Sigarettene dreper, stygt og stille. Særlig dreper de dem som er lavt på samfunnets rangstige. Oppgaven har lenge vært å kjempe mot sigarettene, uten å frata røykerne deres verdighet. Men i økende grad blir vi klar over dette: Sykdom og død er bare sigarettenes ene ansikt. Det andre er knyttet til stildannelse, mørk nytelse og lek med grenser, og ikke bare folk med lav utdanning og inntekt blir røykere.
SIGARETTER GJØR DEG STYGG.
Huden blir rynkete, livløs og grå. Håret visner sakte. Et slør av gift-gass tetter luftveiene. Rundt hjerte og i livsviktige blodårer tykner gult fett og klebrig kolesterol. En dør av sigaretter. Vi vet det alle. En dør stygt og stille. Dette har blitt den ene kjerne i det obligatoriske pensum fra røykingens epidemiologi-historie.
Den andre er denne: en stadig større andel av dem som dør er kvinner. Røykevanene endret seg nemlig sist på 1960-tallet. Fra å tilhøre gårsdagens mann, ble sigarettene en del av morgendagens kvinne-image. Det var utdanningsrevolusjonens kvinner, feminismens første generasjon, som tok opp de mannlige røykevanene.
Pensumets tredje paradoksale element er dette: Samtidig som utdannende kvinner kommer inn i det offentlige rom og utstyrer seg med mannens sigarett, begynner røykevanene å marginaliseres. Sakte og umerkelig blir filtersigaretter og rullings – i løpet av 1970åra - arbeiderklassens stigmatiserte vane.
Tobakksrøyk finner du nå på de få industriarbeidsplassene vi har igjen. Rulligspakka stikker opp av lomma på trailersjåføren. Lukten av Prince Mild henger i klærne til kvinnelige frisører og hjemmehjelpere.
KJENNER DU ET SNIKENDE UBEHAG ved denne teksten? I så fall er du ikke alene. Grunnen er at vi ikke liker å snakke om sosial klasse i Norge. Kanskje er fortellingen om arbeiderklassens kvinner dobbelt ubehagelig. Særlig når det vi forteller, er at de skal dø.
Jeg fikk en gang et brev. Det lød slik: - Vi forstår ikke hvorfor du vil vite hva våre foreldre arbeider med og hvilken utdanning de har. Vi kan ikke se at det har noe med saken å gjøre, og vil derfor ikke besvare spørsmålene om dette. Vennlig hilsen klasse 3 a.
De var i ferd med avslutte tolv års skolegang og deltok i et forskningsprosjekt hvor de mest sensitive deler av deres liv ble kartlagt. Vi studerte rusbruk, selvmordsforsøk og seksuelle overgrep, og de fortalte oss alt vi ville vite. Men forsøket på å klassebestemme deres foreldre ble for sensitivt. Denne form for nakenhet vegret de seg mot.
Norsklæreren deres støttet dem, og sa til meg: - Jeg forstår dem. Det er noe ubehagelig ved å rote i det der. Ikke alle foreldrene har yrker som er så mye å skryte av. Dessuten – hvor nødvendig er det? Gerhardsen ordnet vel opp med det meste av det der allerede på femtitallet?
Han gjorde nok ikke det.
Landet syder av klasseforskjeller, men vi liker ikke å snakke om det. Klønete Thorbjørn Jagland uttalte nylig at vaskejobber og kioskjobber er ”drittjobber”, og det reiste seg en storm av protester. NRK lager en sommerserie med tittel Campingliv, og campingfolket forteller at de hetses av ”folk med snobbete ferievaner”, fordi ”de går i grilldresser”. Språket om klasse mangler, artikulerte mellomlag dominerer med selvfølge det offentlige rom, skammen ved å tilhøre den ”lave” sosiale klasse ligger på lur.
Under røykevanene ligger reproduksjonen av sosial klasse. Det er vanskelig å snakke om sosial klasse. Derfor blir det også vanskelig å snakke om røyking. Hvor ofte har jeg ikke sett skammen ligge på lur når hjelpepleieren eller portøren som er forvist til gata utenfor sykehusets hovedinngang – halvt i hemmelighet - tenner seg en sigarett? Hvor stusslig kan hun ikke se ut, arbeiderklassemora som etter foreldremøtet med tema Vær Røykfri, tenner seg en røyk i pausen i skolegården?
Dette har altså blitt røyke-pensumets tre elementer: Sigarettene dreper. De dreper stadig flere kvinner, og særlig gjelder det dem lavt på samfunnets rangstige.
Oppgaven vår – hva ble den? Å bekjempe sigarettene, men ikke frata røykerne sin verdighet. Å ta ballen, men ikke mannen. Noen av oss klarte det ikke så verst.
Andre fikk større problemer.
Så begynte vi å ane at pensum måtte utvides. - Dette var nok bare litt av bildet.
