Bakgrunn for metoden
Metodens hjemland er New Zealand. Metoden ble utviklet på 1980-tallet som en tilnærming til arbeidet med Maorifolket (urbefolkningen). I 1989 trådte loven som omtales som"The Children, Young Persons And Their Families Act" i kraft. Gjennom loven får den utvidede familien anledning til å møtes til et familieråd. Hensikten er blant annet å bringe på det rene hva familier og nettverk selv kan stille opp med. En grunntanke er at familien gis større del av ansvaret for sin nåværende og framtidige situasjon. Utgangspunktet for familieråd, eller ”Family Group Conferences” var å bygge videre på tradisjonene der konflikter ble løst og tatt vare på innen den utvidede familien.
Oppslutningen rundt anvendelsen av familieråd i Norge er motivert ut av flere faglige hensyn. I flere brukerundersøkelser på 1990-tallet etterlyste barnets familie tilnærmingsmåter hvor de selv fikk være med å bidra i utformingen av tiltak (Sandbæk og Tveiten 1996). Et overordnet perspektiv som rommer mange av elementene som familieråd bygger på, er det vi kan kalle en myndiggjørende tilnærming (på engelsk: empowerment). Empowerment skal hjelpe brukeren til å oppnå handlekraft og makt over de beslutninger som angår dem selv. Å fremme empowerment betyr at sosialarbeideren tror at folk er i stand til å ta egne valg. Empowerment er en aktiv prosess som minsker maktesløshet og forsterker den enkeltes muligheter til selv å treffe bestemmelser om forhold som gjelder eksistensielle forhold. Brukeren skal selv definere behov og ha innflytelse på beslutninger og planer. Slettebø (2000) hevder at familieråd er en av de metoder innenfor sosialt arbeid som klarest kan knyttes til empowerment som ideologisk grunnlag.
Familieråd har siden modellen oppsto i New Zealand spredt seg til mange land, herunder Skandinavia. Utgangspunktet for den nasjonale utprøvingen i Danmark, Sverige, Finland og Norge hadde ikke den samme tydelige tilknytningen til familier sitt krav om større medvirkning i alvorlige barnevernsaker som f. eks i England. Implementeringen av modellen i Norge synes mer å være et resultat av en mer generell ”empowerment-tankegang” og et lovverk som legger vekt på brukermedvirkning i alle faser av en barnevernsak (Marsh og Crow, 1998, Hyrve 2001, Sandbæk 2001 og Løfsnes 2002).
Familieråd bygger på ideen om partnerskap mellom en privat part og det offentlige (barnevernet). På den ene siden så styrkes brukernes medvirkning i enkeltspørsmål, men metoden tar også sikte på å bidra til å aktivere nettverk gjennom å gi kompetanse, mobilisere ressurser og skape åpenhet når det gjelder forventninger, innsats og ansvarsfordeling. Implisitt i idegrunnlaget er en erkjennelse av at både det offentlige og familien har viktig kunnskap og ferdigheter når det gjelder å finne løsninger for barn. En annen forutsetning som ligger til grunn er at familier vil beskytte sårbare barn dersom de gis makt, informasjon og ressurser i forhold til situasjonen. Metoden snur opp ned på den tradisjonelle beslutningsprosessen i hjelpeapparatet. Heller enn at familiemedlemmer deltar på et møte dominert av fagfolk, skal familierådet først og fremst være et møte for den utvidede familien. De profesjonelles rolle er å gi relevant informasjon, formidle sin vurdering av situasjonen samt orientere om tilgjengelig ressurser og muligheter for støtte. Barnevernet skal ta stilling til forslagene fra familien. I det ligger en vurdering av om familiens forslag til løsning godt nok sikrer barnet. Bruk av familieråd fritar ikke barnevernet fra sitt formelle og faglige ansvar.
Gjennomføring av familieråd
Både barnevernet og familien kan ta initiativ til familieråd og oppmerksomheten skal rettes mot barnet i gjennomføring av et familieråd. Familieråd er et frivillig tilbud. Når man er blitt enig om å avholde et familieråd, utarbeider barnevernet og familien konkrete spørsmål til familierådet. Spørsmålene til familierådet må ha søkelys på barnets behov. Videre må spørsmålene være entydig, slik at det er en felles forståelse mellom familien og barnevernet om hva som skal drøftes og hvorfor. Spørsmålene bør være åpne, slik at de gir en mulighet for reell innflytelse. Formuleringene til familierådet bør også være retter mot å finne løsninger, ikke mot å identifisere problemer eller fordele skyld. Spørsmålene til familierådet bør ikke være for mange – og omtales ofte som oppdraget til familierådet. Hensikten med oppdraget er at familien skal komme fram til konkrete løsningsforslag.
Kommunene bruker en koordinator til å hjelpe familiene med å forberede og gjennomføre familieråd. Koordinatoren jobber ikke i det kommunale barnevernet til daglig og har som oppgave å informere og besøke familie / slekt, venner og andre viktige personer som familien ønsker skal være med på familierådet.
