Begrepet kommer fra det engelske ”harm reduction” og handler om tiltak for å lindre lidelsene for dem med de tyngste alkohol- og narkotikaproblemene. Dette kan være solidaritet av beste merke. Men det kan også fungere som en hjerterå strategi med alvorlige konsekvenser på lengre sikt, både for de rusgiftskadde og for oss alle.
Tenkemåten bak ”skadereduksjon” er ikke ny. Men begrepet er ganske nytt, og denne tilnærmingen har blitt en internasjonal trend. Men mest interessant er det at skadereduksjon har blitt et flagg som mange og helt ulike interesser og aktører flokker seg rundt. Derfor er det viktig å problematisere begrepet og ikke minst sette skadereduksjon som strategi inn i en politisk og samfunnsmessig sammenheng. Akkurat i disse dager er saken aktualisert av en omfattende debatt om skadebegrensning på narkotikafeltet i EU-parlamentet og i Kommisjonen. Mer om dette kan en finne på www.europanytt.no
Skadebegrensningsstrategien har tilslutning fra flere interessegrupper i rusdebatten. Noen bruker begrepet og strategien eksplisitt, andre er mindre tydelig i ordbruken, men tenkemåten er den samme: Å sette inn tiltak for å lindre lidelsene til dem som har et alvorlig alkohol- og narkotikaproblem. Her i landet har begrepet vært sterkest knyttet til noen spesifikke tiltak for de tyngste stoffbrukerne; utdeling av sprøyter, behandling med metadon eller opprettelse av sprøyterom. Det kan også omfatte mer generelle tiltak som bedring av boforhold og regelmessig legetilsyn.
Det nye samarbeidsorganet for frivillige organisasjoner på rusfeltet – Actis – har en formålsparagraf som til forveksling kan forstås som skadereduksjon: ”…mobilisere til frivillig innsats for å redusere skadene ved bruk av alkohol og narkotika”. Sammenfallet er nok bare i det ytre. Begrunnelser, årsaksforklaringer og påfølgende virkemidler er diametralt motsatte. Hovedskillet i debatten går på i hvilken grad en vil sette inn generelle tiltak mot hele befolkningsgrupper, i tillegg til virkemidler mot den enkelte som har fått problemer. Eller om en definerer folk flest ut av problematikken og har fokus ene og alene på dem som ikke klarer ”å styre seg”. I det første tilfellet kan skadereduksjon være solidaritet og omsorg av beste merke. I det andre tilfellet kan skadereduksjon bli en hjerterå strategi for å plukke fram syndebukkene og legge alt ansvar på disse.
Hovedproblemet med skadereduksjon som strategi, er at den blir misbrukt for å underminere to hovedpilarer i en effektiv ruspolitikk: 1) Totalforbruksmodellen og en restriktiv kontrollpolitikk på alkoholområdet. 2) Det generelle forbudet mot narkotika. Da blir skadereduksjon og de rusavhengiges vanskelige situasjon brukt i en dypt usosial strategi. Ikke bare plasserer en ansvaret hos syndebukkene, men en bryter også ned en politikk som forhindrer at veldig mange unngår å komme inn i rusproblemer. Med andre ord: Vi åpner først for mange nye alkohol- og narkotikaavhengige, og så legger vi skylda på dem etterpå. Dette er et viktig veivalg i rusgiftpolitikken. Alle som bekjenner seg til skadereduksjon som strategi, må klargjøre hvor en står i dette spørsmålet. Alle som faller ned på rett side, ser vi i Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan som spennende medspillere og alliansepartnere.
Skadebegrensning som strategi har mange tilhengere blant folk som jobber klientnært. Dette er forståelig. Disse opplever daglig hvilke lidelser alkohol- og narkotikaavhengige har, særlig dem som virkelig har kommet på kjøret. Ikke bare har de avhengigheten og rusen å stri med. De har ofte alvorlige helseproblemer knyttet til livsstilen, og på toppen av det hele kommer utstøtelsen av det gode selskap og fornedrelsen som følger med dette. I de alvorligste tilfellene er det snakk om liv eller død, om en ikke får satt inn akutte tiltak. I slike situasjoner vil ikke langsiktig forebyggende arbeid eller tiltak mot hele befolkningen ha noen verdi. Noe må gjøres her og nå. Det dreier seg om å gi de mest nødstilte blant oss et litt mer verdig liv. I verste fall å redde liv.
