En Hollywood-film har rystet amerikansk narkotikapolitikk. Nå går den for fulle hus hos oss.
Filmen ”Traffic” går for fulle hus, og har fått terningkast seks av både amerikanske og europeiske kritikere. Det dreier seg om en Hollywood-film med inntjening i hundremillioner-klassen, med skuespillere i førstedivisjon og med fire Oscars. Det uvanlige ligger i at en slik film også bidrar til den politiske dagsorden. Hva er grunnen?
Jeg tror det skyldes tre ting: For det første er temakretsen - narkotikapolitikken - overmoden for nye perspektiver. For det annet har regissøren, Steven Sonderbergh, lyktes i å lage en spennende, dokumentarisk preget fortelling med intuitiv troverdighet. For det tredje unngår han å gi oss svar. Alt settes i bevegelse, men vi kan ikke puste ut til hans løsning. Snarere sitter vi igjen med en murrende uro; en følelse av at gårsdagens forutsigbare verden, med sine helter og skurker, har fått sitt minnesmerke.
Seks hovedpersoner og tre parallelle handlingskjeder veves sammen. Med sansenært kamera, som minner om de danske dogmemakerne, blir vi tatt med til tre frontavsnitt i narkotikakrigen. Michael Douglas spiller den karriereorienterte dommeren Bob Wakefield, hvis handlingsfelt er velstående Cincinnati og topp-politikkens Washington. Catherine Zeta-Jones er naiv overklassefrue i nyrike La Jolla, California, i starten uvitende om hva som finansierer hennes luksus. Mens det nye talentet Benicio Del Toro spiller gatesmart politibetjent i Tijuana, Mexico, omgitt av korrupsjon uten grenser. Sonderbergh bruker bevisst ulik kameraføring og fargelegging av miljøene: Nikotin-brune farger i den hete mexicanske ørkenen, isblå bilder der det amerikanske middelklasse-levesettet skal fanges inn.
Bob Wakefield blir utnevnt til presidentens drug-tzar (både i virkelighetens USA og England finnes faktisk den selsomme stillingen). Men han får aldri samlet seg til innsats: Dels finner han ikke ut hvordan han skal markere handlingskraft – og etter hvert går det opp for ham at heller ikke noen andre vet det. Dels blir han klar over at formuesopphopingen i narkotikakartellene får de midlene selv supermakten USA er i stand til å sette inn, til å blekne. Dessuten blir vi vitne til at hans datter Caroline stygt og stille glir fra beskyttet privatskole-tilværelse, via vellystig jomfru-tripp på crack, til et fornedret junkie-liv.
Michael Douglas kan spille middelaldrende menn i krise. Her avslutter han filmen, foran et fulltallig pressekorps, med å si at han ikke kan tiltre stillingen. Han kan ikke føre krig mot sin egen familie. Hjelpeløshet og avmakt slår mot oss fra filmens siste bilder.
War on drugs
Ronald og Nancy Reagan myntet i sin tid ut ”War on drugs”, og seinere har en knallhard narkopolitikk vært blant republikanernes varemerker. Men umerkelig har det skjedd noe. Krigsmetaforikken har blitt mistet sin klangbunn i viktige grupper. Kritiske spørsmål om politikkens kostnader har ulmet. New Mexicos republikanske guvernør Gary Johnson – kjent for sin politiske teft – gikk først ut i Playboy, med forsiktige tanker om legalisering av marijuana. Etter ”Traffic” har flere har fulgt ham.
Fire grunner for endringen i klimaskifte er åpenbare: For det første har politikken ikke hatt de effekter en hadde forventet. Tilgangen på narkotika er fortsatt ubegrenset. For det annet har narkotika blitt en av verdens mest profitable industrier, med en formuesopphoping på kriminelle hender som gjør at et land som Columbia får store problemer med å drive en ordinær innenrikspolitikk. For det tredje har bruk og omsetning av narkotika blitt levesett og næringsvei for ressurssvake grupper; og de enorme pengestrømmene knyttet til aktiviteten - som er et resultat av politikken – øker tiltrekningen for sårbare ungdommer. Sist, men ikke minst, store grupper av hvit middelklasseungdom bruker også narkotika, og de opplever ikke bruken av marijuana som særlig kriminell. Etter hvert gjelder det også mange foreldre.
”War on drugs” har vært bygd på enkle rollemanus: Tøffe menn, med klangbunn i gårsdagens krigsfilmer med John Wayne eller Ronald Reagan selv i hovedrollene, har blitt sendt ut i kamp mot paramilitære narkokarteller. Filmens funksjon har vært å ødelegge denne enkle gramatikken. For det første forteller den oss at krigens biprodukt er at kartellene har blitt nær uslåelige. For det annet er dette bare én – og kanskje ikke den viktigste – fiende i krigen. Mer truende enn det som utspiller seg på brunsvidde landingsstriper i Tijuana, oppleves det som foregår i den amerikanske middelklassen.
