Vi har tidligere beskrevet oppsøkerrollen ut fra hvilke ytre forventninger som stilles, hvordan selve oppdraget er formulert og ut fra hvilken situasjon og utfordringer målgruppen – de unge selv, utgjør. I denne delen vil vi gå dypere inn på hvordan de ytre – ofte strukturelle kravene og forventningene – og de indre kravene – de som er knyttet til utførelsen av selve arbeidet – påvirker den enkelte sosialarbeider. Hvilke er de mest vanlige kravene og forventningene som oppsøkende sosialarbeidere opplever? Hvordan kan man forholde seg til dem slik at de ikke påvirker på en negativ måte, verken faglig eller personlig? Oppleves kravene på samme måte hos alle ansatte? Passer noen bedre til oppsøkende ungdomsarbeid ut fra personlighet og erfaring? Sagt på en annen måte, er det noen som absolutt ikke passer til dette arbeidet?
Som tidligere beskrevet stilles det mange og komplekse krav og forventninger til oppsøkende sosialarbeidere. Noen ganger er det et problem at kravene er for utydelige og uklart formulert, og dermed desto vanskeligere for den enkelte å forholde seg til. En utfordring for den enkelte utekontakt er derfor å tydeliggjøre de krav og forventninger som både rettes mot utekontakten som helhet, men som også rettes mot den enkelte oppsøkende sosialarbeider. Det gjelder både de eksterne og de interne kravene. Men, det fins også belønninger og gleder knyttet til oppsøkende arbeid med ungdom. Hvilke er disse og hvordan påvirker de oss?
Profesjonelle personligheter
Den danske sosialforskeren Lars Uggerhøj (1994, 1996), har studert møtene mellom profesjonelle sosialarbeidere og klienter. Han er opptatt av hvordan brukerne selv vurderer den hjelpen de mottar, og hva de legger vekt på når de vurderer kvaliteter ved den enkelte sosialarbeider. Overraskende for mange, er det ikke nivået på den økonomiske eller materielle hjelpen klienter trekker fram som det viktigste ved hjelpen. Det som derimot vektlegges er relasjonen til den profesjonelle hjelperen, og handlinger og personlige trekk ved sosialarbeideren. Det er hans evne til å framstå som «menneskelig profesjonell» som er avgjørende for klientenes vurdering av hjelpen, og om de opplever tillit. Slike trekk eller uttrykk er om sosialarbeideren viser ekte engasjement og entusiasme, om han evner å få fram en avslappet atmosfære og «vise seg selv» i form av å kunne uttrykke vanlige menneskelige reaksjoner med et hverdaglig språk, og om han oppfattes som ærlig. Det siste er knyttet til om sosialarbeideren er tydelig i forhold til å formulere sin egen og virksomhetens vurdering av klienten og av sin oppfattelse av klientens problemer.
De forventningene klientene har til de profesjonelle er ikke helt enkelt å innfri. Faktorer som spiller inn og har en betydning er både knyttet til sosialarbeiderens faglige og personlige kompetanse, til kulturelle trekk ved institusjonen og til forhold ved klienten selv. Likevel må en i dag kunne forvente at både profesjonelle sosialarbeidere, og de virksomhetene de arbeider i, anstrenger seg for at klientene skal møte hjelpere de kan ha tillit til og som de opplever hjelper dem. Slike hjelpere kaller Uggerhøj (1996) for profesjonelle personligheter. Han kommer med en utfordring til utdannelsesinstitusjonene og til arbeidsgiverne når han sier at: "utfordringen er ikke å utdanne profesjonelle, men å utdanne profesjonelle personligheter".
Hvordan er situasjonen når det gjelder oppsøkende sosialarbeidere? I hvilken grad framstår de som profesjonelle personligheter for de unge? Hvilke situasjoner er særlig utfordrende og hvordan kan utekontaktene legge forholdene til rette for at oppsøkende sosialarbeidere kan framstå på en måte som de unge kan få tillit til?
