Flummare, horsare
Norrköping er en svensk industriby, med drøyt hundre tusen innbyggere. Alminnelig på alle vis. Gamle fabrikker, nye varehus. Ungdom som klager over for lite å gjøre. Kjedelig å se til, for den som måtte passere.
Likevel skjedde det nylig noe ytterst dramatisk i byen, i løpet av snaue fem år: I 1994 hadde knapt noen prøvd heroin. Stoffet var koplet til død og stigma. To år seinere begynner de første å røyke stoffet. Når tiåret er slutt, finnes det en stor gruppe unge, tunge misbrukere – kalt horsare. Det er etablert et tett nett av importører, selgere, løpegutter. Kriminaliteten har økt. Bak byens søvnige overflate har et stygt problem festet seg. Hvordan kunne det skje?
Sosiologen Philip Lalander gjorde et grundig etnografisk feltarbeid og forteller historien i boka Hela världen är din. En bok om unga heroinister. Den er det all grunn til å lese, om du ikke har gjort det allerede.
Det var ikke heroin i byen på tidlig nitti-tall, men det var etablert en subkultur hvor flummaren var en sentral figur. Flummaren var en ”cool kille” - en som ikke stresser, som ikke lar andre bestemme over seg. Oftest brukte han hasj, og dette stoffet hadde lenge fungert som en adgangsbillett til den esoteriske, ungdommelige subkulturen, med sine stilutrykk, sin musikk, sin estetikk, hvor rusen også hadde stått sentralt - men altså ikke rus på heroin. Flummar-kulturen innebar en generell forholdsmåte til livet: En samling av nåtids-øyeblikk, uten planer, anti disiplin. Flummaren visste ikke hvordan morgendagen ville bli. Ville ikke vite. Presens, nytelse, avspenthet var det viktige. Samtidig ville ofte flummaren befinne seg ”där det händer”. Hans stil, hans dop, hans forholdsmåte til samfunnet var, med sosiologen Goffmans ord, et tie sign. Det markerte fellesskap, at han er innenfor, at han hører til. Men samtidig at han var utenfor – separert fra det vanlige, stressende samfunnet.
Inn i flummarekulturen kom altså heroin, og Philip Lalander viser noen av forutsetningene: For det første fantes det ikke noen etablert misbrukerkultur av gamle heroinister i byen. De unge hadde selvsagt fått med seg medienes fortellinger om heroin, avhengighet og død. Men flummare-kulturen hadde generelt liten tiltro til offisielle bilder. Da heroin kom i bruk, var det ikke som mulig vei mot eksisterende roller av utslåtte misbrukere, som var å se i bybildet. De aller første horsarne ”såg fortsatt unga och fräscha ut”. Også Howard Parkers studier av den nye heroinbølgen i England peker på det samme: De byene som var særlig utsatte, manglet en etablert kultur av synlige og utslåtte heroinmisbrukere. For det andre ble bruken av heroin i første omgang knyttet til partykulturen, brukt i helgene, sammen med andre stoffer. Norrköping hadde, som andre svenske byer, fått etablert en ny partydop-kultur i løpet av de tidlige 1990-tall. Ecstasy hadde fått feste, amfetamin ble brukt på en ny måte, og det var etablert nye dansesteder hvor disse rusmidlene fløt fritt. I denne byen het det viktigste stedet Tellus – en nattklubb, hvor de fleste av de seinere horsarne gjorde sine første erfaringer. For det tredje ble stoffet ”bejsad”, ikke tatt inn med sprøyte. Å ”bejsa” eller ”å jaga draken” er en røyketeknikk, som ble oppfattet som mye mindre skremmende og truende enn å sette jomfruskuddet i en vene. Alt dette var forutsetninger som muliggjorde at stoffet kom i bruk. Men det viktigste lå i stoffet selv, sier Lalander. Heroin er, sier han, ”et perfekt stoff”. Nettopp derfor er det så farlig. Hva mener han?
