Rusforebygging og foreldre

Familien er på mange måter tømt for oppgaver som den hadde i det tradisjonelle samfunnet både når det gjelder arbeid/produksjon og opplæring/kvalifisering. Disse funksjonene er i radikal grad knyttet til andre institusjoner innenfor arbeidsliv og skole. Disse utviklingstrekkene fører til en fragmentering av nærmiljøet, ikke minst som en arena for oppdragelse og sosialisering av barn. ”Nabokona” er ikke lenger en nærliggende realitet i barns liv. Dette fører på mange måter til at relasjonen mellom foreldre og barn innenfor familien blir mer avgjørende for barns utvikling og sosialisering. Og det fører også til at denne relasjonen blir mer sårbar; Barns ”valg” av foreldre blir avgjørende viktig, da foreldrene i stigende grad styrer barnas valg.

Det er to grunnleggende endringer i vår bruk av rusmidler som gjør familien mer sentral; 

- Utviklingen mot en mer kjønnlikt rusbruksmønster, og 

- Flytting av arenaen for rusbruk fra det offentlige rom til den private festen i hjemmet.

Det tradisjonelle norske mønsteret var at menn i stor grad drakk sammen med menn utenfor hjemmet. En konsekvens av de nevnte endringer er at barna eksponeres tidligere og oftere for foreldrene rusbruk, enten dette skjer i kontrollerte og måteholdne former eller i form av mer ”utagerende festing”. Vi vet gjennom en rekke studier at foreldrene generelt er de viktigste forbildene for sine barn. Foreldrenes håndtering av rusbruk overfor sine barn, slik det formidles både gjennom ord og handlinger blir dermed mer sentralt i vårt samfunn. Barn lærer sine egne rusvaner gjennom observasjon av og kommunikasjon med sine egne foreldre, selv om arenaen for barnas egen utprøving av rusmidler fortsatt er blant venner utenfor hjemmet.

På bakgrunn av en slik erkjennelse vil et samarbeid med foreldrene være helt sentralt i et rusforebyggende arbeid overfor barn og unge. Spørsmålet er altså ikke om foreldrene er sentrale, men hvordan foreldre kan bli gode formidlere for å utsette barnas rusdebut, redusere bruken og forhindre utvikling av rusproblemer. De aller fleste foreldre er aktive og engasjerte i egne barns utvikling og valg. Likevel er det slik at foreldre ofte kjenner seg isolerte og usikre i oppdragelsen av egne barn, ikke minst når ungdomstiden nærmer seg. Et samarbeid med foreldrene om rusforebyggende strategier trenger derfor ikke å motiveres ut fra dramatiske beskrivelser av ungdomsmiljøet og heller ikke som en utfordring for de få. Håndtering av rustemaet i oppdragelsen av barn er en utfordring for alminnelige foreldre med helt vanlige barn; dvs. de aller fleste. Hensikten med foreldrenes deltagelse er derfor å skape arenaer for fellesskap mellom foreldre og gjennom dette redusere isolasjonen, samt å øke foreldrenes bevissthet og kompetanse som ungdomsoppdragere.

Foreldre blir utfordret på sine grenser som oppdragere, ikke minst ved inngangen til ungdomstiden. ”Alle andre får lov” er et utbredt argument som de unge bruker overfor foreldrene. Og når man studerer dette nærmere så viser det seg at dette ofte er en ”kollektiv misforståelse” som oppstår fordi foreldrene ikke vet hva alle andre får lov til annet enn gjennom barnas mer eller mindre strategiske tolkninger. Fraværet av fellesskap mellom foreldrene er dynamikken i misforståelsen. I det moderne samfunnet er det heller ingen klare markeringer som forteller foreldrene når de har fått ”en ungdom i huset” slik konfirmasjonen markerte overgangen mellom barn og ungdom/voksen i det gamle samfunnet. Ikke sjelden blir foreldrene konfrontert med ungdomstiden et år eller to etter at de faktisk har fått ”en ungdom i huset”.

En viktig strategi for å ivareta disse utfordringene er at skolen samarbeider med foreldrene om det rusforebyggende arbeidet på en slik måte at foreldrene får en arena for å drøfte felles grenser overfor barna, og at dette også inkluderer en arena for dialog mellom foreldrene og de unge. Foreldresamarbeid er et program som ivaretar disse utfordringene.