Selve familierådsmøtet gjennomføres vanligvis etter en planleggingsfase på 4-6 uker. Et viktig prinsipp er at barnets interesser skal være det sentrale. Barnet er vanligvis til stede på selve møtet som er delt inn i følgende tre deler:
- I første del er alle deltakerne på familierådet til stede, også koordinator, eksterne fagpersoner og barnevern. Fagpersonene gir nødvendig informasjon om barnets situasjon. Informasjonen er gjennomgått med barnet og foreldrene på forhånd.
- I møtets andre del deltar kun familiens nære nettverk. Familierådet skal diskutere og komme til enighet om en skriftlig plan for å bedre situasjonen til barnet. Koordinator og barnevernet kan kalles inn underveis.
- I tredje og siste del av møtet kommer koordinator og barnevernet inn igjen til familien. Planen som familien har laget drøftes.
Barnevernet tar stilling til de forslag fra familien som trenger vedtak. Koordinator eller barnevernet sender ut planen i etterkant. Planen omtales ofte som handlingsplan fra familierådet. Det som familien og barnevernet nå er blitt enig om evalueres vanligvis med ett eller flere oppfølgende familieråd.
Målgruppe
Familieråd iverksettes etter en konkret og individuell vurdering enten pga forholdene i hjemmet eller fordi barnet av ulike årsaker har særskilte behov. Familieråd brukes i ulike type saker.
Eksempel
Barnevernet fikk telefon fra en mormor som var bekymret for barnebarnet sitt på 2 år. Barnevernet tok kontakt med jentas mor, og det ble satt i gang en undersøkelsessak. I en tidlig fase av undersøkelsessaken kom det fram i samtale mellom barnets mor og barneverntjenesten at moren trengte avlastning. Hun syntes det var krevende å være ung, enslig mor. Hun fortalte også at hun ofte kranglet med sin egen mor. Moren takket ja til et familieråd.
Eksempel
Ei jente på 16 år hadde bodd hos en tante og onkel i tre år. Jenta hadde hatt jevnlig kontakt med faren, men bare sporadisk kontakt med moren. Moren og faren var i konflikt med hverandre, og de hadde også flyttet til hver sin kant av landet. Tanten og onkelen var etablert som fosterhjem, og barneverntjenesten hadde oppfølging av jenta. Da jenta ble 16 år, meldte tante og onkel til barneverntjenesten at de ikke lenger kunne være fosterforeldre for jenta, men at de fortsatt ønsket å holde kontakten med henne. Faren og datteren fikk tilbud fra barneverntjenesten om familieråd for å legge en plan for hvor jenta skulle bo det neste året. Videre skulle familierådet drøfte hva slags hjelp jenta ønsket i forbindelse med flyttingen og fram til hun fylte 18 år, eventuelt lenger.
Barns deltakelse i familieråd
I internasjonal litteratur om familieråd brukes ofte fire hjørnesteiner som en metafor for å beskrive de viktigste kjennetegnene ved modellen. Familieråd arrangeres i en utvidet familie, personer i barnets private nettverk inviteres til å delta. Dette kan være slektninger, venner, naboer og gode venner. Familien skal på familierådsmøtet gis anledning til å diskutere uten offentlige personer tilstede. Den tredje hjørnesteinen er at en koordinator som ikke arbeider i barnevernet til daglig, hjelper familien med å planlegge og gjennomføre familierådet. Den fjerde hjørnesteinen er at diskusjonene i familierådet skal resulterer i en skriftlig plan, en handlingsplan. Handlingsplanen skal så konkret som mulig beskrive hva som skal gjøre barnets livssituasjon bedre og hvem som har ansvar for å iverksette tiltakene.
På 1990-tallet ble begrepet barneperspektivet omtalt i forskning, politiske programmer og i ulike virksomheter som berører barn. Bakgrunnen for dette var blant annet at barn gjennom barnekonvensjonen hadde fått rett til deltakelse. Også i forbindelse med familierådsmodellen ble det utover i 1990-tallet vanlig å snakke om et barneperspektiv. Horverak mfl (2002) pekte på nødvendigheten av barneperspektivet som den femte hjørnesteinen i familieråd.
I Norge er det skrevet to doktorgrader om barns deltakelse i familieråd (Horverak 2006 og Strandbu 2007). Disse konkluderte med at familierådsmodellen ikke automatisk sikrer barns deltakelse. Barns alder og modning er mindre viktig når det gjelder barns mulighet for deltakelse enn rammene som legges fra de ulike voksne. Når barn deltar i familieråd, får ulike voksne nye oppgaver. Gjennom modell for barns deltakelse, utviklet av Astrid Strandbu, forstås barnets deltakelse som en prosess som består av følgende trinn:
- Barnet trenger informasjon
- Barnet må få snakke med noen om sin egen situasjon og gjennom dette danne egne meninger
- Barnets meninger må bringes fram og gjøres kjent for de voksne i barnets utvidede familie
- De voksne i nettverket må ta barnets opplevelse og meninger på alvor, slik at barnets mening blir vurdert på samme måte som andre innspill
- Barns deltakelse handler også om oppfølgingen etter familierådet, hvor beslutningen blir forklart for barnet, hvor barnet gis mulighet til å kommentere, reagere og stille spørsmål hvis noe er uklart. Barnet må være med i samtaler rundt hvordan det som er besluttet skal gjennomføres i praksis.