Historisk og generelt kan en si at oppsøkende sosialarbeidere har et formelt oppdrag og er en del av det offisielle kommunale hjelpeapparatet, men oppdraget blir ofte satt ut i livet på en uformell måte som noen i omgivelsene kan oppfatte som «litt rufsete og løst i kanten». Noe av dette er nok knyttet til den særegne kulturen som utviklet seg i det oppsøkende feltet fra slutten av sekstitallet. De etablerte, tradisjonelle hjelpeinstitusjonene framsto den gangen – både for de unge klientene og for de unge oppsøkende sosialarbeiderne – som formelle, hierarkiske virksomheter med mye makt, og med strenge normer for yrkesutøvelse. Kulturen var preget av et instrumentelt ekspertsyn, og hjelperelasjonene var svært asymmetriske og preget av distanse mellom hjelper og klient. En konsekvens av dette var at de unge klientene holdt seg borte fra de tradisjonelle hjelpetiltakene, og de sosialarbeiderne som ble ansatt i de nyetablerte utekontaktene ønsket å framstå på en måte som de unge kunne få tillit til. Det sosiale arbeidet foregikk også i stor grad ute i offentlige rom, borte fra kommunens formelle fysiske lokaler. Dette forsterket den uformelle stilen og det litt rufsete inntrykket noen kunne ha av arbeidet.
Det oppsøkende feltet er i dag langt på vei fremdeles preget av den samme kulturen og de samme trekkene som vi har beskrevet. En feltarbeider i en mellomstor by formulerte det slik; "Når du arbeider som oppsøkende sosialarbeider med ungdom må du være oppriktig engasjert. Ungdom merker veldig fort om du er en som bryr seg om dem, særlig gjelder det for de med de største hjelpebehovene. Du må ha det lille ekstra. Ansatte som er utadvendte personer har det litt lettere. De som ikke er så utadvendte må ta seg selv i nakken. Jungeltelegrafen går fort i ungdomsmiljøene. Gjør du en god jobb og de unge har tillit til deg sprer det seg fort videre til andre".
Når det oppsøkende arbeidet foregår i skjæringspunktet mellom å være offentlig ansatt med et formelt oppdrag, og en uformell stil og et oppriktig engasjement, kan vi stille spørsmål om hvilke særlige utfordringer og dilemmaer er det da oppsøkende sosialarbeidere møter?
Nærhet og distanse – to viktige dimensjoner ved hjelperelasjonen
Selv om oppsøkende arbeid er preget av uformelle framgangsmåter og arbeidsstil, er det grunnleggende viktig å forstå at sosialarbeiderne er offentlige ansatte og at arbeidet er forankret i formelle normer og etiske regler. På tross av at det oppsøkende feltet har kritisert tradisjonelle hjelpetiltak for å etablere svært skjeve eller asymmetriske hjelperelasjoner til klientene, vil også relasjonen mellom de oppsøkende sosialarbeiderne og deres klienter være ulike eller asymmetriske. Denne realiteten er det viktig ikke å underslå eller skjule overfor de unge.
Per Nerdrum (1988, 1997), psykolog og lærer ved Høgskolen i Oslo, har skrevet om relasjonen mellom klienter og sosialarbeidere. Han er opptatt av hva som skiller private og profesjonelle relasjoner. Han er kritisk til en tendens som går ut på å anbefale hjelperelasjoner ensidig preget av «nærhet, medmenneskelighet, subjekt-subjekt-orientering og gjensidighet». Slike hjelperelasjoner kan lett bli for lite instruerende og kanskje misvisende om sentrale sider ved hjelper-klient-forholdet, mener han. Sosialarbeideren er betalt for sin virksomhet, fokuset for arbeidet er klienten, hans behov og situasjon. Arbeidet er målrettet, tidsavgrenset og etisk forankret. Slik sett skiller profesjonelle hjelperelasjoner seg kvalitativt fra private relasjoner. Nettopp fordi det stilles ulike forventninger og krav til hjelper og klient, er det viktig at begge parter er bevisst og oppmerksomme på forskjellen mellom private og profesjonelle relasjoner.
