Mye forebyggende innsats opp gjennom årene har vært drevet av gode intensjoner og intuisjonsbaserte betraktninger om hva som har virket. Troen på at en type innsats har hatt noe for seg har kanskje like mye dreid seg om et ønske og at organisasjonens verdimessige forankring var garanti for det. Denne virkeligheten gjelder både tiltak som har vært drevet innenfor kommunal virksomhet i for eksempel skoler og fritidsklubber og med utspring i frivillige organisasjoner.

Studier om både rusforebygging og andre forebyggende tiltak har vist at flere av strategiene som har vært og fortsatt er vanlige, i liten eller ingen grad kan vise til noen positiv, selvstendig effekt (Wilhelmsen 1996; Schancke 2005). Informasjon om virkestoffer og skadevirkninger, foredrag av tidligere misbrukere, bruk av teater og film og ulike fritidsaktiviteter er eksempler på strategier som ikke kan anbefales som isolerte tiltak. En del slike tiltak kan være supplement i mer helhetlige forebyggende opplegg.

Når de frivillige organisasjonene søker Sosial- og helsedirektoratet om midler til gjennomføring av rusforebyggende prosjekt, stilles det krav til at tiltakene skal bygge på kunnskap om hva som har effekt. De økte kravene til at tiltakene skal være kunnskaps- eller forskningsbasert må i norsk sammenheng sies å være av relativt ny dato.

I juni 2000 la ”Nordahl-utvalget” fram en vurdering av program og tiltak for å redusere problematferd og utvikle sosial kompetanse. Denne rapporten viste at det var relativt få av de vurderte tiltakene som fikk en gjennomgående god vurdering og anbefaling. ”Forskerkommisjonens” (NOU 2003:4) oppsummering av kunnskap om effekt av tiltak viste at det er svært mange tiltak på rusfeltet som ikke kan vise til noen effekt. Også Foxtrot m. fl. (1995) og Babor m.fl. (2003) viser til manglende forskningsmessig dokumentasjon av effekt av en rekke tiltak på rusmiddelfeltet. De nevnte rapportene omhandler tiltakene som er valgt ut etter bestemte kriterier. Det innebærer en begrensning i hvilke tiltak som er vurdert. I tillegg eksisterer det en del tiltak som ut fra sin faglige plattform kan betegnes som lovende, men som ikke er effektevaluert.

De nevnte forskningsbidragene og debatter i fagmiljøene, samt i politiske og administrative miljøer, har ført til økt fokus på om det som gjennomføres av rusforebyggende tiltak kan sies å være kunnskaps- eller forskningsbasert. Kunnskapsbaserte tiltak tar utgangspunkt i relevant teori og / eller tiltaksforskning eller empiri både med hensyn til hva som påvirker handling hos målgruppen og i hvordan de tilpasses den organisasjon, målgruppe og kontekst de skal virke i. Ut fra dette forventes en sannsynlig effekt. Det finnes ulike synspunkter blant forskere på hvorvidt dette er tilstrekkelig, eller om tiltakene også må undersøkes med vitenskapelige metoder med tanke på dokumentert effekt. Når effekten av tiltak er målt med vitenskapelige metoder, med intervensjonsgruppe og kontrollgruppe og tiltaket har medført en reell endring kan det sies å ha en dokumentert – bevist – effekt (også kalt ”evidens”).

Studiene som er referert ovenfor, og den løpende debatten i fagmiljøene, har også ført til et uttalt krav fra Sosial- og helsedirektoratet om at forebyggende tiltak som gis støtte skal være forskningsbasert. Som vi nevnte foran er det relativt få tiltak som har en ”bevist” effekt. For det første er det kostnadskrevende å studere forebyggende tiltak og for det andre er det vanskelig eller kanskje umulig å isolere effekter av større tiltak der man prøver å påvirke på flere sektorer og med supplerende intervensjoner. I de store sammensatte tiltakene vil det være svært vanskelig å påvise hvilke deler av innsatsen som har effekt. Videre vil effektstudiene som jakter på ”bevist” effekt ikke kunne si så mye om hvilke forutsetninger ved alle rammebetingelsene i forberedelser og gjennomføring som bidrar til den oppnådde effekt.

I tillegg til at Sosial- og helsedirektoratet følger opp de frivillige organisasjonene på rusfeltet, gjennom dialog, krav m.m., har de også ansvaret for de regionale kompetansesentrene på samme område. Gjennom de årlige tildelingsbrevene til kompetansesentrene gis det direktiver om hvilke oppgaver som skal løses og hvilke krav direktoratet setter til denne oppgaveløsningen. I disse tildelingsbrevene ser vi en endring i kravet til hvilket faglig grunnlag den forebyggende innsatsen skal bygge på. Betydningen av å bidra til iverksetting av tiltak basert på forskningsbasert kunnskap nevnes første gang i Sosial- og helsedirektoratets tildelingsbrev til de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål for 2002. Her står det at:

"Vi forutsetter at det enkelte kompetansesenter selv tar initiativ til igangsetting av rusforebyggende tiltak i kommunene i tråd med forebyggingsstrategier basert på forskningsbasert kunnskap. Det er ikke et mål å etablere egne tilskuddsordninger for kommunene i den enkelte region, med omfattende saksbehandling."

Kompetansesentrene, som har den direkte oppfølging av kommuner i sin region, har altså kun for få år siden fått krav om å iverksette tiltak med en slik faglig innretning. Erfaringen er at dette kravet ikke uten videre lar seg omsette til kommunal praksis. Til tross for kompetanseheving og veiledning foretas det valg og prioriteringer i praksisfeltet som går på tvers av den faglige plattformen vi ønsker å basere virksomheten på.

Det synes komplisert å gjennomføre forebyggingstiltak hos faginstanser der hele staben både besitter relevant fagkunnskap, som pedagogikk, sosial- eller helsefag, og har et administrativt apparat til å følge opp gjennomføring av tiltakene. Det er derfor åpenbart en stor utfordring å gjennomføre kunnskapsbaserte tiltak i organisasjoner med dårligere rammebetingelser og faglige og administrative forutsetninger enn i kommunene.