Regissøren antyder nemlig en dypere samfunnsmessig krise, knyttet til en uklar saus av penger, makt og umiddelbar tilfredsstillelse av alle behov: Dommeren mener at å være på besøk i Kongressen må minne om å være i Calcutta – bare at tiggerne i topp-politikken bærer dresser til 1500 dollars og ikke sier ”thank you”. Narkopusherens kone i La Jolla får drept kronvitnet i saken mot ektefellen. Mannen slipper ut, og det feires med barbecue ved bassengkanten: Pen og gravid hustru og et nabolag som igjen samler seg om en forretningsmann som fortjener respekt. Livet går videre, med den forskjell at du nå vet at fienden bor i nabohuset eller finnes i din egen familie.
Filmen og den norske virkeligheten
Filmen har satt amerikansk narkotikapolitikk under press. Men også hos oss ligger den på toppen av ratinglistene. Titusener av nordmenn vil se den. Vil de stille spørsmål? Jeg tror det.
Også hos oss har krigsmetaforene stått sentralt. Målet har vært ”et narkotikafritt samfunn”, og fortsatt kan de høyeste strafferammer brukes ved narkotikaforbrytelser. Men også hos oss er det bivirkninger: Narkopenger sementerer våre mest ondartede kriminelle miljøer. Fengslene fylles av narkodømte. Antallet tunge heroinmisbrukere øker og overdosedødsfallene stiger. Dessuten flyter landet av hasj og kurvene går bratt oppover for ecstasy og amfetamin. Det er farligere enn før å være sårbar, og vi vil komme til å se en kraftig vekst i gruppa av tunge misbrukere i årene som kommer. Har politikken slått feil?
I virkeligheten har den lenge vært i bevegelse. Metadonassistert behandling og utdeling av sprøyter var tidlige brudd med politikken fra 1970-tallet. I praksis er det nå knapt straffbelagt å bruke stoff selv, og det er sjelden de høyeste strafferammene brukes for de mest alvorlige narkotikaforbrytelsene. Politikken justeres altså jevnt og trutt. Krigsmetaforene står i realiteten svakt, og ingen mener for alvor at det vil være mulig å oppnå ”et narkotikafritt samfunn”. Likevel treffer filmen ”Traffic” også den norske virkeligheten, med betydelig kraft.
Grunnen er at narkotikapolitikk har mye til felles med annen politikk. Den hviler på at politikerne – ved hjelp av fagfolk og embetsverk - er i stand til å tolke virkeligheten, for så å foreslå strategier som folk flest forstår. I går var det en allianse mellom myndigheter og folk om ”krigen mot narkotika”. I dag er alliansen i ferd med å visne. Det er mange årsaker til det, og jeg har pekt på noen over, knyttet til politikkens bivirkninger og at resultatene har uteblitt.
Men det er også noen grunner til at utviklingen nettopp nå skyter fart: Først Mette-Marit og så Ari Behn har det siste året knyttet selveste kongehuset til ”utagerende festing”, noe alle leser som bruk av hasj, ecstasy og kokain. Monarkiet kommer nok under press på denne måten, men det er også en annen undertekst for folk flest: Dette ses som et kraftfullt ungdomsopprør i våre mest sofistikerte samfunnssjikt. Folk kan nok stille spørsmål ved kongebarna, men gårsdagens krigs-språk synes likevel lite egnet mot kongens svigerbarn.
Dette klimaskiftet fornemmer politikerne. Derfor er de så stille. Når hørte du sist Høyre eller FrP kjøre på narkotikapolitikken? Sosialministeren må derimot gjøre noe, og inviterer pressen med på houseparty. Men hennes dansetrinn virker klønete på Dagsrevyen, og da hun blir spurt om hva hun vil med å invitere presen med på party, svarer hun fyndig: - Jeg reiser i morgen til USA for å få tips! Dagen etter leser vi at sytti ungdommer ble arrestert på festen. Politiet har imidlertid ingen plan for hva en skal gjøre etter at de er sluppet fri.
Krigen er over
Krigen mot narkotika er i ferd med å ebbe ut. Det betyr ikke at jobben er gjort. Alkoholkonsumet stiger og landet flyter av narkotika. Mange vil få ødelagt livet av rus i årene som kommer. Men de enkle slagsords tid er forbi. Oppgaven er ikke krig, men å utvikle et nytt og bedre språk, som kan samle til mer fornuftig innsats. - Et språk som makter å forbinde erfaringer folk flest gjør, med strategier som er faglig og politisk fornuftige. Jeg har arbeidet på feltet i mange år, og tro meg: Det er glissent bak slagordene. Vi mangler kunnskap på nesten alle områder. Vi mangler fremfor alt skikkelige analyser av erfaringene som er gjort i forebygging og behandling.
Vi bør brette opp skjorteermene. Men først kan det være nyttig å ta en tur på kino.
|