Tidlig intervensjon

Begrepet ”tidlig intervensjon” tillegges i dag mange ulike og dels overlappende betydninger. Hovedideen bak tidlig intervensjon er å identifisere og starte håndteringen av et helseproblem, på et så tidlig tidspunkt at problemet forsvinner eller blir minimalisert med en svært liten innsats. Selve intervensjons-begrepet er svært flertydig, og her velger vi å se på det som handlinger med terapeutisk eller forebyggende intensjon. Det kan både være sosiale, legale, materielle, medikamentelle eller psykologiske tiltak rettet mot enkeltindivider, deler av, eller hele befolkningen. Når vi i denne sammenhengen bruker begrepet tidlig intervensjon, ligger det implisitt tiltak mot en manifest tilstand, men i en tidlig fase av utviklingen av denne tilstanden. I denne fasen vil ikke tilstandene nødvendigvis bli identifisert og behandlet i russektoren. Problemene er uspesifikke og prognosen varierende, men svært alvorlig for noen.

Begrepet tidlig intervensjon bruker vi om tiltak som settes inn tidlig i en definert problemutviklingsprosess. I en del av litteraturen (se for eksempel Ferrer-Wreder m.fl. 2005) trekkes grensen mellom tidlig intervensjon og behandling ved det punkt i en problemutvikling der kriteriene for å sette en diagnose er oppfylt. Når det kan settes en diagnose er tiltakene ikke tiltakene lenger å betrakte som tidlig intervensjon, men som behandling. I praksis vil det imidlertid være glidende overganger mellom det vi vil kalle tidlig intervensjon og det vi vil kalle behandling.

Tidlig intervensjon på rusområdet kan nyttiggjøre seg mange erfaringer fra andre fagområder. Vi må ha en eller flere definerte arenaer for oppsporing og intervensjon. Vi må drive et kontinuerlig opplysnings og markedsføringsarbeid. Befolkningen må trygges på at det er vits i å behandle rusproblem tidlig, også hos barn, og at det er effektiv hjelp å få. Det er gode grunner til å anbefale at denne hjelpen blir gitt der befolkningen ellers får helsehjelp: primærhelsetjenesten med fastlege og helsesøster; andrelinjetjenesten med barneavdeling, psykisk helsevern for barn, unge og voksne, og russektor. Vi har få erfaringer som kan taes til inntekt for oppbygging av særomsorg.

Tidlig intervensjon forutsetter til en viss grad at man ser og handler før man med sikkerhet kan fastslå at det man ser vil utikle seg til et rusproblem. Det handler om å ta ting i forkant av problemet. Slik sett utfordrer tidlig intervensjonstenkningen faren for stigmatisering. Agledal m.fl. (2006) understreker at tidlig intervensjon overfor sårbare grupper alltid vil være knyttet til en fare for stigmatisering, særlig ved ”inadekvate klassifiserings- og behandlingmetoder” (ibid, s.17). En viktig forutsetning for å velge noen grupper fremfor andre, foreslår Agledal m.fl., er at tiltakene som settes i verk treffer dem det gjelder og at de virker.

Les "Fremgangsrike forebyggingsprogrammer for barn og unge. En forskningsoversikt" >>les mer

Les kunnskapsoppsummeringen "Tidlig intervensjon på rusfeltet" >>les mer