Mer problematisk blir det straks når de som vil legalisere narkotika også snakker om skadebegrensning. Her er motivasjonen mer blandet. Den doble agendaen ligger i å få rettet søkelyset mot de tyngste narkotikaofrene. Det er ”misbrukerne” som er problemet, de som har mistet kontrollen over sitt eget narkotikabruk. Årsaken til problemene ligger i brukerne, ikke i selve stoffet eller i de sosiale sammenhengene rundt bruker og stoff. Hvis en får gjort noe med verstingene, kan mange andre leve godt med et moderat narkotikabruk. Verstingene trenger hjelp og støtte, ikke den fordømmelsen som ligger i at hasj og marihuana er illegale stoffer.
En katastrofal og asosial strategi, som ikke har noe som helst med solidaritet med de narkotikaskadde å gjøre. Men likevel ikke noe nytt. Dette har vært alkoholindustriens linje gjennom alle år. Noen ganger bruker industrien ”skadebegrensning” som begrep, andre ganger er det bare innforstått. Nå gjør de nye framstøt for å prøve å ta knekken på totalforbruksmodellen, som har samlet en overveldende støtte blant forskere, fagfolk og politikere gjennom et par tiår. Totalforbruksmodellen legger et ansvar på fellesskapet, både som medvirkende årsak til alkoholproblemer, men også for å bidra til løsninger, f.eks. å akseptere noen mindre begrensinger av friheten for det store flertallet i solidaritet med dem som trenger det. Med denne tilnærmingen blir forebygging og tiltak som berører hele befolkningen den beste skadereduksjon.
For industrien er det også gode juridiske grunner for å få tatt livet av totalforbruksmodellen og få flyttet fokus over på alkoholikerne. Både på tobakks- og kjemikalieområdet er det etter hvert etablert juridisk praksis for produsentansvaret. Det vil si at den som lager et produkt, også har ansvar for å sikre at produktet ikke er helse- eller miljøskadelig. Dette har kostet de multinasjonale selskapene, bl.a. et par tobakksprodusenter, veldig dyrt. Hadde jeg vært i alkoholindustriens sko, hadde jeg definert som oppgave nr. 1 å unngå å komme i samme situasjon på alkoholområdet.
Alkoholindustriens tenkemåte, kommunikasjonsstrategier og politiske framstøt er grundig beskrevet og dokumentert i rapporten ”Alkoholindustriens organisasjoner for sosialt ansvar”, skrevet av Eurocare og nylig utgitt på norsk av Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan.
Skadereduksjon passer som hånd i hanske i industriens nye strategi for selv å komme vekk fra søkelyset og få alt fokus over på de alkoholskadde. For det første kan en på den måten vise sosialt ansvar ved å innrømme at alkoholen skaper problemer og at de som er skadet, må få hjelp. For det andre får en plassert ansvaret for alkoholens elendighet hos et lite og stigmatisert mindretall. Det er ikke produktet, alkoholen, som er problemet, men brukeren og måten alkoholen blir brukt på. Samtidig bygger en slik argumentasjon allianser til det store og vellykte flertall. Flertallets forbruk blir uinteressant, og vårt ansvar begrenses til å synes synd på dem som ikke klarte seg så bra som oss. Da blir ikke skadereduksjon solidaritet og omsorg, men ansvarsfraskrivelse og veledighet. Satt på spissen: Vi vellykte kan lene oss tilbake, industrien kan drive sin markedsføring for flere brukere og høyere forbruk som før, industrien er kvitt produsentansvaret og erstatningsspøkelset – og de alkoholskadde sitter igjen med svarteper. Og kanskje noen hjelpetiltak, om de har flaks. For egentlig er det jo deres egen skyld.
En effektiv – og meningsfylt – rusgiftpolitikk må kombinere bred satsing på forebygging og hjelp til dem som har fått problemer. Forebygging og reparasjon. Skadereduksjon er ikke noen enkel snarvei til løsning av alkohol- og narkotikaproblemene. Og slett ikke noe alternativ til forbruksreduksjon. Skadereduksjon kan være solidaritet av beste merke. Men det kan også fungere som en hjerterå strategi med alvorlige konsekvenser på lengre sikt. Både for de rusgiftskadde og for oss alle.