoledrapssakene, da daværende president Bush senior ble ”kjørt” av noen journalister med fokus på den frie flyt av skytevåpen i statene, slapp han til slutt opp for argumenter i sitt forsvar. Han brukte da trumfargumentet som skal stoppe all debatt: ”Hey, it’s America we’re talking about here, not some communist country!” Så godt kan det sies når noen stiller spørsmål om hva frihet er.
Leseren har forhåpentligvis skjønt at det ikke i hovedsak er rusbrus jeg snakker om, og jeg mener da heller ikke at den forårsaker all denne elendigheten. Jeg snakker om frihet, moralsk ansvar og i hvilken retning samfunnet vårt ser ut til å gå. Det ser ut til at det meste kan forsvares bare en tjener penger på det. Alkohol blir trukket frem som det gode som vil være avgjørende for om et etablissement eller en aktivitet skal bli attraktiv for publikum eller ikke. Manglende tilgang på alkohol på idrettsarrangement har vært et tema som har dukket opp de siste par årene, og forskjellige foretak går nøye gjennom kommunestyrenes sakspapirer og politikernes argumenter i håp om å finne grunnlag for å reise søksmål mot kommunen for forskjellsbehandling dersom de ikke får skjenkeløyve, og det er mange eksempler på at kommunestyrer har gjort om på sine vedtak for å slippe søksmål.
Argumentene fra alkoholforkjemperne på alle nivå er ofte at folk skal ha frihet til å velge, vi må slutte med barnehagementaliteten i Norge, turister fra utlandet (den utviklede delen av verdens befolkning) synes det er rart at de ikke får kjøpt sprit i norske butikker, og at forretningene fører god kontroll med hvem som får kjøpe alkohol. Jeg leser at ved Sparmat i ”Lilleby” fører de ”så streng kontroll som mulig.” Det er bra – det er nemlig mulig å ha 100 % kontroll med tanke på aldersgrensa på de som betaler i kassa for øl og rusbrus. Når butikksjefen sier ”så streng kontroll som mulig”, tror jeg imidlertid dette blir et kostnadsspørsmål for ham, og han vil neppe til tider ha en ekstra tilsatt som sjekker aldersbeviset for å kunne føre en kontroll som er ”så streng som mulig.” Det vil neppe andre alkoholselgere i ”Lilleby” heller gjøre. Alkoholkjøpere som er for unge vil derfor i travle timer kunne passere kassa med sine leskedrikker, og ”så streng kontroll som mulig” er derfor redusert til en ganske alminnelig svadauttalelse.
Det totale alkoholkonsum er ikke stabilt. Undersøkelser fra bl.a. Statens Institutt for Rusmiddelforskning , SIRUS viser at salget av ungdomsdrikken øl holder seg stabilt, men når det gjelder rusbrusen, har produsentene funnet frem til et produkt som er bedre egnet til å huke de helt unge, kanskje spesielt jentene. Og handelsstanden jubler for at dette nisjeproduktet nå er frigitt i Norge – vi bør da være et fritt land uten barnepikementalitet, må vite, og vår anseelse i Europa for øvrig vil øke. Er det vågelig å antyde at Stortinget ved frigivelsen av rusbrus ikke påla handelsstanden å selge denne varen? Butikksjefene (eller er det kjedene?) kan selv bestemme om de vil selge denne varen; ved å ikke gjøre det, viser de ryggrad, men taper kanskje penger, i alle fall en tid. Og kommunestyrene kan bestemme monopolutsalg for øl og rusbrus. Jeg går dessverre ut fra at pengene betyr mest, så butikksjefene vil nok fortsette å flire av de vanvittige politikerne som oppfordrer til å vise måtehold.
I dette landet snakker vi ofte i store ord om verdier. Vårt samfunn bygger på de kristne verdiene, og vi hegner derfor om familie, viser samhold, tar kollektivt ansvar, viser måtehold og har omsorg for de svake. Dette er bare ord på papiret. Virkeligheten, våre handlinger, viser hvilke verdier vi egentlig har. Vi har fått en ener-dyrkelse i landet som var ukjent tidligere, og vi har en svært stor oppmerksomhet på penger. Ener-dyrkelsen, som tidligere oppsto fordi noen sto frem med kvaliteter som det var naturlig å slå ring om, er nå blitt kapitalplasseringer hvor investorer påvirker ungdom til en livsstil som betinger kjøp av spesielle produkter. Dette er et ledd i merkevarebygging og retter seg i stor grad mot de helt unge. Pengespillmarkedet har vokst, TV-kanalene kappes om å vise millionær-program i forskjellige avskygninger, og rikskanalen har pengespilltrekning i beste sendetid. Sport har etter hvert blitt industri, og utøverne er investeringsobjekter. TV-kanalene har det programutvalg som selger, som på enkelte kanaler hovedsakelig består av voldsfilmer avbrutt av reklamer som viser hvor lykkelig du blir ved på bruke spesielle typer frokostblandinger eller hårvaskemidler. De som våger å heve sin røst og spørre om i hvilken retning vi går med samfunnet, risikerer å bli ledd av og parkert på sidelinja med følgende: ”Du kan da ikke kjempe mot utviklinga.” Når det gjelder programinnholdet på TV, er svaret ofte at ”det er da bare å slå av eller skifte kanal – ingen tvinger deg til å se på det.” Valget på de forskjellige TV-kanalene på ettermiddags- og kveldstid består mye godt av amerikanske såper og komedier som gradvis går over i amerikanske voldsserier, med jevne mellomrom avbrutt av norsk reklame hvor de ofte sier det meste på til dels dårlig engelsk. Er det flere som har lagt merke til hvor pussig det høres ut når de norske annonsørene forsøker å få til en dyp stemme mot slutten reklamen når de annonserer en ny actionfilm? Vi har gjort fullstendig og komplett knefall for amerikanske idealer, hvor effektiv markedsføring og konsum er bærebjelker, og vi tilpasser oss.
Noen lesere synes kanskje jeg har gapt over mye i denne ytringen som tok utgangspunkt i fritt salg av rusbrus. Jeg mener at rusbrusen bare er en liten brikke i den helheten som utgjør vårt samfunn; den er bare nok et symptom på manglende overordnet ideologi og plan for samfunnet vårt med påfølgende manglende styringsevne, handlingslammelse og tafatthet. Uavhengig av EU-direktiver, er det enkelte saker det er verdt å diskutere høyt i samfunnet, og det er blant annet hvilket samfunn vi ønsker å overlate til våre etterkommere. Den som på høyere nivå står frem med spørsmål i denne sammenhengen, står ofte ensom, og innleggene fra de ansvarlige folkevalgte uteblir da også – det er ikke velgere å hente på slike utspill. De eneste som er aktører på denne arenaen og som derfor er de eneste pådrivere i de endringene vårt samfunn går gjennom, er de som representerer kapitalinteressene, og de har ikke samfunnsbygging som mål – de har fokus på sine egne bankkonti. Og vi tilpasser oss, og handelsstanden ler.
Jeg avslutter med et sitat av Piet Hein:
Når du lar ditt ansvar ligge,
tror du visst du har det ikke.