Forankring
Fremgangsmåtene i arbeidet med forebygging har betydning for om prosjektet blir en engangsforeteelse eller ikke. Så å si alle prosjekter har ambisjoner om gjennom utviklingsarbeid å bidra til varige positive endringer for hele befolkningen eller et utvalg av befolkningen. For å få til dette må erfaringene fra et avgrenset prosjekt eller mer langsiktige prosesser (jf empowerment) videreføres.
Fremgangsmåtene bør være forankret i organisasjoner og / eller kommunen, for å fremme at rusmiddelforebygging blir kontinuerlige prosesser og ikke engangstiltak. De mest effektive forebyggende virkemidler er de som er integrert i dagliglivet f eks i skolen, og som er vedvarende.
De fleste eksemplene på rusmiddelforebygging i Norge er imidlertid prosjektorganisert, dvs organisert som avgrenset engangstiltak. Prosjekt er imidlertid en av flere framgangsmåter å jobbe innen feltet på. Ulempen med prosjekter er at de i for liten grad forankres i ordinære strukturer, de følges ikke opp, og dermed blir ingen varige endringer som følger.
Forankring handler således om flere ting. Utgangspunktet er gjerne målformuleringer og intensjonserklæringer i strategiske dokumenter og handlingsplaner. I organisasjoner av en viss størrelse (med inndelinger etter hierarkier, fag eller sektorer) handler forankring også om å definere ansvar for å få intensjoner omsatt i praksis, bl.a. ved å sørge for at basisorganisasjonen har tilstrekkelig evne og vilje i til å avsette eller bidra til at tilstrekkelige ressurser som personell, tid og økonomi er tilstede for å sikre gjennomføring av arbeidet.