Kapitler i artikkelen:
De frivillige organisasjonenes roller og aktivitet	>>les mer
Legitimitet og økonomi	>>les mer
Krav om mer kunnskapsbasert forebygging	>>les mer
Statens støtte til aktører på rusfeltet	>>les mer
Litteratur	>>les mer

 

Innledning

Ungdom mot narkotika er i likhet med en rekke andre frivillige organisasjoner etablert med utgangspunkt i et engasjement og ønske om å påvirke samfunnsmessige utviklingstrekk på et avgrenset område. De fleste organisasjoner er avhengig av offentlig støtte for å overleve, ettersom det kan være ganske vanskelig for frivillige organisasjoner å leve av det man lever for. Organisasjonene søker derfor støtte fra staten og kommunene til å gjøre det som er formålet deres. Både innenfor idrett, musikk, ungdomsarbeid og annet foregår det i tillegg mye loddsalg og dugnader for å få midler til å gjøre det man mest ønsker å bruk tiden og innsatsen til. Det er et spørsmål om slike aktiviteter er den mest verdifulle anvendelsen av innsatsen i organisasjonene for å få råd til driften av sine primæraktiviteter. Svaret på det avhenger selvsagt av hva det er organisasjonene bidrar med i samfunnet.

Samarbeid med frivillige organisasjoner løftes fram i ulike statlige utredninger og føringsdokumenter. Det har gjennom mange år vært et uttalt offentlig ønske at frivillige organisasjoner skal ha en sentral posisjon blant annet på forebyggingsfeltet. I ”Korvald-utvalgets” utredning (NOU 1988:17) framheves behovet for samarbeid med de frivillige organisasjonene på grunn av økt etterspørsel etter velferdstjenester og at en større innsats fra frivillige er verdimessig ønskelig for å demme opp for en sterk profesjonalisering av velferdsoppgaver det ikke nødvendigvis trengs faglige kvalifikasjoner for å løse på en god måte. Det er også bred enighet i den norske befolkningen om at frivillig arbeid har et verdimessig særpreg som skiller den fra mer profesjonelt basert virksomhet. Frivillig innsats kan altså sies å tillegges stor verdi i det norske samfunnet (Wollebæk m.fl. 2000).

I den forrige Regjeringens handlingsplan mot rusmiddelproblemer (2006 - 2008), står det at vi i Norge har

"et mangfoldig og bredt spekter av frivillige aktører. Regjeringen er opptatt av at dette mangfoldet brukes. Myndighetenes krav og forventninger til de frivillige organisasjonene må tydeliggjøres. Frivillige aktørers plass og rolle må defineres inn i strategier for en mer helhetlig og effektiv forebygging. Forebyggingsfeltet skal gjennomgås, og det skal utarbeides en plan som beskriver hvordan samspillet mellom myndigheter og frivillige organisasjoner best kan ivaretas."

Denne formuleringen viser at Regjeringen på den ene siden var opptatt av mangfoldet de frivillige organisasjonene representerer og på den andre siden at deres rolle skulle defineres inn i en effektiv strategi i henhold til de statlige målene på "rusfeltet". Forventningen om at frivillige skal være en ressurs for å løse viktige samfunnsmessige oppgaver er tydelig. Dette gjelder både som premissleverandører i den offentlige debatten og som gjennomførere av aktiviteter på mange områder.

I dette ser vi umiddelbart en mulig utfordring og spenning mellom organisasjonenes autonomi og nasjonale politiske mål på et bestemt fagfelt. I denne artikkelen vil vi diskutere om støtte til de frivillige organisasjonene kan og bør underkastes de samme faglige krav som det gjøres til tiltak i regi av offentlige aktører. Drøftingen tar utgangspunkt i utfordringer knyttet til rusforebyggende tiltak, men er relevant for et bredere temaområde. Frivillige organisasjoner representerer en stor bredde med hensyn til medlemssammensetning, roller, ambisjoner og engasjement. Selv om problematiseringene ikke spesifikt gjelder forhold knyttet til Ungdom Mot Narkotika, har vi nok hatt denne organisasjonen i bakhodet når vi har drøftet poengene.

Målet med artikkelen er å drøfte utfordringen i spenningsfeltet mellom engasjement som drivkraft i frivillige aktørers arbeid, og kravet til kunnskapsbaserte tiltak som er tiltakende på fagfeltet. Spørsmålet er om frivillig virksomhet kan utøves med samme faglige krav som den offentlige velferdsproduksjon?