De ulike voksne vil ha forskjellige oppgaver og ansvar. Saksbehandler gir viktig informasjon, mens koordinator samhandler med barnet om de praktiske forholdene rundt avvikling av familierådet. I familieråd har barnet en støtteperson fra nettverket. Støttepersonen går tettere inn og diskuterer selve saken med barnet.
Barn og unges rett til medvirkning i beslutninger som angår dem er nedfelt i FNs barnekonvensjon. Dessuten har de siste 10-15 årenes forskning dokumentert at barn har kompetanse til medvirkning på mange arenaer er større enn tidligere antatt. Følgelig er det ingen grunn til å anta at barn og unge helst ikke skal delta i familieråd. Barnekonvensjonen stadfester rett til medvirkning, men ikke til medbestemmelse. Når barn og unge deltar i familieråd må derfor voksne tilrettelegge for dette og etterspørre barnets mening.
Evaluering
Prosjektet ”Nasjonal satsing for utprøving og evaluering av familieråd i Norge” ble gjennomført fra sommeren 2003 til høsten 2006, finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet. Det var et forskningsbasert utviklingsprosjekt som omfattet både forskning og utprøving. Utprøving av modellen bygget på de erfaringene som var gjort nasjonalt og internasjonalt. Hovedkonklusjonen fra evalueringen viste at familieråd ga en overvekt av positive effekter også i forhold til tradisjonelle metoder (NOVA 18/06 ”Hva er det med familieråd?”). Det er i tillegg skrevet to doktorgrader i Norge (Horverak og Strandbu), og modellen presenteres nå i mange fagbøker. Det er også igangsatt forskningsprosjekter hvor modellen benyttes i andre sektorer enn i barnevernet.
Implementering
På bakgrunn av resultatene fra det nasjonale familierådsprosjektet, ble det besluttet å videreføre satsingen på familieråd i Norge. Ansvaret for dette ble gitt Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Det er utarbeidet en nasjonal implementeringsplan (2007 – 2012) hvor ansvars- og oppgave fordelingen mellom kommune og stat er beskrevet. Målsettingen i den videre implementeringen er at alle kommuner som ønsker det får tilbud om opplæring i familieråd.
Opplæringen av saksbehandlere og koordinatorer skjer i regi av Barne, - ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og er gratis. Opplæringen av saksbehandlere har et omfang på tre dager, med søkelys på både teori og praksis. Saksbehandlere som har gjennomført opplæring i familieråd har tilgang på erfaringssamlinger og veiledning. Opplæring for koordinatorer har et omfang på to-tre dagers. Koordinatorer organiseres etter opplæring i koordinatorpooler i regi av fagteamene i Bufetat. Koordinatorene mottar deretter jevnlig veiledning.
Det er ikke rimelig å forvente at en metode som på mange måter er annerledes enn eller kanskje delvis bryter med vanlig praksis kan implementeres uten at det skje noen forandringer. Når en ny metode skal prøves ut i andre sammenhenger enn der den ble innført, vil det lett skje større eller mindre avvik. Spørsmålet er da i hvor stor grad modifiseringen av modellen er små justeringer eller om metoden helt endrer karakter. I Norge er det enighet om at et familieråd som hovedregel skal følges opp av et eller flere oppfølgende familieråd - og at det skal arbeides for at familierådets femte hjørnestein, barneperspektivet, blir implementert. Snarere enn å forstå dette som en utvanning av modellen, kan det ses på som en forbedring som resulterer i at modellen vokser i omfang. I 2008 ble det igangsatt mellom 350-400 nye familieråd og aktiviteten er økende.
Materiell
Det er laget tre informasjonsbrosjyrer til bruk i gjennomføring av familieråd:
- Informasjonsbrosjyre til barn og foreldre finnes på bokmål, nynorsk, samisk, engelsk, urdu, somali, arabisk og vietnamesisk.
- Informasjonsbrosjyre til fagpersoner som deltar i familieråd finnes på nynorsk
- Informasjonsbrosjyre til barnets støtteperson, ordstyrer og sekretær finnes på bokmål, samisk, engelsk, urdu, somali, arabisk og vietnamesisk
I tillegg er det utarbeidet et temahefte som omhandler barns deltakelse i familieråd. Temaheftet er skrevet av forsker Astrid Strandbu, Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge
Materiell til bruk i implementering av familieråd i barnevernet er gratis og kan bestilles ved å sende en mail til: svanhild.vik@bufdir.no
Mer informasjon om familieråd finnes på www.bufetat.no/familieraad