SIGARETTER ER SUBLIME,
sa fransk-filologen Richard Klein for noen år siden, i en bok som ble en internasjonal bestseller. Han forteller også sigarettenes historie; men en annen historie – om ritualer og forførelse, om nytelse og fare. – Det er ikke på grunn av nikotinen at vi røyker, sier Klein. - Viktigere er det at sigarettene tilbyr en ”mørk, vakker og smertefull glede, som på en måte imiterer evigheten”. De har smak av mørk skjønnhet. De minner oss om seksuell nytelse. Det er nettopp fordi de er så farlige, at de virker så sterkt.
Boka ble bestseller fordi den åpnet opp for et nytt språk. Sigaretter hadde metaforisk siden 1950-tallet blitt koplet med sykdom og død. Klein viste vei til en annen kunnskap, som folk flest kjente noe til. I bokas kjølvann har vi fått en serie nye bøker med samme formål. Felles for dem er at sigarettene lovprises, og noen går endog til attakk på kampanjene mot røyking. Bøkene er alle ”politisk ukorrekte”, og den forslitte termen brukes med stolthet i reklamen.
Vi dør av sigaretter, men like mange ungdommer begynner fortsatt å røyke. Antakelig ligger noe av grunnen i de komplekse symbolske budskap sigarettene formidler: En usikker tenåring kan iscenesette femininitet eller maskulinitet, symbolsk markere overgang til status som voksen og også sikre seg tilhørighet i gjengens lune arne. Er du voksen og festet i strukturer som kanskje holder deg litt for sterkt fast, kan du ved hjelp av en sigarett fortelle verden at du er klar for litt lek med grenser og normer. - At du er blant dem som kunne tenke deg et lite pusterom - gjerne allerede i kveld.
Dette ante oss. Vi så nærmere på den gruppa som bar til eksperimenterende og rekreerende røykemønstrene, og spurte: Finner vi et annet klassemønster her?
Svaret var entydig: Her finner vi høyere utdanning, her finner vi mer av hva sosiologen Pierre Bourdieu kaller kulturell kapital.
NOVEMBER OG INSTITUTTET INVITERER TIL LUTEFISK.
Til daglig, ikke så mye frirom, ikke så mye galskap. Men denne kvelden har forskerfellesskapet løsnet på snippen. Da ser du det: En nyinnkjøpt ti-pakning Marlboro Light lirkes forsiktig fram, og hun tenner en sigarett. En trygg og litt kjedelig kollega, ikke-røyker til daglig. Hun kaster et hurtig blikk i din retning, og du opplever en selsom metamorfose. Plutselig minner øynene hennes deg om noe helt annet, om noe du må ha sett før. Hva kan det være?
Du tenker deg om. Filmen du så i helga må det være. Du husker motivet på videokassetten. - Kinoplakaten til Quentin Tarantinos Pulp Fiction: Uma Thurman har glossy lepper, forførende øyne og en generøst utringet bluse. Bakerst på bildet, silkestrømper med søm og høyhælte sorte sko. I forkant en pistol og mellom fingrene – selvsagt - en sigarett. En fortettet stemning av et levesett i randsonen, av kriminell underverden, men også av sugende og løfterik sex. Du ser for deg de ulike elementene. Alle bygger opp under hverandre, og uten sigaretten ville bildet blitt flatere, mer livløst, hadde du tenkt.
Uma Thurman er et sexsymbol som røyker. Den perlekjede-behengte partygirl Audrey Hepurn poserte med et munnstykke, i Breakfast at Tiffany’s, i romantiske 1960-talls New York. Film noir kjennere vil huske den måten Lauren Bacall snakket med mørk og sløret stemme før også hun inhalerte sin røyk i klassikere som Key Largo og The Big Sleep. Vanlige kinogjengere vil fortsatt ha bildene av Sharon Stone i Basic Instinct på netthinnen: Hun sitter til avhør, og bevisst sprer hun beina foran forhørslederen. Han ser hennes nakenhet og mister kontroll over situasjonen. Sekvensen avsluttes med at hun grådig inhalerer sigarettrøyk, tjære og nikotin.
DU SER PÅ DIN KVINNELIGE KOLLEGA.
Hun tenner sigaretten, og du merker at du blir fascinert. Så et snikende ubehag: Mange av oss er rekreerende røykere. På denne måten formes rus- og røykevanene i vårt – ressurssterke – miljø. - Lek, nytelse, frirom, sex. Har dette betydning for hva som skjer andre steder i samfunnet? Bidrar vi slik - på vår måte – til å mynte røykevanene som noe kult og sofistikert? å tenker jeg: Dette vet jeg jo noe om. Hvordan kan vi få mobilisert denne kunnskapen, i kampen mot sigarettenes stygge og ensomme død?
Litteratur
Krange, O., Pedersen, W. (2001). The return of the Marlboro man. Recreational smoking in young adults. Journal of Youth Studies. In press.