Informasjonsbaserte (jfr. Wilhelmsen: "kunnskapsbaserte strategier") (70-og 80-tallet) strategier setter fokus på kunnskap om og skadevirkninger av rusmidler. Informasjonen skal forebygge rusmiddelmisbruk. Strategien har også blitt kalt "opplysningsoptimistisk" (Henriksen, 1999). Den grunnleggende forståelsen i denne tradisjonen er at "den som vet det rette, gjør det rette". Denne tradisjonen har i stor grad både preget rusmiddelundervisningen i skolen, og en rekke opplysningskampanjer til befolkningen generelt (Henriksen, op. cit.).
Informasjonsbaserte tilnærminger er kritisert for å kun fokusere på budskapsinnholdet, og ikke på hvem som formidler og i hvilken kontekst budskapet formidles i (Henriksen, op. cit.).
Omfattende internasjonal tiltaks- og programforskning viser at informasjonsbaserte tilnærminger i liten grad kan dokumentere forebyggende og / eller helsefremmende effekter (Wilhelmsen, 1996). Informasjon kan imidlertid ha sin plass i forebyggende og helsefremmende arbeid, i kombinasjon med andre virkemidler.
Alternative tiltak har som mål å redusere rusmiddel(mis)bruk ved å fokusere på alternative positive aktiviteter. Eksempler er ungdomsklubb, mc-verksted, skateramper samt organiserte aktiviteter som gjerne er fysisk utfordrene, eks. fjellklatring, rafting, paragliding osv. Antakelsen som ligger til grunn for strategien er at positive ting å holde på med fører til "riktig" handling, d.v.s. mindre rusing.
Forskning viser at heller ikke alternative tilnærminger alene kan dokumentere forebyggende og / eller helsefremmende effekter (Wilhelmsen, 1996). Alternative tiltak kan imidlertid inngå som ett av flere elementer i en samlet strategi.
Affektive (80-tallet) strategier tar utgangspunkt i elevenes følelser og holdninger, deres modenhet og sosiale kompetanse. Tiltakene består ofte i trening i mellommenneskelige ferdigheter kombinert med informasjon om risiko (Norges forskningsråd, 2001). Strategier av denne typen forutsetter at ungdom bruker rusmidler på grunn av lavt selvbilde, manglende evne til å ta avgjørelser og manglende evne til problemløsning. Man ønsker å utvikle generelle ferdigheter og hjelpe til å ta "rette valg", samt trening i aktivt verdivalg. Tanken er at dette skal føre til "riktig" handling, d.v.s. mindre rusing.
Strategien har vært kritisert for å være for individorientert og for lite bevisst på sosial og kulturell påvirkning (Rye, 1998; Henriksen, 1999). Forskning viser at heller ikke affektive tilnærminger kan dokumentere forebyggende og / eller helsefremmende effekter (Wilhelmsen, 1996). Affektive tiltak kan imidlertid inngå som ett av flere elementer i en samlet strategi.
Sosial-kognitive (sosiale påvirkningsmodeller) (80-og 90-tallet) strategier forsøker å påvirke det sosiale miljøet i retning av mindre bruk av rusmidler. Fokus er flyttet fra individet til familie, skole og lokalsamfunn. Strategiene satser på å korrigere/endre unges forestillinger om rusbruk, eks. korrigering av "flertallsmisforståelsen." (jfr. undervisningsprogrammet "Ungdom og Alkohol"; Wilhelmsen, 2000). Tilnærmingen legger vekt på å aktivisere elevene gjennom en pedagogisk innretning som oftest er varianter av problembasert læring (PBL). Bruk av gruppeledere, trendsettere og rollespill er sentralt. Arbeidet er gjerne prosjektorganisert.
Gjennom omfattende internasjonal tiltaks- og programforskning evalueres sosiale påvirkningsmodeller gjennomgående positivt (Wilhelmsen, 1996).
Kombinasjon av strategier er en "nyere" trend i det rusmiddelforebyggende arbeidet. Tenkningen tar utgangspunkt i at ulike tilnærminger, gjennomført som delkomponenter i en samlet strategi, styrker arbeidet og fremskaffer ulike perspektiver på rusmiddelbruk og dermed ulike inntak til det forebyggende arbeidet (multisentrerte modeller). Samarbeidet skole - foreldre - nærmiljø tillegges stor betydning (multisystemiske modeller). Det sentrale er altså at innsatsen retter seg mot å påvirke flere faktorer og flere kontekster samtidig.
Multisentrerte og multisystemiske modeller framstår som de mest lovende når det gjelder å oppnå effekt av det forebyggende og helsefremmende arbeidet (www.forebygging.no; Wilhelmsen, 1997; BFD/KUF, 2000).