Safe Community

Safe Community begrepet ble introdusert på Den første verdensekonferanse om ulykker og ulykkesforebygging i Stockholm i 1989. Konferansen ga sin tilslutning til et "Safe Community manifest" som er forankret i den grunnleggende verdien om universelle rettigheter til helse og sikkerhet. Manifestet hentet sin sin ideologiske støtte fra WHO-programmene "Helse for alle" og "Globalt program for ulykkesforebygging og skadekontroll. Et annet grunnleggende kjennetegn ved Safe Community charteret er ideen om desentralisering. Initiativene skal lokaliseres til nivåene der folk lever sine liv. Lokalsamfunnet (the community) betraktes som den optimale integrerende enheten mellom individ og det større samfunnssystem.

Ideen bak Safe Community er ikke å utvikle standardmodeller, men fleksible situasjonelle modeller ut fra forholdene i det enkelte lokalsamfunn.

Hovedmålet til Safe Communities er å utvikle nyskapende, lokalsamfunnsbaserte tilnærminger til forebygging av skader som kan knyttes til ulykker og vold. Dette er i samsvar med ideologien fra Ottawa-charteret fra 1986, uttrykt som "health promotion"(helsefremmende arbeid)og "empowerment"(bemektigelse av lokalsamfunnet). Safe Community er en fleksibel kvalitsstandard som bygger på et sett av kriterier for lokal organisering,implementering,dokumentasjon og kunnskapsformidling av ulykkesforebyggende arbeid. Kommuner og lokalsamfunn som oppfyller 12 kriterier for trygge lokalsamfunn kan søke Verdens Helseorganisasjon v/ Safe Community sekretariatet i Stockholm om status som Safe Communities ( Trygge Lokalsamfunn):

KRITERIER FOR TRYGGE LOKALSAMFUNN

1. Det må etableres en tverrsektoriell gruppe som er ansvarlig for det skadeforebyggende arbeidet.
2. De nettverkene som allerede finnes i lokalsamfunnet må involveres i arbeidet.
3. Det må utarbeides et program som er rettet mot alle aldersgrupper,miljøer og situasjoner.
4. Programmet skal rette seg spesielt mot høyrisikogrupper (som barn og eldre), og høyrisikomiljøer.Man må tilstrebe å sikre rettferdighet for utsatte grupper.
5. Programmet skal inneholde metoder som gjør det mulig å dokumentere skadefrekvens og årsaksmønstre.
6. Programmet må ha et langsiktig perspektiv,dvs. ikke være av kortsiktig varighet.
7. Evalueringen av arbeidet må inkludere indikatorer som viser effekter av arbeidet og som kan gi informasjon om prosessen underveis.
8. Hvert lokalsamfunn må analysere sine egne organisasjoner og deres muligheter til å bidra i det skadeforebyggende arbeidet.
9. Det er viktig at helsetjensten i lokalsamfunnet deltar både i registrering av skader og i det skadeforebyggende arbeidet.
10. Alle nivåer i lokalsamfunnet må involveres i arbeidet med å løse skadeproblemet.
11. Informasjon om de erfaringene man har gjort må spres både nasjonalt og internasjonalt.
12. Man må bidra til å styrke det samlede nettverket av Trygge lokalsamfunn.