Her er det viktig å understreke forskjellen mellom det private og det personlige. Det er ikke uvanlig at disse to fenomenene blandes sammen. Som tidligere nevnt er profesjonelt sosialt arbeid uten personlig stil, uttrykk og engasjement vanskelig å tenke seg. Uansett vil det sannsynligvis ha liten effekt og betydning for klienten, og denne vil selv vurdere slik hjelp som lite verdifull (Uggerhøj 1996).
I oppsøkende arbeid stilles balansen mellom det private og det profesjonelle på en særlig prøve. Dette er delvis knyttet til fysiske rammer. Arbeidet foregår utenfor institusjonens fysiske rammer. Disse virker ofte strukturerende og grensesettende i seg selv. Det oppsøkende arbeidet skjer derimot ute i offentlige, eller noen ganger private rom (hjemme hos, på hospitsrom osv.), og det skjer ofte på kveldstid eller om natten. Det hender også at oppsøkeren arbeider alene og at relasjonen er dyadisk (satt sammen av to personer). Både de fysiske og de relasjonelle rammer kan lett understreke det private, i motsetning til det personlige /profesjonelle i situasjonen.
Det samme kan være tilfelle når det gjelder trekk ved klientens behov eller problemer. Mange av utekontaktenes klienter savner nære, tillitsfulle og støttende kontakter og relasjoner med voksne. Når de møter voksne oppsøkende sosialarbeidere som framstår slik de unge innerst inne ønsker å bli møtt, er det lett at de uttrykker ønsker om at relasjonen skal ha et privat preg. Slike ønsker vil det være umulig og etisk uforsvarlig for sosialarbeideren å tilfredsstille. Dette stiller større krav til de oppsøkende sosialarbeiderne om tydelighet i forhold til å markere arten av relasjonen og i forhold til grenser. Dersom sosialarbeidere, ensidig og ukritisk, arbeider ut fra prinsippene om nærhet og gjensidighet, kan det styrke ønsket fra de unge om å tilfredsstille egne savn, og dermed forventninger om å gjøre relasjonen privat.
Eksempler på slike ønsker kan være at den unge ønsker å treffe sosialarbeideren i dennes fritid, utenfor arbeidstiden, eller å fortsette å være venner eller kamerater etter at kontakten formelt er avsluttet. Dette er ikke uvanlig i forbindelse med at oppsøkere har utført et langvarig og krevende arbeid med formidling av en klient til en behandlingsinstitusjon. Relasjonen til den unge har vart over en viss tid og vært preget av nærhet og tillit, og den unge har opplevd mye støtte og konkret hjelp. Hjelperelasjonen skal formelt og reelt avsluttes og den unge sier: «Vi er jo venner, kan ikke jeg få ringe deg hjem og så kan vi treffes?» Klientens behov og ønske er rimelig og forståelig, men det stiller krav til sosialarbeideren om tydelighet om relasjonens karakter og om det som ofte er vanskelig for mange, nemlig å avslutte relasjoner, som har vært viktige og betydningsfulle for begge parter.
Å markere overfor en ungdom at en selv ikke er venn eller kamerat i vanlig forstand, men at en utfører et betalt arbeid, er ikke alltid like enkelt. Særlig er dette tilfelle når en hører mange positive tilbakemeldinger om seg selv som fagperson fra den unge; "Deg kan jeg snakke ordentlig med. Det er bare du som forstår meg. Jeg vil ikke snakke med noen andre her på Utekontakten hvis du ikke er her. Jeg vil bare fortelle hvordan jeg har det til deg, ingen andre."
