Kontrollpolitikk
En måte å dele inn de alkoholpolitiske tiltakene på, er om de søker å redusere etterspørselen etter alkohol, eller om de forsøker å regulere tilbudet. Ofte betegner en denne typen alkoholpolitiske tiltak for kontrollpolitikk.
I Norge har vi, i tillegg til informasjon og opplysning, lagt stor vekt på kontrollpolitiske tiltak. Vi har forsøkt å regulere tilbudet gjennom et kommunalt bevillingssystem, et statsmonopol for salg av vin, brennevin og sterkt øl, forbud mot selvbetjening, bestemmelser om forbud mot salg til bestemte personer og gjennom tiltak for å styrke det alkoholfrie alternativet. Etterspørselen har vi forsøkt regulert ved å holde høye priser, ved regler som kan føre til straff om en bruker alkohol i bestemte situasjoner, ved aldersgrenser og ved forbud mot alkoholreklame.
De kontrollpolitiske virkemidlene er ikke de mest populære. Dels kan det skyldes at de er uttrykk for en bestemt ideologi, hvor individets frie tilpasning er underlagt samfunnets ønsker. ”Enhver sin egen lykkes smed” gjelder ikke for alkoholpolitikken, den er tuftet på et annet grunnsyn. Dels kan kontrollpolitikkens lave popularitet skyldes at tiltakene er virksomme, og at folk støter mot dem i sammenhenger hvor de kanskje ønsket at det var lettere å skaffe seg tilgang på alkohol.