En av gåtene i hans feltarbeid var hva det egentlig var som skjedde med dem som brukte heroin. Hvordan opplevde de virkningen? – Det nærmeste han kommer et svar er med den kryptiske betraktningen: Stoffet er så vanlig. Av LSD kan en få hallusinasjoner. Av amfetamin og kokain blir en eksaltert. Gjennom hasj kan en endre opplevelsene av verden rundt. Heroin virker ikke på denne måte. Horsarne hadde vansker med å forklare hva som skjedde. - Møtet med heroin var nemlig ikke dramatisk. Det skjedde ikke så mye. Reaksjonen var mer normal enn den rusen du fikk med andre stoffer, sa mange. Du blir rolig. Hovedpoenget er imidlertid: Du savner ikke at det skjer noe. Som en av horsarne sa: ”Man mår tilräckligt bra i alle fall”.
Dette er det som gjør dette stoffet så ”perfekt” og derfor så farlig, konkluderer Lalander: Det er et stoff som hjelper til å håndtere eksistensiell uro. Det frikopler brukeren fra samfunnets krav. Bekymringene forsvinner. Det er den ideelle substans for å innta en flummare-positur. Samtidig er det et stoff som på kort tid dominerer din hele verden. Det fikk smertelig Philip Lalanders horsare oppleve. På fem-seks år hadde de, under Norrköpings søvnige overflate, etablert en ond misbrukerkultur. Antakelig er de fleste der ennå.
Å stoppe tida
Ann Marlowe vokste opp i amerikansk middelklasse. Hun var tidlig intellektuelt interessert, opptatt av gresk mytologi og filosofi. Hun begynte å studere og ble etter hvert en av de mest lovende filosofi-studenter i sitt kull på Harvard. Men hun søkte seg ikke, som naturlig kunne vært, mot et professorat i filosofi. Hun forlot i stedet universitetet og dro til musikk-scenen i New Yorks East Village.
Her innleder hun forhold til skiftende menn, mange sentrale i musikkverdenen. Hun begynner å skrive, og får etter hvert antatt artikler - i sofistikerte tidsskrifter som Village Voice og New York Times Book Review. Samtidig begynner hun å sniffe heroin. Dette pågår i sju år, før hun klarer å slutte. I boka how to stop time. Heroin from A to Z forteller hun sin historie. Tilsynelatende helt forskjellig fra den horsarne i Norrköping opplevde. Men med en undertekst som er forbløffende lik.
Boka har en fascinerende komposisjon: Alfabetisk går hun gjennom sine erfaringer. Bak knappe leksikalske stikkord som ”addiction”, ”beginning”, ”brand names”, ”chronology” risses det saklig og tørt opp et livsløp hvor heroin i økende grad kom til å spille en rolle. Hva i all verden var grunnen til at hun gikk inn i dette? Hennes konklusjon blir denne: Hun gikk til heroinen for å stoppe tiden.
Aldring hadde alltid skremt henne. Som barn opplevde hun at en fjern onkel døde. Hun spurte sin mor: - Visnet han, som en blomst? Moren svarte ja. Hun spurte: - Kommer jeg til å visne, også? Moren nikket. Hun ble redd. Moren så det og beroliget henne: - Men det er lenge til. Kanskje var det da hun begynte å telle sine dager, sier hun.
Hennes tese er at alle bringer med seg tids-relaterte traumer til heroinen. For en som lever i samfunnets randsone, vil det være utsikten til fattigdom og deprivasjon, til tidlig og voldelig død. For en heroin chic toppmodell vil det kunne være de fatale tegnene på hudens og kroppens aldring og forfall. Selv gikk hun til heroinen med frykt for de skader og følelsesmessige sår hun antok at tiden ville bringe: Nye smertefulle parforhold, mer ensomhet, kanskje en progredierende (”kronisk forverrende”) sykdom – som den hennes far i sin tid hadde blitt rammet av. Dette tok hun med seg. Dette var det hun ville unnslippe, og heroinen virket. Hun fikk noen år fri for smerte, som ga henne mulighet til å gjøre det hun helst ville, som var å skrive. Så fikk hun enda flere år som var fri for smerte. Men de var også fri for alle andre følelser.