Vi skal ikke undervurdere hva følelsen av å bety noe viktig for et annet menneske gjør med en selv, særlig når dette uttrykkes gjennom at en er den ene utvalgte. I tillegg til at man opplever positive tilbakemeldinger, kan følelsen av uunværlighet forsterkes gjennom kunnskap om bakgrunnen til klienten. Dersom denne har vært særlig negativ og traumatisk, med forsømmelse og overgrep, vil mange sosialarbeidere lett få en særlig godhet for vedkommende, og kanskje stille opp og gi støtte på en ekstra engasjert måte. I tillegg er det slik at profesjonelle oppsøkende sosialarbeidere liker noen klienter bedre enn andre, og det er noen væremåter fra den unge som appellerer mer til oss enn andre.
Av og til blir oppsøkende sosialarbeidere kritisert av andre, f.eks. politikere, foreldre og andre kollegaer for å være naive, for at de tror på alt de unge forteller, og for at de framtrer som de unges advokat på deres premisser. Reaksjonen fra det oppsøkende feltet har ofte vært svært avvisende. Feltarbeiderne har gått i skyttergravene uten å tenke grundig igjennom om noe av denne kritikken kan ha noe for seg. På bakgrunn av det som ovenfor ble nevnt om de fysiske og relasjonelle rammene for det oppsøkende arbeidet, er det en absolutt fare for at arbeidet kan bli privatisert og ensidig forankret i et subjekt-subjekt perspektiv. En mulig konsekvens av dette kan bli at relasjonen eller arbeidsalliansen får preg av fravær av motsetninger. Generelt sett vet vi fra forskning at en viss grad av motstand og motsetninger hører med for at det skal skje en endring og utvikling (Moxnes 1989).
De private trekkene ved oppsøkende arbeid kan også komme til uttrykk på andre måter hos feltarbeiderne. Det har vært mye diskusjoner i feltet om det å bruke samme kledsdrakt og samme talemåter som ungdommen. Nå er det jo slik at mange sosialarbeidere selv er forholdsvis unge, og de er selvsagt selv preget av tidens ungdomskulturelle uttrykk. Det kan likevel være fornuftig med en bevissthet rundt sin egen måte å framtre på slik at den private dimensjonen ikke blir ensidig fokusert, med de negative konsekvensene det kan få. Dersom ungdommen oppfatter de ungdommelige uttrykkene hos feltarbeiderne som påtatt, med den hensikt å få kontakt eller å bli oppfattet på de unges side, kan effekten gjerne bli den motsatte. Ungdom er ofte svært vare og følsomme på alt som ikke er ekte. Resultatet kan derfor like gjerne bli avvisning av kontakt. Et eksempel her er mange oppsøkende, ikke helt unge sosialarbeidere, som under punketiden på begynnelsen av åttitallet, framsto med rødt, blått og grønt hår. Det er tvilsomt om de fikk lettere eller bedre kontakt med de unge av den grunn.
Den private dimensjonen ved arbeidet kan også føre til en overidentifisering med den unge, det vil si at relasjonen ensidig bygger på nærhet og et subjekt-subjekt-forhold, og at dimensjonen med subjekt-objekt-forhold og distanse er helt, eller nesten fraværende. Utfordringen i profesjonelt hjelpearbeid generelt, og i oppsøkende arbeid spesielt, er å kunne variere og være fleksibel, ut i fra klientens behov og situasjon. For å kunne vurdere og analysere de unges situasjon ut i fra et faglig og etisk perspektiv, trenger man innimellom distanse og å innta et subjekt-objekt-perspektiv. Dersom dette perspektivet er fraværende og den profesjonelle karakteren av arbeidet underkommuniseres, kan det være en fare for at grunnleggende grenser i arbeidet overskrides. Vi tenker her på slike ting som at sosialarbeidere har seksuelle forhold til klienter eller mottar økonomiske eller andre private tjenester. Selv om dette er sjelden, har slike ting forekommet i det oppsøkende feltet.
