Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har besluttet å etablere Funksjonell familieterapi (FFT) som et behandlingstilbud i det statlige barnevernet. I første omgang er det lagt planer om ett FFT-team i hver region. Atferdssenteret leder implementeringen av FFT i Norge i samarbeid med Bufdir og Bufetat. Senteret har sammen med metodens utviklere, FFT LLC, et spesielt ansvar for opplæring og kvalitetssikring. Forskningsavdelingen ved Atferdssenteret skal gjennomføre en evalueringsstudie av FFT i Norge med planlagt oppstart 2009.
Funksjonell familieterapi (FFT) er en familieterapeutisk behandlingsmetode for familier og ungdom med alvorlige atferdsvansker. Det kan dreie seg om et høyt konfliktnivå i hjemmet, problemer i forhold til skolen, uheldig innflytelse fra venner og/eller rus. Funksjonell familieterapi kan også være aktuelt når ungdom er i risiko for å utvikle slike vansker. Behandlingen er intensiv og har en varighet på mellom tre og seks måneder. Hele familien deltar i samtalene med terapeuten, og møtene kan skje både hjemme hos familien og på terapeutens kontor.
Evalueringsforskning har gjennom randomiserte kontrollstudier vist at FFT-behandling gir god hjelp for målgruppen og virker forebyggende i forhold til problemutvikling hos yngre søsken. Metoden anbefales som en god behandlingsmodell av flere instanser i USA (bl.a. The Center for the Study and Prevention of Violence, The Office of Juvenile Justice and Delinquency Prevention og Center for Substance Abuse Prevention).
Funksjonell familieterapi er etablert som behandlingstilbud over hele USA, og har vært benyttet i Sverige siden tidlig på 90-tallet og i Nederland siden 2003 (Mørkrid & Christensen, 2007). De første norske FFT-teamene ble etablert i det statlig-regionale barnevernet (Bufetat) i november 2007 .
Teoretisk grunnlag
Funksjonell familieterapi er en grundig beskrevet familieterapeutisk behandlingsmodell for en spesifikk målgruppe som bygger på en integrasjon av flere teoretiske rammeverk. Grunnlaget for metoden ble lagt da James F. Alexander og Bruce Parsons (1973) ønsket å utvikle en virksom terapi for ungdom med problematferd. De gjorde dette i en tid der den vanlige kliniske praksis var å stemple disse klientene som umulige å behandle på grunn av manglende behandlingsmotivasjon. Med inspirasjon fra systemteori, atferdsterapi og kommunikasjonstrening, utviklet de en behandlingsprotokoll de kalte «Short-term behavioral family intervention program» (Alexander & Parsons, 1973; Sexton & Alexander, 2005). Denne protokollen ble videreutviklet og mer utdypende beskrevet med utgangspunkt i nyere psykologisk kunnskap omkring attribusjon, informasjonsprosessering, språkets betydning for meningsdannelse og prosess-studier i familieterapi, og ble senere kalt Funksjonell familieterapi (FFT).
I FFT forstås ungdommens atferd i lys av den kontekst den inngår i (Sexton & Alexander, 2005). I tråd med den generelle forskningen på atferdsproblemer, sees atferd som et resultat av påvirkning fra individet selv, familie, venner, skole og nærmiljø. Fokus for det terapeutiske arbeidet i FFT rettes spesifikt mot familiesystemet. Dette skjer gjennom å styrke familiens samspill, kommunikasjonsmønster og problemløsningsferdigheter, samt å endre eventuelle uheldige oppdragelsesstrategier. Gjennom å gi familien bedre redskaper for å håndtere de problemene og utfordringene de står overfor, vil de kunne unngå uheldige samhandlingsmønstre som bidrar til ungdommens problematferd. I siste del av en FFT-behandling rettes fokus mot skole, venner, nærmiljøet og nettverket rundt familien. Det legges da vekt på hvordan familien kan benytte allerede tilegnede ferdigheter til å gjøre nødvendige endringer på disse områdene.
