Medvirkning og rusforebyggende arbeid

Hva med det rusforebyggende arbeidet? Har arbeidsmåter basert på medvirkningsbaserte strategier noen plass i dette arbeidet? Og er det bare ord? Eller har vi noen praktiske eksempler på at dette virkelig skjer?

I forebyggingsammenheng knyttes medvirkningtankegangen opp til WHO sine programerklæringer om helsefremmende arbeid: At helse skapes der folk bor, arbeider, lærer og elsker. At man må ta med bo- nærmiljø og lokalsamfunn når vi skal arbeide for god folkehelse. Denne ideologien har også kommet til uttrykk i mange offentlige dokumenter om rusforebyggende arbeid. I NOU 1998:18 heter det for eksempel at det bør skje  "en bred mobilisering av frivillige krefter, organisasjoner og ungdomskulturelle miljøer "(NOU 1998:18). 

Spørsmålet mange stiller er imidlertid hva man skal gjøre for å få til en slik mobilisering? Og hva er det som skal til for at en skal nå fram for å gi vanlige folk en reell innflytelse i dette arbeidet? Innenfor det som omtales som en empowerment-strategi i det helsefremmende arbeidet forestiller man seg at dette kan skje ved at statlige myndigheter - eller de profesjonelle hjelperne gir fra seg makt til lokalsamfunn og enkeltpersoner. Å få til dette er imidlertid ikke bare enkelt. Flere spør seg om dette er mulig. Det å snakke om å ta i bruk "empowermentstrategier" i lokale utviklingsprosjekter er kanskje bare å gi folk falske illusjoner, hevdes det fra flere hold. 

Og det finnes mange eksempler på at det er et stort gap mellom idealer om medvirkning og maktoverføring i lokale forebyggingsprosjekter - og det som skjer i praksis. Og det er alt for få eksempler på at man har fått til slike varige endringer i maktforholdene mellom myndigheter og lokalsamfunn eller mellom profesjonelle hjelpere og brukere. Men betyr dette nødvendigvis at idealene er feil? Eller at det er så vanskelig å få dette til i praksis at vi bør la være å forsøke?

Svaret er NEI! I mange kommuner har det nå gjennom flere år vært jobbet systematisk for å få til en bred lokalsamfunnsmobilisering i det rusforebyggende arbeidet: Heistad bydel i Porsgrunn, fire skolekretser i Arendal kommune og 16 skolekretser i Larvik kommune er eksempler på dette. Og selv om man har jobbet med utprøving av en slik strategi over flere år preges arbeidet av at man er "underveis" - at man prøver og feiler. Og slik må det være. Både kommune, fagfolk og innbyggere må finne fram til nye samarbeidsmåter, metoder og roller i arbeidet. Slikt tar tid.

La meg bruke Larvik kommune som eksempel.
Hva har skjedd i Larvik? I januar 1997 var det en interpellasjon i bystyret som etterlyste tiltak mot det økende rusmisbruk blant ungdom i kommunen. Bystyret vedtok å lage en handlingsplan. Da denne ble vedtatt var ett av de prioriterte områdene å få til en bred mobilisering av nærmiljøene i dette arbeidet. Et godt oppvekstmiljø - og gode rusforebyggende tiltak forutsetter at man klarer å aktivisere foreldre, ungdom og frivillige organisasjoner til å jobbe på lag med kommunen - tenkte man i Larvik kommune. Og "kommunen" lagde en plan for å få dette til. I løpet av en tre års periode har det vært arrangert over førti nærmiljøkonferanser i de 16 bydelene i kommunen. Rundt 2000 innbyggere i kommunen har deltatt på disse arrangementene. I 2001 telte man opp at det hadde blitt gjennomført over 90 forebyggende tiltak som et resultat av disse konferansene. I seg selv er dette imponerende tall. Men det er allikevel ikke gitt at disse tiltakene har hatt en forebyggende effekt. Og det er heller ikke gitt at de som har blitt invitert til å medvirke på konferansene i Larvik kommune opplever at det de har vært med på har vært nyttig - og at de opplever at den invitasjonen til medvirkning som Larvik kommune har invitert til har vært reell…

Før man går videre i arbeidet har derfor kommunen bestemt seg for å oppsummere erfaringene, for deretter å justere kursen. Oppsummeringen skjer blant annet gjennom stikkprøvesamtaler med en del av de som har vært med på konferansene. Prosjektlederne i kommunen setter seg ned og gjennomfører en strukturert samtale om de erfaringene innbyggerne har hatt - og hvilke råd de har om det videre arbeidet. Jeg har vært med på flere av disse samtalene. 

