Rusmiddelbruk

Utgangspunktet for denne debatten er, iallfall på det offisielle planet, de skadevirkninger man mener å se av bruken av ulike typer rusmidler. Tradisjonelt er det de psykiske og sosiale skadevirkningene av et åpenbart for høyt forbruk gjennom lang tid som har vært i fokus.

Gjennom nesten hele etterkrigstiden har det være denne typen skadevirkninger som har definert misbruket og misbrukeren. I avholdsbevegelsen har den dominerende argumentasjonen mot all bruk av alkohol vært faren for å utvikle et misbruk etter slike kriterier. På den annen side har ”måteholdsfolk” kunnet argumentere med at den store majoriteten viser at de kan omgås alkohol uten å bli misbrukere.

Gjennom introduksjonen av folkehelseperspektivet i forhold til rusmiddelbruk (først og fremst alkoholbruk), har også to andre grupper av skadevirkninger kommet med i vurderingen: Ulykker og vold knyttet til den enkelte rusepisode og fysiske helseskader knyttet til jevnt høyt forbruk. Det er disse typene skadevirkninger som er helt dominerende for både den samlede folkehelsen og for samfunnets økonomiske uttellinger til å bøte på skadene.

Denne kunnskapen har ført til at vante forestillinger om hva som skal betegnes som bruk og hva som er misbruk, er blitt kraftig utfordret. Til sammen betyr det at det ikke lenger er mulig å bruke betegnelsen misbruk om alle bruk som man mener innebærer en skaderisiko. Snarere vil ”risikobruk” eller ”problembruk” måtte bli fellesbetegnelsen på bruk som innebærer skaderisiko, enten denne er knyttet til den enkelte rusepisode eller til jevn bruk, og enten den er knyttet til rusmiddelet i seg selv eller den atferden som følger av rusmiddelbruken.

Denne måten å definere hva som er skadelig bruk, tar utgangspunkt i den vitenskapelige kunnskapen om de psykoaktive stoffenes skadelige virkninger. Ut fra et kulturelt perspektiv er det andre kriterier som må legges til grunn, nemlignormer (passende/ikke-passende) og kontroll (hvem utøver kontroll, ut fra hvilken type normer og med hvilke mulige sanksjoner dersom normene brytes). Ut fra disse kriteriene mener jeg rusmiddelbruken kulturelt kan kategoriseres i tre typer bruk; ”kjernebruk”, ”utvidet bruk” og ”misbruk”.

Til vanlig i litteraturen, også i den kulturteoretiske, skiller en bare mellom kulturelt akseptert og ikke-akseptert bruk, tilsvarende det skille jeg har gjort mellom passende og ikkepassende. Det man da ikke får med seg er det viktige kulturelle kontroll-aspektet. Det er grunnlaget for at jeg mener vi også må bruke en mellomkategori; ”utvidet bruk”. Utviklingen fra ”kjerne-” via ”utvidet-” til ”mis-bruk” representerer bruk med stadig svakere kulturell forankring.