Lokalsamfunn

I Ottawa-charteret ble det lagt særskilt vekt på lokalsamfunnet som arena for kollektive tiltak innen det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Lokalsamfunnet ble profilert som det natulige innsatsområdet (Røiseland m.fl. 1999).

Ifølge Aarsæther (1999) er "lokalsamfunn" langt på vei blitt et politisk symbol. Det er derfor nødvendig å rydde opp i begrepsbruken og å avgrense de genuine trekkene ved moderne lokalsamfunn. Aarsæther peker på følgende grunnleggende formtrekk ved lokalsamfunn:

• En avgrensbar lokalitet: Folk må i utgangspunktet oppleve en romlig avgrensing av bostedet sitt. I noen tilfeller gjør fjord og fjell denne avgreningen enkel, men stadig oftere vil avgreningen skje gjennom sosial handling og definisjoner.
• Ikke for stort, ikke for lite: Det er vanskelig å operere med noen nedre og øvre grense. Et viktig stikkord er imidlertid oversikt.
• Ikke for rask utskifting: Også her er det vanskelig å definere grenseverdier, men det er opplagt at samfunn hvor medlemmene skiftes ut ofte (f. eks. Jan Mayen) ikke er å regne som et lokalsamfunn, til tross for den geografiske avgrensingen.
• Arena for å gjøre kollektiv handling mulig: Et fjerde kjennetegn ved et lokalsamfunn er at det vil være en eller flere arenaer der folk kan møtes for å drøfte og for å samarbeide med tanke på å utvikle det lokale miljøet. Slike arenaer kan være alt fra formell kommuneorganisasjon, frivillige organisasjoner og allment tilgjengelige fysiske møteplasser til ad hoc-tiltak, når lokalsamfunnet bare trer sammen når noe står på spill (Aarsæther 1999).

Lokalsamfunnsbegrepet har også gjennom årene vært utsatt for kritikk. På 1970-tallet ble begrepet kritisert for å dekke over lokale motsetninger, på 1980-tallet for å være avlegs i og med den økte vektleggingen på individualitet, og på 1990-tallet for å være irrelevant i og med den økende globaliseringen (Aarsæther 1999).