Jeg skal fortelle om en slik samtale. Møtet var lagt til en arbeidskirke i en av bydelene i Larvik. Her møter vi en mamma, en medhjelper i kirken og to prosjektmedarbeidere i Larvik kommune. Samtalen sirkler rundt tema om hvordan de som har vært med på konferansene - opplever det de har vært med på..

Gjennom samtalen med mammaen og den kirkelige medhjelperen fornemmer vi både en positiv, men også en avventende - og litt skeptisk - grunnholdning til det initiativet kommunen har tatt. Skepsisen handler først og fremst om det kommunen nå har satt i gang: Om innbyggermøtene kommer til å bli en varig ordning eller et engangstiltak. Og om dette er noe kommunen har gjort for å kunne vise seg fram for andre ("se så flinke vi er") - eller om dette var noe kommunen hadde satt i gang fordi de virkelig ønsket å få til det de snakket om; et reelt samarbeid med innbyggerene i kommunen for å skape gode oppvekstvilkår blant barn og unge og mindre rusmisbruk…

Hun som omtaler seg selv som mamma forteller at hun opplever at det i det daglige er en stor avstand mellom kommunen som KOMMUNE og innbyggerne. "KOMMUNEN er noe som er langt der oppe", forteller hun. For å understreke hva hun mener holder hun den ene hånden høyt over hodet. "Kommunen er liksom der oppe", sier hun "mens vi som bare er mammaer er "her nede", sier hun og viser dette med å holde den andre handa langt ned mot bakken. Og hun forteller videre: "Kommunen vet ikke hvordan det er å være mamma. Og hvordan kan kommunen bestemme en rekke ting som angår oss uten at de vet hvordan vi har det?". Deretter begynner hun å fortelle om det som hun opplever som positivt ved innbyggermøtene: "På disse møtene har representanter fra kommunen kommet ut til den enkelte bydel og satt seg ned og lyttet til det som opptar folk i hverdagen. Fagfolk, politikere og innbyggere har sittet rundt små bord og pratet om hva de kan gjøre i fellesskap. "Gjennom disse møtene har det blitt spunnet enn tynn tråd av tillit og forståelse mellom innbyggerne og kommunen", forteller hun videre. Og det er denne tynne tråden som vi må spinne videre på - og gjøre tykkere".

Og det er nettopp dette som er kjernen i medvirkningtanken - og i medvirkningsbegrepet. Medvirkning handler om å lage tråder som knytter folk sammen. Det handler om å ta i bruk arbeidsmåter der folk med ulik bakgrunn blir inkludert i arbeidet, lyttet til og forstått. Og gjennom å jobbe sammen på en slik inkluderende måte vil det også utvikle seg nye relasjoner og handlingsmønstre. Og det er dette som innbyggermøtene også kan handle om på lokalt nivå: "Foreldre og ungdom blir kjent med hverandre på en litt ny måte. Det å bli kjent med et nytt ansikt, utveksle et telefonnummer osv, og det å vite om hverandre er en gevinst i seg selv", forteller innbyggerrepresentantene. Og de forteller videre at utviklingen av gode oppvekstmiljø ikke bare handler om å sette i gang nye tiltak for barn og ungdom. Det handler om å utvikle gode relasjoner mellom voksne, barn og ungdom i alle dagliglivets situasjoner.

Innbyggerrepresentantene har igjen et viktig poeng: Resultatene fra innbyggermøtene kan ikke (bare) måles og vurderes i antall tiltak som har blitt gjennomført i etterkant av møtene. Resultatene bør også vurderes på bakgrunn av om de har bidratt til å skape forbedringer i relasjonene mellom ungdom og voksne, mellom innbyggerne og mellom innbyggerene og kommunen. Og denne typen endringer vil man ikke kunne oppnå gjennom ett møte eller to. Det er et arbeid som må foregå over tid. Og bevisstheten om at det er dette det forebyggende arbeidet bør handle om vokser fram når man setter seg ned og prater sammen - for eksempel slik vi gjorde det på evalueringsmøtet med innbyggerrepresentantene i Larvik kommune. Og slik man gjør det på innbyggermøtene i Larvik kommune.