Sosial kontroll

Vi skiller mellom formell og uformell sosial kontroll, eller primær og sekundær sosial kontroll.

Primærkontrollen er den nære, uformelle sosiale kontrollen vi utøver på våre medmennesker ved å være i nærheten og ved å misbillige uønsket og oppmuntre ønsket sosial oppførsel. Uformell sosial kontroll er en kvalitet ved de nære relasjonene. Det innebærer at uformell sosial kontroll bare er effektiv der hvor den sosiale integrasjonen har en viss styrke, eller så lenge vi er så nær hverandre at vi bryr oss om hva de andre synes om oss.

Statens formelle kontroll av sine innbyggere utøves av det formelle kontrollapparatet som består av eksempelvis overvåkningskameraer, politi og rettsvesen, men også av skolen representert ved rektor og lærerkollegiet, borettslagets styre og alle som har myndighet.

Behovet for formelle kontrolltiltak vil være mindre desto bedre nærmiljøene og de sosiale nettverkene fungerer.

Det er en utbredt oppfatning at den uformelle sosiale kontrollen svekkes med økt urbanisering. En anonym tilværelse i byen innebærer imidlertid ikke nødvendigvis frihet fra sosial kontroll. I den grad problemadferd er mer vanlig i byer enn på landsbygda kan forklaringen like gjerne være at det skjer en opphoping av andre risikofaktorer i byområdene .

(Egidius 1998, Helland 1998, Helland & Øia 2000)