Bruken av hasj øker jevnt og trutt. Sakte, men sikkert justeres straffesanksjoner, verdier og normer. Stadig flere opplever stoffet som en selvsagt del av ungdommers oppvekst, kanskje endog som noe som hører med – dersom du skal markere opposisjon og kritisk holdning. Men er det hele fullt så enkelt?
”Jeg har vært skakk som en rev i hele sommer”, sa A og smilte. Han var tjue, hadde tidlig i mai fått tak i ”et hekto fet marokkaner”, og sammen med et par kompiser hadde de kjøpt inn det de trengte av mat (det var ikke stort) og slått seg til i leiligheten hans. Der hadde de spilt musikk, venner hadde droppa innom. De hadde prata sammen, men fremfor alt hadde de røyka: Lange uker, søvnige og milde sommerdager, ingen krav, ingen forpliktelser.
Midt på sommeren - en tur til Roskilde-festivalen, så innom Christiania, gjennom Amsterdam, en uke i Syd-Spania. Hele tida hasj og marihuana. Han fortalte om hvor ”fett” det hadde vært å rusle gjennom Pusher street i Christiania, med et tjuetalls boder med det en kunne ønske. Han fortalte om lange ettermiddager i coffee-shops i Amsterdam, med terningspill, tjall og trivelige folk – og hele tida mer enn nok å røyke på.
- ”Skakk som en rev” - han likte tydeligvis formuleringen. Han gjentok den, smilte og fortalte at alt var bra. Og kompisen hans, K, hadde nettopp fått tak i et bra parti marihuana.
- ”Nydelig pot, fra Columbia. Jeg chilla ’n i går kveld og tok meg en nattings før jeg sovna. Ingen ting som å drømme på pot. Lett og svevende, fine farger. Du burde prøve.”
Det var ingen skyer i horisonten for A. Alt var bra. Rolig, chill og bra.
BRUKEN AV HASJ ØKER. Du finner mønsteret i Norge, men også i andre deler av den vestlige verden. Trendene er entydige, men våre data er langt fra sikre. Det blir nemlig stadig vanskeligere å få god oppslutning om de årlige surveyundersøkelser som foretas. Det skyldes nok dels at vi oversvømmes med slike undersøkelser, men også at folk forholder seg mindre forpliktet til å besvare dem. Som del av det sosiologer kaller den ”generelle seinmoderne frikoplingen”, svekkes også den plikten mange tidligere følte de hadde til å fortelle som sine rusvaner, til offentlige undersøkelser. Men likevel er trendene entydige, og tallene antakelig mer dramatiske enn vi tidligere har trodd. På landsbasis vil nå rundt én av tre prøve hasj. I Oslo gjelder det halvparten. Så å si alle ungdommer som vokser opp i Norge i dag vil få tilbud om å prøve hasj.
Stadig flere vil også ha foreldre som selv har hatt erfaringer med stoffet, og som ikke ser på det som særlig farlig. – Kanskje tvert i mot: Hasj oppleves av mange i de voksne aldersklasser som del av et ”sunt” og passe opposisjonelt ungdomsopprør. En ser tilbake på egen ungdom – kanskje med en viss lengsel. Hasj antas nå – som da - å markere motkultur og fortrolighet med alternative verdistrømninger i ungdomsgruppene. Prøver du ikke hasj, betyr det nå – som det gjorde da - at du ikke har vært ”der det foregår”.
En godt voksen kvinnelig kollega, psykolog av utdanning, fortalte om følgende episode da hun ble intervjuet til en jobb på en behandlingsinstitusjon for stoffmisbrukere i Oslo-regionen. Seint i intervjuet kom spørsmålet om hvilket forhold hun hadde, og hadde hatt, til rusmidler i eget liv. – Jeg har alltid hatt et svært moderat forhold til alkohol, sa hun. – Hva med narkotika? spurte de. - Aldri prøvd noe, svarte hun. – Ikke en gang hasj, du har jo vokst opp i Oslo, hvor det må ha vært vanlig? spurte de videre. - Nei, ikke en gang hasj, svarte hun.
Hun var sikker på, sa hun etterpå, at dette ikke talte til hennes fordel. Som progressiv, litt feministisk, politisk engasjert gymnasiast og student, med interesse for miljø-spørsmål, rød-grønne verdier og etter hvert et kritisk forhold til faget, hadde litt hasjrøyking ”hørt med”. Hasj ville vært en markør av at hun hadde vært ”der det foregikk”, at hun hadde vært innenfor de fargesterke og sentrale delene av ungdomskulturen, at hun visste noe om hva ”det dreier seg om”.
Bare hennes egne fantasier? Neppe, hun var en sensitiv kvinne, men klar nok i tanken. Jeg vil tippe hun hadde rett.