Et eksempel er den engasjerte og hardt arbeidende mannlige sosialarbeideren. Han arbeidet mye alene. Under en narkotikarassia på et hospitsrommet til en ung kvinnelig klient, sent en lørdagskveld, ble han sjekket av politiet. Han legitimerte seg, og sa han kom fra utekontakten. Politiet ringte sjefen som avviste at noen av de ansatte var på jobb den kvelden. Det viste seg etterpå at den oppsøkende sosialarbeideren og den unge kvinnelige klienten hadde et kjæresteforhold, samtidig som han hadde oppfølgingsansvar for henne i utekontakten. Resultatet ble svært negativt og ubehagelig, både for de to som var involvert, men også for det generelle forholdet mellom utekontakten og ungdomsmiljøet. Det å inngå et kjæresteforhold med en klient er uttrykk for uprofesjonalitet og manglende faglige og etiske grenser. I tillegg fungerer det negativt og destruktivt for det generelle tillitsforholdet mellom ungdomsmiljøet og de oppsøkende virksomhetene.
Etter vår mening er en viktig forutsetning for å unngå et ensidig subjekt-subjekt-perspektiv å tydeliggjøre hva som ligger i empatibegrepet. Mange fagfolk, også innenfor oppsøkende arbeid oppfatter empati som et honnørord, som det samme som å ha sympati eller medfølelse for andre. I dag brukes empatibegrepet ofte i hverdagsspråket, og i media og i politikk. På den måten er det lett for fagfolk å oppfatte og bruke det på samme måte. For en utdyping av fagbegrepet vil vi henvise til arbeidene til Ulla Holm (1995, 2005) og Per Nerdrum (1997, 2000). I denne sammenhengen vil vi kort understreke den vanlige faglige forståelsen av empatibegrepet som en ferdighet bestående av tre ulike deler. Først, evnen til å fange opp og forstå den andre personens følelse. Deretter å formidle tilbake til personen, gjennom ord og handling at en har forstått personens følelser. Den tredje delen av begrepet innebærer at dette må gjøres på en måte som gjør at personen oppfatter at egne følelser er forstått. Empati som ferdighet vil altså si å kunne fange opp den andres følelse og kunne forstå at den tilhører den andre og ikke en selv.
Evne til å skille egne følelser fra andres er derfor en forutsetning for å arbeide empatisk. Forståelsen av den andres følelser må deretter formidles tilbake på en måte som gjør at denne kjenner seg forstått. Både det å fange opp andres følelser, skille de fra egne og formidle denne forståelsen tilbake slik at den andre oppfatter det, er vanskelig og krevende. Empatisk evne kan utvikles og læres, men de fleste vil være enige om at sider ved egen personlighet har avgjørende betydning.
Nerdrum (1997) har formulert en enkel definisjon av første trinn av empati; "evne til å forstå hvordan det er å ha den andres sko på, men vite at det ikke er ens egne."
Nerdrum understreker at empati forutsetter både nærhet og distanse, det vil si en dynamisk veksling mellom disse perspektivene. Han mener at det er særlig avstandsdimensjonen det skorter på i profesjonelt arbeid. I stedet for å fungere empatisk overfor klienten, er det dermed en fare for overidentifisering og opphør av grenser.
Oppsøkende sosialarbeider – et «high touch»-yrke
Den amerikanske terapeuten og forskeren Thomas M. Skovholt (2001) har skrevet en praktisk og innsiktfull bok om yrkene innenfor helse-, sosial- og undervisningssektorene. Han mener at de krav og forventninger som stilles til fagfolk innen disse sektorene har mange felles trekk. Han kaller yrkene i disse sektorene for «high touch»-yrker (en litt morsom videreføring av de moderne yrkene innenfor «high tech»). Betegnelsen high touch brukes for å understreke at yrkene krever en følsomhet hos de profesjonelle i forhold til å fange opp andre menneskers følelsesmessige situasjon, og i forhold til å kunne tolke og forstå hvordan en selv virker inn på andre. For å oppnå de profesjonelle målene som stilles må det etableres gode, stabile relasjoner mellom de profesjonelle og deres klienter, pasienter eller elever. Disse relasjonene er en slags basis, eller grunnmur for det målrettede arbeidet. Arbeidet avsluttes gjennom at det oppsummeres, og relasjonene avsluttes og brytes. Denne kontinuerlige prosessen som profesjonelle erfarer, kaller han omsorgssyklusen . Den er grunnleggende i praksisutførelsen, og den stiller den profesjonelle overfor særlig faglige og personlige utfordringer. Skovholts premiss og utgangspunkt er at det å opprettholde evnen til omsorg, det å bry seg om og interessere seg for, er avgjørende og grunnleggende for praksisen. Dersom denne evnen eller interessen blir sterkt svekket eller forsvinner, oppfatter han det som tegn på utbrenthet, ineffektivitet og inkompetanse. Han mener derfor at det er avgjørende å forvare og hegne om denne evnen. Dette er et ansvar som både er knyttet til den enkelte ansatte og til ledelse og institusjonen som sådan.
