Spørsmålet er meget omfattende og vanskelig å besvare generelt. Sosial arv er et begrep som omfatter overlevering av psykiske, sosiale og kulturelle forhold mellom generasjonene. Altså alt som ikke med rimelighet kan beskrives som biologisk arv. Det finnes selvsagt ingen forebyggende tiltak som generelt dekker dette. Men hvis vi reformulerer spørsmålet på bakgrunn av et det er en sosionom som spør så kan det være mulig å si noe om hvordan vi bør arbeide for at rusproblemer hos foreldre ikke overføres til, og videreføres av, barna. Hvordan man konkret utformer tiltak vil selvsagt være avhengig av hvor man jobber; barnverntjeneste, rusomsorg, oppsøkende ungdomsarbeid, m.m. Men på bakgrunn av forskning på konsekvenser for barn som vokser opp med rusproblemer hos foreldrene, kan vi peke på noen viktig forhold:
- Rusproblemenes omfang og potensialet for endring.
Dersom rusproblemene er omfattende og endringspotensialet er usikkert bør det alltid vurderes om omsorgssituasjonen for barn, er god nok. Dersom svaret på det er nei, så vil en omsorgsovertagelse være en måte å "forebygge" sosial arv. Det er imidlertid viktig å understreke at det å gi barn et nytt oppvekstmiljø gjennom omsorgsovertagelse, ikke er tilstrekkelig, selv om det kan være nødvendig. Det er ikke kun barnas faktiske oppvekstmiljø, ved for eksempel en plassering i fosterhjem, som har betydning for barnas utvikling. Den utvikling og ikke minst selvoppfatning, som barna utvikler på bakgrunn av kunnskap/fortellinger om sitt opphav, vil også ha betydning. Det er også grunn til å nevne at det innenfor forskningen er et komplekst samspill mellom biologisk arv og sosial arv. Dette gjelder ikke minst når vi vet at omfattende rusproblemer ofte opptrer sammen med ulike former for psykiske lidelser. Dette betyr ikke at arvelighet, verken på den ene eller andre måten, gir en skjebnebestemt utvikling. Men det betyr at en slik situasjon krever profesjonell oppfølging av barn med hjelp til å bearbeide erfaringer og selvoppfatninger også når det er nødvendig med omsorgsovertagelse på bakgrunn av at foreldrenes omsorg ikke er god nok.
Dersom man vurderer det slik at omsorgen vil være god nok gjennom støtte, råd og veiledning til foreldrene, er det en del forhold som er viktig å ta i betraktning. Dette er forhold som ofte er beskrevet i forskningslitteraturen om hvilke problemstillinger som er til stede i familier med rusproblemer hos foreldrene.
Taushet om foreldres rusproblem beskrives ofte som et problem i seg selv. Vi vet at selv små barn observerer og er engstelige for foreldres rusatferd. Dersom disse opplevelsene aldri omtales, opplever barn både manglende anerkjennelse og at vanskeligheter ikke bearbeides.
Økt innsikt hos foreldrene - særlig innsikt i hvordan rusatferd påvirker barna - er viktig. Økt innsikt kan bidra til endring og beskyttelse av barna.
Det er foreldrene som er de ansvarlige voksne i en familie. Vi vet at foreldres rusproblemer kan føre til uansvarlighet og at det normale autoritetsforholdet mellom foreldre og barn blir problematisk. Veiledning av foreldre i forhold til ansvarlighet og autoritet er derfor sentralt. Det er også viktig å formidle at autoritet og grensesetting ikke bare handler om verbal formidling av regler. Det må være et betydelig samsvar mellom det foreldre sier og det de gjør.
Gjentagelse er sentralt i barns verden, både når det gjelder hverdager og merkedager. Dette dreier seg om alt fra forkost og middag til bursdag og julaften. Foreldres rusproblemer skaper ofte problemer både i forhold til hverdagens rutiner og måten høytider feires. Hjelp og støtte til å strukturere hverdagen og å holde rusproblemene utenfor barnas høytider vil derfor være avgjørende viktig.
- Deltagelse utenfor familien.
Barn lever store deler av sitt liv utenfor familien; i barnehage, på skolen, innenfor organisert fritid, m.m. Dette betyr ikke at foreldrene er mindre viktige, snarere tvert imot. Dette krever både deltagelse og engasjement fra foreldrene. Vi vet at rusproblemer både kan føre til manglende deltagelse og at barn kan oppleve usikkerhet og mulig skam over måten foreldrene deltar. For barn vil det å oppleve sine foreldre beruset i en offentlig sammenheng være meget traumatisk og som kan få varige negative konsekvenser. Tiltak som støtter barna på viktige arenaer utenfor hjemme er derfor viktig, fortrinnsvis gjennom foreldrene deltagelse. Men det er et område hvor det også kan være mulig å engasjere andre voksenpersoner i barna nettverk.
Det vil som sagt være vanskelig å avgrense bestemte tiltak innenfor dette problemområdet, det vil være avhengig både av problemene omfang, ulik familiesituasjon og de ulike hjelpetiltak som finnes innenfor ulik systemer. Det er likevel åpenbart at det å forebygge reproduksjon av problemer fra en generasjon til en annen krever intensive og omfattende tiltak. Som hovedinndeling kan man her tenke to typer tiltak: Det ene er behandlingstiltak rettet inn mot foreldrene rusmisbruk. Her kan det både tenkes poliklinisk behandling og institusjonsbehandling, avhengig av hvor omfattende rusproblemene er. Siden spørsmålet her er rettet inn mot konsekvenser for barna og forebygging av ”sosial arv”, vil et behandlingsopplegg i et åpent samarbeid med barnevernstjenesten være riktig. Det andre vil være tiltak som er særskilt rettet inn mot foreldreveiledning. På bakgrunn av problemstillingen i spørsmålet, må dette være veiledningstiltak med et visst omfang og intensitet. Et konkret mulighet her vil være Parent Management Training – Oregonmodellen (PMTO), som er et veldokumentert foreldreveiledningsprogram som er rettet inn mot å forebygge negativ utvikling og atferdsproblemer hos barna. (Se nærmere programbeskrivelse www.forebygging.no). Det er imidlertid rimelig å anta at en vellykket bruk at PMTO forutsetter at foreldrene rusproblemer er under kontroll. Det vil derfor være fornuftig å tenke et nært samspill mellom behandlende tiltak rettet inn mot foreldrenes problemer og veiledningstiltak som er rettet inn mot å forebygge problemer hos barna.
Øystein Henriksen