BRUKEN AV HASJ ØKER og vår forholdsmåte til hasj endres. En dom i Høyesterett i 1997 bestemte at beslag av mindre kvanta (i praksis 5 gram) skulle avgjøres med forelegg og bot. Riksadvokaten tolket det som et pålegg om endret rettspraksis og sendte ut et rundskriv året etter. I Nederland er bruk i praksis legalisert. England har fulgt etter og liberaliserte nylig lovgivingen ytterligere – slik at en også her så å si har legalisert bruken. I Danmark omsettes store kvanta åpent i Christiania, i en industri som omfatter flere hundre millioner, uten at noen griper inn. I en rekke andre europeiske land ser vi mønstre som minner.
Nylig utga briten Patrick Matthews boka Cannabis Culture (London: Bloomsbury). Boka er en interessant gjennomgang av historisk og kulturelt materiale knyttet til cannabis. Han beskriver ritualer og stoffets mytologiske karakter. Han beskriver lovgivning og hva vi vet om skadevirkninger. Boka er slett ikke dårlig og han har lest mye. Det slående er imidlertid underteksten: Det er en connaisseur som skriver. Det er nytelse og opplevelser som står i sentrum. Cannabis har historiske røtter. Den har kommet for å bli. Den kan gi oss glede.
Matthews er ingen hvem som helst. Han er kjent for fjernsynsprogrammer om god mat og drikke. Han er fast spaltist i blant annet den sofistikerte avisa Independent – som i årevis har kjempet for avkriminalisering av cannabis. Men mest kjent er han for sine bøker om mat og vin. Han er prisbelønnet av franske vinprodusenter for sin gane og sans for ”store viner, fra små produsenter”. Med Patrick Matthews’ bok på bestsellerlistene ble cannabis løftet inn i nytelsens sofistikerte diskurs, i den velutdannende engelske middelklassen.
ER DET MER Å SI? Jeg er klar over at synspunktet ikke er trendy. Kanskje er jeg sta. Men har alltid opplevd at hasj kan være farlig. Ikke for alle. Ikke en gang for de fleste. Men for noen, og for mange nok til at jeg ser med ubehag på de mønstrene som nå utvikler seg.
Kanskje kommer det av at jeg selv tilhører den første generasjonen som vokste opp med at hasj var blitt vanlig. I mitt miljø prøvde de fleste. Men i mitt miljø var det også et par det gikk helt galt med. Hvilken rolle spilte hasj? Den var avgjørende, tror jeg. Slett ikke den eneste årsaken og kanskje ville ting gått bedre om stoffet ikke hadde vært kriminalisert. Men det var mer, tror jeg. Noe som gjorde at stoffet i seg selv var farlig: Opplevelsen av at en kompis gradvis glir bort. At han dropper ut av skolen, at det ”å ta en rev” blir hans eneste tegn på initiativ. At du gradvis, etter som røykingen tiltar, aner paranoide trekk, angst og at han blir mer og mer labil.
Mange av oss som har opplevd det på nært hold vil ha samme intuisjon: Mye hasj kan være farlig.
Forskningen på hasj er pussig spinkel. Men flere studier fra de siste årene har konklusjoner som minner om mine intuisjoner: Det er i dag enighet om at cannabisbruk kan gi avhengighet. Det kan gi risiko for akutte psykotiske reaksjoner (en risiko som har økt med nye stoffer med høyere innhold av THC). Det kan kanskje trigge en latent disposisjon for schizofreni. Det kan helt sikkert gi svekket kognitiv funksjon (noe som kan gi så fatale konsekvenser for studenter og skolelever). Stoffet kan kanskje fungere som ”gateway drug” og lette overgangen til bruk av andre illegale stoffer. Slik jeg leser litteraturen, er det stadig flere – av dem som har satt seg inn i saken – som vil påstå at cannabis kan være farlig.
A HADDE VÆRT ”skakk som en rev i hele sommer”, og mente at det ikke var noen skyer i horisonten. Men jeg har kjent ham lenge og strengt tatt hadde han ikke gjort stort, siden han så vidt hadde hanglet gjennom videregående for et par år siden. Noen løse planer om å studere hadde han lagt på hylla. En fast jobb ”passet dårlig med når han pleide å stå opp om morran”. Dessuten medga han at han ”dro inn en del spenn” på å selge hasj til nære venner og kjente.
Jeg prøver å forklare ham at han bør være forsiktig, at dette knapt ser særlig lovende ut. - Du er gammeldags, sier han. - Du har ikke fulgt med i timen, sier han. Selv leger forteller nå at hasj ikke er farlig, sier han. Selv purken godtar at vi tar oss en bønne, sier han.
VI KOMMER TIL Å møte stadig flere som A. Men vi diskuterer nesten aldri hasj. Snarere siver stoffet inn, langsomt, som noe ”tatt for gitt”. Kanskje vil vi ende opp med en mer liberal lovgivning. Kanskje vil det til og med være klokt. Men først bør vi undersøke sakene bedre. Først bør vi begynne å snakke om det. Når glir synspunktene sakte, uten at vi stopper opp. Vi bør begynne å diskutere, for ellers vil det – nokså sikkert – snart være for seint.