De forebyggingstiltakene som fungerer best er i følge Paglia og Room (1999) lagt opp etter den mest lovende av alle rusmiddelforebyggende modeller så langt - den kalles ofte den sosiale påvirkningmodellen.
Forskere fra USA har dominert forskningslitteraturen på rusmiddelfeltet de siste årene. NIDA har i presseoppslag stolt framhevet at de er ansvarlige for 85 prosent av all rusmiddelforskning i verden. Selv om vi har et par glimrende norske forebyggingsopplegg, bør vi være ydmyke nok til å innse at vi kan ha mye å lære av amerikanske forebyggingsprosjekter, selv om vi ganske sikkert ikke kan oversette et amerikansk opplegg og bare ta det i bruk i Norge uten grundig tilpasning.
Amerikanske evalueringsstudier tyder på at en gjennom bruk av omfattende skolebaserte tiltak kan redusere rekrutteringen til bruk av rusmidler med 25-50 prosent i ungdomsskolealderen (varighet er mer usikkert), og vi bør sette oss inn i hva de gjør som faktisk virker når vi planlegger egne prosjekter.
De tre amerikanske forebyggingsprogrammene som presenteres i korte trekk her, er blant de aller beste i verden. De har alle blitt grundig planlagt, blitt prøvd ut i praksis over flere år i USA, blitt evaluert og analysene og metodevalg er grundig beskrevet og diskutert i forskningslitteraturen. Det programmet som i dag har dokumentert best langtidseffekt på atferd (rusmiddelbruk) er Botvin's Life Skills Training, som er et tre-årig skoleprogram. Men vi vet ennå ikke hvorfor akkurat dette programmet virker best.
Det beste utenlandske skoleprogrammet for rusmiddelforebygging
Det beste utenlandske skoleprogrammet for rusmiddelforebygging I forhold til gjennomgangen av de ulike utenlandske programmene er det enkelte generelle punkter som går igjen og bør framheves. I litteraturen råder det stor enighet om at sosiale ferdighetsprogrammer virker best (se bl.a. Faggiano et al. 2005 s. 13, Paglia og Room 1998, Natvig 1999). Disse programmene baseres som ventet på varianter av sosial kognitiv læringsteori med ulike tillegg. Tobler et al. (1999) og Tobler (2000) framhever i deres litteraturoversikt at interaktive program er klart bedre enn ikke-interaktive, men om vesentlige elementer i de virksomme programmene utelates, så forsvinner fordelen de interaktive programmene hadde. De interaktive fokuserer gjerne primært på sosial kompetanse (bl.a. vennepress som motvirkes både via ”nei-takk”-ferdighetstrening og via korrigering av overdrevne oppfatninger om rusbruk blant jevnaldrende), men også andre tema trekkes inn. I litteraturgjennomgangen frå Tobler et al. (1999) blir det framhevet at de interaktive programmene som var virksomme, hadde lignende resultater for både tobakk, alkohol og marihuana, så Tobler et al. (1999) anbefaler å bruke samme generelle programmer for å forebygge ulike rusmidler blant 12 til 14-åringer. Tobler (2000) går så langt som å si at uansett hva skolene finner på av forebyggingsopplegg, så bør alle foreldre se til at det er interaktive programmer som benyttes. De er ganske enkelt klart mer effektive med mange ganger større gjennomsnittlige effektstørrelser enn ikke-interaktive programmer. De aller fleste rusmiddelforebyggingsprogrammene i skolen er rettet mot 12 til 14-åringer, siden dette er alderen de er modne nok til å forholde seg til rusmidler, men samtidig før de fleste har begynt å ekperimentere med dem. Effekten av et program synker som ventet når det settes i gang i stor skala, noe som har stor betydning for programplanleggere (Tobler et al. 1999). Det kan være vesentlige deler av et program som utelates av lærere som føler seg ukomfortable med deler av implementeringen, gjerne fordi de blir alene om å gjennomføre programmet når det skal nå svært mange elever (etter utprøvingsfasen der forskere og andre spesialister har vært sentrale). Botvin, Baker, Dusenbury, Tortu og Botvin (1990) fant at dette særlig gjaldt deler av LST-programmet som handlet om rollespill (altså interaktiv del, jf. ovenfor). Botvin og medarbeidere (1989) rapporterte betydelig variasjon i kvaliteten på implementeringen mellom lærerne i et eksperiment som involverte svarte studenter i ni byskoler. Det samme i en annen studie som involverte åtte byskoler i New York-området (Botvin, Dusenbury, James-Ortiz og Kerner 1989). Mengden av LST-programmet som ble implementert av lærere, varierte mellom 44 prosent og 83 prosent. Når det eksperimentelle utvalget ble delt inn i de som mottok mye av programmet (gjennomsnittlig 78 prosent), og de som mottok lite (gjennomsnittlig 56 prosent av programmet), så fant de at de positive effektene av LST (på røyking) bare skyldtes den gruppen som hadde fått mye av programmet. Dette ble replikert i enda en studie av Botvin et al. (1990) der mengden av programmet som ble gjennomført, varierte mellom 27 prosent og 97 prosent. Bare tre fjerdedeler av elevene mottok 60 prosent av programmet eller mer. Og igjen rapporterte de at graden av gjennomføring av programmet hadde stor betydning for hvor god forebyggende effekt det hadde. Gottfredson, Gottfredson og Skroban (1998) kom med følgende anbefalinger for å bøte på problemet:
- Det handler i første rekke om å gi lærerne tilstrekkelig kursing til å begynne med (minst en full dag), og for noen skoler med en stor andel elever med mye problemer trengs det lengre tid til opplæring.
- Forebyggingstiltakene må kanskje bli introdusert til skolen i etapper
- Teambygging og aktiviteter som fremmer lederskap, kan være nødvendig før mer substansielle tiltak skal settes ut i livet.
Det mest spennende programmet som finnes i ulike versjoner tilpasset ulike kulturer, er ”Iowa Strengthening Families Program” (ISFP). Dette programmet har svært gode resultater så lenge som fire år etter intervensjonen (Spooth, Redmond og Shin 2001). Programmet blir imidlertid for krevende for skolene å gjennomføre alene. Det krever sju 2-timers familiesamlinger en gang i uka ledet av spesialister. Foreldre og barn lærer å tydeliggjøre forventninger, adekvat disiplinering, mestring av sterke følelser og effektiv kommunikasjon. Barna lærer også venneferdigheter. Resultatene fra år 1, år 2 og år 4 etter innsatsen viser at ungdommene som har deltatt ISFP, har en langt mer hensiktsmessig rusatferd enn de ungdommene som ikke har deltatt i programmet. Det programmet vi anser som mest egnet i norsk skole, og som har gode resultater, er Life Skills Training.