En ny bok i hendene, som gjør at en gammel LP med tittel Pearl finnes fram, og settes på det slitne stereoanlegget. Det står der – fordi det fortsatt av og til gir meg nostalgiske minner fra stabelen av gammel vinyl som er tatt vare på, fra min egen ungdom. Boka heter Scars of Sweet Paradise, og er en fersk biografi om rock-ikonet Janis Joplin, skrevet av Alice Echols. Pearl var den siste LP’en hun lagde, utgitt etter hennes død i 1971.
Boka rommer en fortelling om kunstnerisk gjennombrudd og musikalsk egenart. Men også – og viktigst kanskje – om junkiens destruktive og zombie-aktige vei mot undergangen. Men mens jeg leser, et lydlig bakteppe av Me and Bobby McGee og Mercedes Benz - og magien kommer igjen, som den gjorde den gang. Den rå og sensitive stemmen griper, og jeg forstår nok en gang hvordan hun gjennom noen få intense år, ble stildannende for flere generasjoner av kommende vokalister i skjæringen mellom blues, rock, country og soul.
Men det ble også mytologiseringen av hennes død: Hun bidro, sammen med Jim Morrison og Jimi Hendrix – som hun begge hadde kjærlighetsforhold til – til å mynte den bittersøte myten om rock og destruksjon, om den totale innlevelse og prisen den kan ha, om the artist on heroin.
På omslaget av Pearl sitter hun henslengt i en dekadent sofa, med et fjernt smil, med en sigarett mellom fingrene, med et glass i hånden. Biografien kan fortelle at glasset antakelig var fylt med Southern Comfort, at hun nokså sikkert hadde satt seg et skudd heroin før bildet ble tatt, at det slørete smilet tilhørte en veteranjunkie – som allerede i mange år hadde ligget dypt nedsunket i misbruk. Likevel hadde hun klart å være stildannende og å levere bidrag som fortsatt gir oss gysninger over skuldrene. Ikke minst med Pearl. Hva var hemmeligheten?
Kvinnelig beatnick
Biografien skisserer følgende livsløp: Janis Joplin var flink på skolen. Hun var mors øyensten. Hun sang i pikekoret. Men brått skjedde det noe – da hun kom i puberteten. Hun fikk kviser, begynte å banne, fikk pupper, men valgte å ikke bruke bh - som den første kvinne i den lille Texas-industribyen, Port Arthur, der hun bodde. Foreldrene støtte henne bort. Dydsmønsteret av en lillesøster erstattet henne som foreldrenes yndling. Hun fikk en pris som skolens verst kledde gutt. Hun tok det tilsynelatende coolt. I virkeligheten følte hun svien.
Alice Echols mener at det var i disse såre pubertetsårene at grunnlaget ble lagt, for den særegne opplevelsen av å stå utenfor, å ikke høre til, av opplevd egen uskjønnhet som ble hennes ledsager gjennom livet. Men avvisning og ydmykelse ble også kjernen i det som skulle bli Pearl, hennes kallenavn og altså tittelen på hennes siste album. Perle er altså en metafor som skal tas på alvor, mener biografen. Hun var et fremmedlegeme. Hennes kunst ble å likne med den vakre perlemor som også dannes av muslingen - rundt et sandkorn eller en annen urenhet. I begge deler – skjønnhet, dannet av irritasjon og motstand. Noe vakkert, men med noe fremmed og urent i sentrum.
Kaos og mangel på disiplin preger hennes offentlige performance. Hun var rå og uten grenser, noe som tydeligst ble eksponert for all verden i hennes katastrofale opptreden sommeren 1969 - på Woodstock. Hele verden fikk se henne på filmen fra konserten, men i boka får vi høre hva som skjedde: Full av angst satt hun og ventet på tur i det som tegnet til å bli det definitive gjennombrudd for den nye musikken. For å roe seg ned hadde hun fått sin lesbiske venninne Peggy fløyet inn med helikopter. Sammen satte de seg et skudd på ett av de få portable toalettene – mellom store hauger av avføring. Hun vaklet ut på scenen så rusa at hun knapt kunne stå på beina.
Kaos og perfeksjon
Kaos – likevel, bak det hele en ubendig vilje til perfeksjon. Antakelig startet den rå og utagerende rollefiguren hun tok på seg som en konstruksjon - en fiksjon. Hun bygde systematisk opp en rolle som hun ville at skulle bryte med normene det bornerte Texas tålte. Kviser og ungdomsfedme ble transformert til styrke, som koplet med villskap skulle lede til et mål som hun visste at ingen i hjembyen kunne forstå. Derfor var hun ikke opptatt av de lokale kritikkene – snarere visste hun at dårlig omtale var bedre enn ingen omtale, og ville hjelpe henne på veien, ut av det småborgerlige Port Arthur.
