Rusmiddelbruk blir assosiert både med det gode; det å nyta og å ha det godt, men det er også assosiert med problem knytte til misbruk, både på individ- og på samfunnsnivå. Det er derfor alltid snakk om kva rusmiddelbruk eit samfunn vil godta; kostnadene for samfunnet på den eine sida, og omsynet til den enkelte på den andre sida. Dette endrar seg gjennom tidene, avhengig av synet på og tradisjonen med rusmiddelbruk, synet på individet sin fridom, solidaritet med andre, og samfunnet si rolle. ”Det er nær sammenheng mellom samfunnets ideologiske fundament og hvilke politiske tiltak det er mulig å gjennomføre” (NOU, 2003:17). Det same gjeld for arbeidsrelatert bruk av alkohol der arbeidsfellesskapet og omsynet til kunderelasjonar forsvarar bruk av alkohol i situasjonar som utviklar seg til å bli problematiske for enkelt tilsette. 

Bruk av alkohol i relasjon til det postmoderne arbeidslivet 

Det postmoderne arbeidslivet har mellom anna blitt karakterisert som ”grådig” og grenselaust, men på same tid ”forførande”, intenst og sjølvrealiserande – både for kvinner og menn (Sennett, 2001). Skiljet mellom jobb og fritid/privatliv blir utviska og arbeidslivet trengjer seg inn i heimesfæren. Arlie Russell Hochschild (1997) meinar at arbeidslivet dei seinaste decennia har utkonkurert familielivet og at innhaldet og meiningsskapinga i jobb og heime har bytta plass; at tayloriseringa, med spesialisering og rasjonalisering, som tidlegare var ein ideologi i arbeidslivet, no er overført til heimesfæren, og sjølvrealiseringa er knytt opp mot jobben (Hochschild, 1997). I dette arbeidslivet er alkohol effektiv for dei som forventar at den dempar stress generelt og stress knytt til konfliktar mellom arbeidsliv og familieliv. Alkoholbruk i skiljet mellom jobb og fritid viser seg også i fenomenet ”after working”; kollegatreff med bruk av alkohol på byen etter arbeidstid, enten organisert eller spontant, i eit grenseland mellom arbeid og fritid. Puben blir i denne samanheng eit ”tredje rom”, ei blanding av det private og det offentlege rommet (Porsfelt 2004, 2007). Porsfelt trekkjer fram både positive sider ved slike kollegatreff, som samhald, kreativitet, trivsel, kjensle av å høyra saman og eit friare arbeidsliv, og han peikar på negative sider, som regulering av fritida, avstand til dei som ikkje er med og at relasjonar på denne arenaen kan få følgjer for posisjonering på arbeid. For nokre blir alkohol ein uproblematisk stressdempar eller ein positiv faktor ved kollegatreff. For andre utviklar alkoholbruken seg til å bli så problematisk at den blir eit tema på jobben. Det er derfor interessant å få ei betre forståing av relasjonen mellom arbeidstakar og arbeidsplassen når arbeidstakarar sin alkoholbruk blir eit tema på jobben. I avhandlinga ”Alkohol I tilknyting til arbeid – ein kvalitativ studie i folkehelsevitskap” blei arbeidsrelatert bruk av alkohol studert som ein mogeleg arena for førebygging av alkoholproblem. 

Meiningsskapande prosessar ved bruk av alkohol 

Målet med studien var å få ei auka forståing av kva rolle alkohol spelar i eit postmoderne arbeidsliv, ved å finna ut kva dei rådande oppfatningane om akseptert og ikkje akseptert alkoholbruk kan få å seie når alkoholbruken blir definert som problematisk. Det viste seg at når bruken av alkohol gjekk over frå å ha blitt oppfatta som uproblematisk og konstruktiv til å bli oppfatta som problematisk, var det problematiske knytt til enkelttilsette som individ, ikkje til arbeidsmiljø og kollegafellesskap. Konsekvensane for dei som blei definerte til å ha eit problematisk alkoholbruk blei store og strategiane var individuelle. Enten den enkelte var samd i at eigen alkoholbruk var problematisk eller ikkje, var den individuelle strategien den same. Det å bli definert som å ha eit problematisk alkoholbruk blei opplevd som eit trugsmål mot sjølvkjensla og som å koma inn i ein marginaliseringsprosess. Ettersom erfaringa var at arbeid var sjølvrealiserande, blei auka arbeidsinnsats ein strategi når sjølvkjensla blei trua. Stress knytt til auka arbeidsinnsats blei dempa med det dei hadde erfart var effektivt; bruk av alkohol. Den individuelle strategien for å handtera eit definert alkoholproblem var ein strategi som ikkje løyste, men låste individet ytterlegare fast, både til bruk av alkohol og til jobben. Den som fekk alkoholbruken sin opp som eit tema på jobben kom i en innviklingsprosess der meistringsstrategiane forsterka problemet. For å kunna forstå meir av denne innviklingsprosessen var det relevant å utforska kva meining alkohol får for kvinner respektive menn, når den blir eit tema på jobben. 