Når du begynner med heroin, gjør du deg fri fra byrder du kanskje ikke var klar over at du hadde. For en kort periode kan det gi deg følelsen av frihet, det kan gjøre deg mer produktiv og mer åpen overfor andre mennesker. Du blir tilsynelatende i stand til å leve i presens. Men byrdene kommer ikke til å slippe taket. De vil bare slumre midlertidig. Før eller siden kommer de tilbake til overflaten, oftest i forsterket utgave. Du ser det hos agiterte junkies i seinstadiene; aldri er de i stand til å hvile.
Livet som heroinen gir deg, er ikke mindre smertefullt, bare mindre dypt sier Ann Marlowe. Det er ikke mindre fylt av stress, bare mindre fullt av overraskelser. Heroin stopper nok tida, men den tar også fra deg all dybde og skjønnhet. Ann Marlowe klarte å slutte. Hun forsto etterpå at det hun hadde klart å kvitte seg med ved hjelp av heroin – alt maset med å etablere et parforhold, opprettholde vennskap, bli kjent med nye mennesker – at alt dette var selve livet. Dette var hva livet ville kunne by henne, verken mer eller mindre. Dette var hva hun faktisk hadde utsikt til å oppnå. Det hun kontrollerte bort, var altså livet selv.
Gradvis ble hun også klar over dette: mens hun holdt tida og livet bort med heroin, var det andre mennesker rundt henne som – ubeskyttet av opiater - gjorde virkelige erfaringer. Ofte smertefulle og vanskelige, men udiskutabelt reelle. Erfaringene ville også tilby disse menneskene en mulighet som heroin gradvis eliminerer, og som hun selv etter hvert kom til å mangle: Muligheten for at noe nytt og overraskede kan komme til å skje. Kanskje noe som vil gjøre morgendagen annerledes enn gårsdagen.
Heroin er best forståelig i retrospekt. Innenfra kan du ikke se hva heroinen egentlig gjør med deg. Den tilbyr nok trygghet og en illusjon om udødelighet. Men den frarøver deg likevel alle muligheter. Alle skal dø. Mens vi er her, bør vi leve, sier Ann Marlowe. Vi bør leve og det innebærer nettopp å akseptere tidens gang. Det innebærer å godta at livet lever, at vi eldes, at vi en gang kommer til å dø.
To viktige bøker – om vanlige mennesker
Begge disse bøkene er gode og de er viktige. Grunnen er at vi over hele det vestlige verden – også i Norge - har sett en økning i bruken av heroin de siste årene. Mest synlig er økningen i fattige og depriverte miljøer i de store byene. Men også utenfor disse gruppene ser vi at bruken øker, understøttet av nye måter å ta inn stoffet.
Både i Norrköping og i Marlows miljø i New York var det noe nytt som skjedde: Den utslåtte tradisjonelle sprøytemisbruker ble supplert av misbrukere av en ny type, som tok inn stoffet gjennom røyking og sniffing. Da vet vi at terskelen for bruk synker, men også tatt inn på denne måten er heroin et livsfarlig stoff. Bøkene er viktige, fordi begge viser til at heroin ikke nødvendigvis bare er noe for ”de andre”. De viser at det er høyst allmennmenneskelige motiver som ligger under bruken. - For de vi møter i disse bøkene er ikke alene om å prøve å unnslippe, å lete etter ro. De fleste av oss kunne nok ofte tenke oss å bli ”helt vanlige” eller ”å stoppe tida”.
Philip Lalander: Hela världen är din. En bok om unga heroinister. Lund: Studentlitteratur, 2001.
Ann Marlowe: How to stop time. heroin from A to Z. London: Virago Press 1999.