Klinisk behandlingsmodell
I FFTs kliniske modell er behandlingen delt inn i tre faser med tydelige målsetninger, terapeutiske teknikker og nødvendige terapeutegenskaper for hver fase. Modellen skal fungere retningsgivende for terapeutens arbeid ved å sette fokus for samtalen og tydeliggjøre hvilke mål som ønskes oppnådd i de ulike fasene av behandlingen. FFT modellen beskriver terapeutiske teknikker som kan bidra til måloppnåelse, og FFT-terapeuten må tilpasse anvendelsen av disse teknikkene til den enkelte familie. Modellen er således ikke en strengt manualbasert oppskrift som skal instruerer terapeuten i enkelthandlinger, men et kart som beskriver hvilke mål som skal nås i de ulike fasene av terapien, og et knippe av terapeutiske teknikker som kan benyttes for å nå disse målene.
Involvering- og motiveringsfasen
Første fase i FFT kalles involverings- og motivasjonsfasen. I denne fasen vektlegges det å få alle i familien involvert i behandlingen og motivert for endring. Terapeuten skal etablere god kontakt med alle i familien, bidra til færre anklager og mindre negativitet i samtalene, skape en felles problemforståelse og vekke håp om at familiens problemer kan løses. Gjennom første fase skal alle i familien få en opplevelse av at problemet de strever med er noe alle har en del i, men som ingen alene har skyld for. Denne målsetningen er en viktig del av behandlingen, da den sørger for at familien har større sjanse for å oppleve samarbeid og mestring når de skal øve seg på nye ferdigheter i neste fase av behandlingen.
De terapeutiske intervensjonene som benyttes i første fase dreier seg om å avbryte og avspore negativitet og anklager, komme med styrkefokuserte og relasjonelle kommentarer, samt å opparbeide en balansert allianse ved at alle føler seg hørt og forstått og ser terapeuten som upartisk. I tillegg arbeider terapeuten med å skape en felles problemforståelse i familien gjennom å tilby alternative positive fortolkninger av intensjonen bak den negative atferden, samtidig som atferdens negative konsekvenser tydeliggjøres.
Parallelt med intervensjonene i første fase gjør terapeuten en kartlegging av familiens risiko- og beskyttelsesfaktorer. Terapeuten gjør også en vurdering av familierelasjonene ved å se på dimensjonene avstand-nærhet og hierarkiet i familien. Denne kartleggingen benyttes til å legge en plan for hvilke ferdigheter familien skal få hjelp til å forbedre.
Atferdsendringsfasen
Andre fase i FFT kalles atferdsendringsfasen. Målsetningen for denne fasen er en endring av familiens samhandlingsmønstre som kan bidra til varig reduksjon av ungdommens problematferd. Terapeuten utformer en individuelt tilpasset endringsplan og gjennomfører denne med bruk av teknikker og øvelser som styrker familiens ferdigheter i bl.a. kommunikasjon, konflikthåndtering og problemløsning.
Det kliniske arbeidet i denne fasen av FFT er noe annet enn å presentere et pensumlignende kurs i f. eks. kommunikasjon. I FFT skal terapeuten med kjennskap til prinsippene for god kommunikasjon gjøre en vurdering på hvilke ferdigheter og delferdigheter som familien trenger å bli flinkere til. Terapeuten tilpasser så sine intervensjoner i forhold til om familien best vil lære gjennom modell-læring, instruksjon, praktisk øvelse, plansjer, tegning, huskelapper og/eller annet. Slik bidrar terapeuten til en endringsprosess og ferdighetstrening tilpasset hver enkelt familie.
I tillegg skal FFT-terapeuten passe på at familien tar i bruk de nye ferdighetene på måter som tilfredsstiller familienrelasjonenes eksisterende grad av avstand-nærhet og hierarki. I FFT forstås opplevelser av avstand-nærhet og hierarki i familierelasjonene som motiverende krefter for en persons handlinger. Bruken av nye ferdigheter vil derfor kunne forsterkes og bli mer varig ved at anvendelsen av dem resulterer i det familiemedlemmene motiveres til i de ulike familierelasjonene.