Skovholt deler den empatiske syklusen inn i tre ulike deler eller faser; empatisk tilknytning, aktiv involvering og opplevd atskillelse. Hvert møte med en ukjent og ny klient stiller de samme relasjonelle krav til den profesjonelle hjelper. Først å skape en empatisk tilknytning til klienten, kunne fange opp den andre følelsesmessig, bli aktivt involvert og engasjert i den andre, og til slutt avslutte relasjonen, både reelt og følelsesmessig. Dette mener Skovholt er kjerneferdigheten for high touch-yrkene. Denne prosessen gjentar seg på nytt og på nytt under hele det yrkesaktive livet når man arbeider med klienter. De tre delene av omsorgssyklusen er både avgrenset fra hverandre, samtidig som de utgjør et hele. Det betyr at den profesjonelle må være dyktige i å beherske de ferdigheter som kreves for den enkelte i hver enkelt fase i omsorgssyklusen. Den dyktighet og de ferdigheter som kreves for å etablere og bygge en tillitsfull relasjon i den første fasen med empatisk tilknytning er annerledes enn de som kreves for å avslutte relasjonen. Det krever blant annet tydelighet og åpenhet mot andres erfaringer.
For å opprettholde evnen til å være i omsorgssyklusen og forholde seg faglig adekvat til de ulike fasene, over tid gjennom et langt yrkesliv, trenger alle faglig og personlig påfyll. (Skaug 202). For at jobben til den enkelte skal preges av faglig vekst og ikke stagnasjon og utbrenthet, er det nødvendig å investere engasjement, tid og penger i dette påfyllet.
Oppsøkende sosialt arbeid er opplagt et high touch-yrke og de faglige og personlige utfordringene som Skovholt beskriver er særlig relevante og aktuelle i denne virksomheten. Det henger sammen med at de fleste unge klientene blir møtt ute i offentlige rom. De har i utgangspunktet ikke noe ønske eller opplevd behov om faglig profesjonell hjelp. Mange kan være direkte avvisende til kontakt og har negative erfaringer med voksne og med profesjonelle sosialarbeidere. Det stiller oppsøkende sosialarbeidere overfor særlig krevende faglige og personlige utfordringer. Vi vil utdype og konkretisere dette nærmere i neste avsnitt om ferdigheter i oppsøkende arbeid. I denne sammenheng vil vi understreke at frekvensen og omfanget av omsorgssyklusen innenfor oppsøkende arbeid er særlig høyt. De fleste utekontakter har som mål å videreformidle klientene til andre og relevante hjelpetiltak. Det ligger en føring i kulturen at kontakten med den enkelte ungdom skal være av begrenset varighet. Antallet nye unge klienter som den enkelte sosialarbeider må inngå en empatisk tilknytning til, aktiv involvering i og avslutning og separasjon med, er særlig høyt. Tiltak for å opprettholde de ansattes evne til å takle de faglige og personlige utfordringene dette krever over tid, er derfor av avgjørende betydning for å bevare et faglig stabilt faglig felleskap som kan yte de unge klientene faglig god hjelp.