Kvinneleg omsorgsarbeid 

Når kvinnene i studien reflekterte over den meininga alkoholen fekk for dei den når den blei eit tema på jobben, kjende dei seg ytterlegare låste. Det viste seg at mange av kvinnene hadde store og tidsuavgrensa omsorgsoppgåver i høve til pleietrengjande i nære relasjonar. Når dei så skulle forstå det meiningsfulle ved alkoholbruken når den var blitt eit tema på jobben blei omsorgsansvaret dei hadde ein så stor del av arbeidet dei utførde at dei vanskeleg kunne skilja den frå yrkesarbeidet. For at kvinnene skulle forstå den arbeidsrelaterte alkoholbruken sin måtte dei derfor utvida arbeidslivsarenaen til også å omfatta omsorgsarbeid i nære relasjonar. Dette omsorgsarbeidet hadde også ein del trekk ved seg som illustrerar den fastlåste og marginaliserte situasjonen. Dei omsorgstrengjande var avhengige av dei kvinneleg omsorgsgivarane fordi dei ikkje hadde nokon annan som hadde påteke seg dette arbeidet. Studiar viser at det å ha eit omsorgsbehov er eit trugsmål mot autonomien og gjer at andre ser på dei omsorgstrengjande som strakkarslege. Den posisjonen dei omsorgstrengjande får ”smittar” også over på omsorgsgivaren og gjer at ein ser på dei som noko anna enn dei fleste (Tronto, 1993). Relasjonen mellom den som gir og den som får omsorg er ein avhengig relasjon som marginalserar dei begge. Dei omsorgsivande kvinnene brukte alkohol for å klara å halda ut ei total arbeidsbyrde; yrkesarbeidet og heimearbeidet og den arbeidsrelaterte alkoholbruken må derfor forståast i ein utvida arbeidskontekst. Menn sin arbeidskontekst må også utvidast for å forstå den arbeidsrelaterte alkoholbruken, men dei utvidar den til fritidsarenaen. 

Mannleg relasjonsarbeid 

Mennene i studien var yrkesaktive i verksemder som innebar at mykje av jobben blei gjort utanfor primærarbeidsplassen. Nokre jobba internasjonalt med mykje reising eller utestasjonering , andre jobba borte i intensive periodar eller hadde eit arbeid som blei utført ute. Arbeidstida var fleksibel og ikkje alltid lett å definera. Alkoholbruk var for desse mennene sterkt assosiert til utføring av arbeidet, der reiser i inn- og utland, i tillegg til bruk av alkohol, var ein føresetnad for å få gjennomført arbeidsoppgåver. Nokre fekk kurs i andre kulturar sine meiningskonstruksjonar kring alkoholbruk, for å kunna bruka alkohol på ”rette måten”. Dei var borte frå familien i lange periodar og det fremja karrieren at dei var fleksible og villige til å vera på reisefot, representera firmaet, gjerne også på kveldstid. Dei opplevde dette som positivt jobbstress svært lenge. Det var forventningar om bruk av alkohol, det var del av relasjonsbygginga ved utføring av arbeidet. Arbeidet blei innhaldet i livet, og familien blei meir og meir perifer. Arbeidslivet blei hovudarenaen og den utvida seg inn i fritida, grensene mellom arbeidsliv og fritid blei flytande, familielivet fekk mindre verdi. Dette stemmer truleg med noko av det Hochschild (1997) viser, når ho seier at arbeidsliv og familieliv har byta plass og i denne studien førte det til auka arbeidsrelatert alkoholbruk. Studien viser at sjølv om alkoholkulturen på arbeid påverkar den enkelte sin arbeidsrelaterte alkoholbruk, blir fokuset retta mot individet når bruken definerast som problematisk, utan at dette blir opplevd som effektivt. Det er derfor god grunn til å utfordra arbeidsplassen som arena for førebygging av problematisk alkoholbruk. 

Arbeidsplassen som arena for førebygging 

Arbeidstakarar sine erfaringar av å bli låste i vanskelege posisjonar fordi dei braut med normene for arbeidsrelatert alkoholbruk, viser at normer og arbeidsfellesskapet sine handlingar er viktige og at ei marginalisering vanskeleg gjer ei positiv endring. Ei kulturell tilnærming med eit kjønnsfokus vil utvide perspektivet til å omfatte generelle forhold på arbeidsplassen, i tillegg til forhold utanfor arbeidsplassen, som familie- og fritidsarenaen. Ved dessutan å løfta den arbeidsrelaterte alkoholbruken opp på eit kollektivt eller folkehelsevitskapeleg nivå og gjera alkoholkulturen på ein arbeidsplass til eit tema som angår både arbeidsgivarar og tilsette, kan arbeidsplassen bli ein arena for konstruktiv bruk av alkohol og for førebygging av problematisk bruk. Den problematiske bruken som likevel kan utvikla seg vil lettare kunne finne ei løysing ved å bli oppfatta som arbeidsfellesskapet og arbeidskulturen sitt ansvar saman med den enkelte, ikkje berre som den enkelte sitt nederlag.

Litteratur

Hochschild, A. R. (1997). The time bind : when work becomes home and home becomes work. New York: Metropolitan Books.

NOU. (2003). Forskning på rusmiddelfeltet. En oppsummering av kunnskap om effekt av tiltak. Oslo

Porsfelt, D (2004): Hänger du med på en bira? Spiritus, Skriftserie från vin & sprithistoriska musset 6 (1-16)

Porsfelt, D (2007): After work – himmel eller helvete? Spiritus, Skriftserie från vin & sprithistoriska musset 9 (15-28)

Sennett, R. (2001). Det fleksible mennesket : personlige konsekvenser av å arbeide i den nye kapitalismen. Bergen: Fagbokforl.

Tronto, J. C. (1993). Moral boundaries : a political argument for an ethic of care. New York: Routledge.