Generaliseringsfasen
Etter hvert som familien klarer å ta i bruk sine nye ferdigheter og det skjer en bedring i den henviste problematferden, går FFT-behandlingen over i sin tredje og siste fase, generaliseringsfasen. Målsetningene for denne fasen er å opprettholde endringene familien har oppnådd og bidra til positiv endring på andre relevante områder. Terapeuten går i denne fasen over fra å øve familien i nye ferdigheter til å hjelpe dem å huske hvilke ferdigheter de har lært, hvordan de har brukt dem så langt og hjelpe dem til å ta dem i bruk i nye situasjoner.
Generaliseringsfasen har også som mål å finne ut hvilken videre oppfølging eller kontakt som familien trenger. Det er på denne måten at FFT-terapeuten intervenerer i forhold til risiko- og beskyttelsesfaktorer utenfor familiesystemet. Terapeuten snakker med familien om hva de kan ha behov for, og det legges vekt på at det er familien selv som i størst mulig grad skal initiere kontakt med andre hjelpetilbud, skole, fritidsaktiviteter, etc. (Sexton & Alexander, 2003). Terapeutens oppgave er å samarbeide med familien rundt hvordan de kan benytte seg av relevant hjelp og støtte i nærmiljøet og i eget nettverk.
Oppstart av FFT-team
For å kunne drive med funksjonell familieterapi er det nødvendig å ha kontakt med metodens utviklere. Dette er for å sikre at de nødvendig både organisatoriske og praktiske forhold er tilstede for opprettelsen av et FFT-team på minimum tre terapeuter, og at kvalifisert opplæring, veiledning og kvalitetssikring kan gis til nye FFT-terapeuter. I Norge går kontakten med FFTs utviklerne gjennom Atferdssenteret som er tilknyttet Universitetet i Oslo. Atferdssenteret samarbeider med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) om opprettelsen av FFT-team i Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Beslutningen om å opprette FFT-team fattes av ledelsen i Bufetat, og de to første teamene ble etablert høsten 2007.
Kvalitetssikringsarbeidet som gjøres rundt en evidensbasert behandlingsmetode som FFT, har til hensikt å sikre at behandlingen gjennomføres på den måten den har vist seg effektiv. For FFT-terapeuter betyr dette å få en grundig opplæring i metoden, delta i ukentlig veiledning og benytter fasespesifikke skjema som bidrar til forberedelser i forkant og evaluering i etterkant av hvert møte med familien. I tillegg innhenter terapeuten jevnlig tilbakemeldinger fra familien om hvordan de opplever terapien. Data fra de ulike skjemaene benyttes som utgangspunkt for veiledningssamtalene i teamene og hjelper til å identifisere utfordringer og suksesser i arbeidet med FFT for den enkelte terapeut og for teamet som helhet. Erfaringer viser at dette sikrer en god utvikling av terapeutenes ferdigheter i anvendelsen av metoden og dermed bidrar til at familiene får god hjelp.
Referanser:
Alexander, J. F. & Parsons, B. V. (1973). Short-term Behavioral Intervention with Delinquent Families: Impact on Family Process and Recidivism. Journal of Abnormal Psychology, 81(3), 219-225.
Mørkrid, D. & Christensen, B. (2007). Funksjonell familieterapi. Tidsskriftet Norges Barnevern, 3, 15-23.
Sexton, T. L. & Alexander, J. F. (2003). Functional Family Therapy. A Mature Clinical Model for Working With At-Risk Adolescents and Their Families. In T. L. Sexton, G. R. Weeks & M. S. Robbins (Eds.), Handbook of family therapy: The science and practice of working with families and couples, (pp. 323-350). New York: Brunner-Routledge.
Sexton, T. L. & Alexander, J. F. (2005). Functional Family Therapy for Externalizing