Selektiv forebygging

Selektiv forebygging henspeiler på strategier som henvender seg til spesielle grupper som er mer utsatt enn andre for å utvikle rusmiddelproblemer. Slik forebygging er rettet mot hele målgruppen uansett hvilken risiko den enkelte i gruppen måtte være utsatt for. Hensikten med selektiv forebygging er å forebygge rusmiddelbruk ved å styrke beskyttelsesfaktorer, f.eks. selvbildet og evnen til å løse problemer, samt ved å hjelpe mennesker til effektivt å takle risikofaktorer som blant annet det å leve i et miljø preget av rusmiddelbruk. Selektiv intervensjon bygger på forutsetningen at vi kan identifisere utsatte grupper og iverksette tiltak som reduserer risikoen for at de utvikler rusmiddelproblemer. De henvender seg i dag for eksempel til grupper som; unge lovbrytere, unge mennesker fra marginaliserte etniske eller innvandrerbefolkninger, unge som bor på institusjon, barn av rusmisbrukere, eller barn i familier med høy problembelastning og/eller med dårlig fungering. En grundig evaluering av resultatene av programmer for selektiv forebygging er helt nødvendig for å sikre at prosjektene oppnår sine mål, og for å kontrollere at det ikke oppstår uforutsette negative konsekvenser.

Begrepene primær-, sekundær- og tertiærforebygging har i løpet av de siste år i økende grad blitt erstattet (selv om de ikke er helt overlappende) av begrepene universell, selektiv og indikativ forebygging. Universelle tiltak har mye av det samme innholdet som primærforebyggende tiltak.

Se også sekundærforebygging >>les mer

Referanser og videre lesing;

Fremgangsrike forebyggingsprogrammer for barn og unge. En forskningsoversikt 2008 (2005)
av Laura Ferrer-Wreder, Håkan Stattin, Carolyn Cass Lorente, Jonathan G. Tubman og Lena Adamson
les forskningsoversikten

Fra Bekymring til handling. En veileder for tidlig intervensjon på rusområdet (2010). Helsedirektoratet >> til veilederen

Utredning av atferdsvansker, omsorgssvikt og mishandling (2007)
av Øyvind Kvello