Hun begynte å menge seg med lokale wanna-bee beatnicks, fikk oppdrag på den lokale blues-bar og gjorde show som fikk ry som absolutt utagering. Samtidig var det nok allerede på denne tida at whisky ble supplert av brown sugar – noe som allerede hadde en stygg tradisjon i amerikansk jazz og blues, og som var i ferd med å prege også nye generasjoner av rock-musikere.
Men altså – bak det hele en ubendig vilje til beinhardt arbeid, et ønske om å strekke seg etter det uoppnåelige. Producere av hennes plater forteller at hun var den første på settet, grytidlig om morgenen, og at hun holdt på til de siste var gått hjem om kvelden, stuptrøtte. Dette viser seg også i sangene hun gjorde. En gruppe producere skulle lage en samle-cd tidlig på nittitallet. En gjennomgang viste at enkelte av sangene forelå i opp til sytti innspillinger. Bare ørsmå detaljer kunne skille dem. Det overraskende var hvordan hun kunne synge samme sang gang på gang – med samme betoning, samme frasering, samme glød.
Sexisme og smerte
Haight Ashbury i San Fransisco ble det legendariske sted for hippiekulturen. Her ble hele det naive rammeverket av fred og kjærlighet utviklet, og bydelen fløt av syre. Joplin kom dit i 1966 og fikk med seg en høyst middelmådig hippie-blues band, av folk som allerede hadde gått lenge på syre. På kort tid ble hun områdets legendariske queen. Gradvis begynte hun å selge, og pengene kom sigende. Hun spilte eksplisitt på sex, og kanskje var dette noe av nøkkelen til hennes suksess. I en tid hvor den kvinnelige seksualitet fortsatt skulle være dukkeaktig, som hos Doris Day, skjult og hemmelig, så tente hun mennene - fordi hennes kroppslige og følelsesmessige nakenhet sprengte alle rammer for hva en kvinne kunne vise. Også som kvinnerolle var hun noe nytt. Hun valgte karriere, ikke familie.
Kanskje dette var en grunn til at hun – til forskjell fra Hendrix og Morrison – etter sin død hurtig forsvant fra de mest populære radiostasjonene. Selv i rockens verden var det en underliggende sexisme som trivdes dårlig med kvinnelige utøvere, især kvinner som levde med en intensitet som hadde vært forbeholdt mennene.
Ikke minst når hun også gjorde det sammen med andre kvinner. For allerede i hennes levetid ble hennes biseksualitet kjent. Også her utfordret hun grenser, også her aner vi en sårhet, kanskje en lengsel som aldri ble virkelig stillet. Menn og kvinner – i en endeløs serie, inntil hun den siste kvelden hun levde ble avvist av to kjærester, en av hvert kjønn, og satte seg det endelige skuddet dårlig heroin, alene på et motellværelse i Los Angeles.
Hun setter seg på senga. Faller forover. Blir liggende.
De heroiske unge døde
Hun dør ung. Hun lever sitt liv i dødsforakt og selvdestruksjon. Hun gir sitt bidrag til myten om skaperkraft og heroin. Sånn sett er hun ideell som mytedanner, ideell som objekt for en biograf. Jeg lytter til Buried alive in the blues. Jeg spør meg selv nok en gang – hvilken sammenheng er det mellom skaperkraft og rus? Var det de samme kreftene som ga henne evnen til å synge, som også trakk henne mot rusen?
Jeg vet ikke, og det vil ingen av oss noen gang sikkert få vite. På samme måte som vi aldri vil få vite hva som ville skjedd dersom hun ikke hadde gått til heroinen med sin smerte. Nå kan vi bare ane, hvordan det bak hennes brede register, under hennes stemmekontroll, under hennes ørsmå nyanser i frasering, hvordan det fortsatt var et potensiale, som bare et lite skritt på veien ble forløst. Hva ville skjedd, dersom hun ikke…?
Det vet vi ikke. Det vi vet, er at hun ble en av de mange unge døde som har bidratt til å mytologisere sammenhengen mellom rus og kunst. Som nok – om hun ville det eller ikke – har ytt sitt for å trekke andre, usikre unge mennesker, med talent for musikk eller uten, til et levesett preget av destruksjon og død.
Kan vi klare å løse opp denne sammenhengen? Kan vi – som det heter i den sofistikerte litteraturvitenskapen – dekonstruere den? Dét er hva jeg tenker på, mens høstregnet trommer på ruta og jeg lytter til den såre stemmen som synger Cry baby.
Alice Echols. (2001). Scars of Sweet Paradise. The Life and Times of Janis Joplin. New York: Virago.
|