Innvandrerungdom med muslimsk bakgrunn som er godt integrert i barneskolen møter nye utfordringer mot slutten av ungdomsskolen. De oppstår når etnisk norsk ungdom begynner å eksperimentere med alkohol, kjærester og sex. Antakelig er det på disse tre områdene vi finner de største forskjellene mellom ungdom med innvandrerbakgrunn og etnisk norsk ungdom. De forbudte fristelsene står i kø: hjemme-alene fester, skolefester og hytteturer uten voksne. Og verre blir det på videregående skole der fest og alkohol nærmest innlemmes som en del av den norske ungdomsrollen. Det er på festen det skjer, her drikkes alkohol, det eksperimenteres med hasj og illegale rusmidler, det er her en får kjærester og det er ofte her en debuterer seksuelt. Ved hjelp av rusen går det gjerne litt lettere å få kjærester og rusen demper usikkerheten for den seksuelle debuten. Det hele topper seg med russefeiringen, en tre ukers lang beruselse.
Som etnisk norsk ungdom forventes det nærmest at du eksperimenterer med alkohol. Det fremvises relativt stor forståelse dersom du i en periode går lenger med rusingen. Du kan drikke alkohol intensivt, eksperimentere med hasj og kanskje prøve ecstasy for så å slutte å gå tilbake til rollen som veltilpasset norsk ungdom. Såfremt dette foregår i en kortvarig periode gis det tilgivelse og forståelse fra familie, venner og nærmiljø: den ”utagerende festingen” var siste rest av en uforpliktende ungdomstid. Slik ser det imidlertid ikke ut å være for innvandrerungdom med muslimsk bakgrunn. De er religiøst og kulturelt knyttet til klare forventninger om totalavhold fra alkohol. Dersom de eksperimenterer med rusmidler, og blir oppdaget, kan de ikke på samme måte som etnisk norsk ungdom slutte, for så å gå tilbake til den gamle rollen. De brenner broene under veis. Eller for å være mer presis, deres foreldre, familie og miljø brenner broene for dem. Når ungdommene først har begynt å ruse seg, kan de langt på vei bare fortsette. Skaden har skjedd og lar seg vanskelig rette opp igjen.
Når etnisk norsk ungdom eksperimenterer med rusmidler, betraktes dette som en del av ungdomsrollen, de eksperimenterer med den norske ruskulturen og de eksperimenterer dermed med voksenrollen. Innvandrerungdom har en annen tilnærming. De drikker for å eksperimentere med den norske ungdomskulturen og for å redusere følelsen av å være i utakt. Hvor mye du drikker blir et symbol på hvor norsk du ønsker å bli. De av guttene som mestrer balansegangen drikker akkurat så mye at de blir inkludert i vennegjengen, og akkurat så lite at de fortsatt har samvittighet til å gå i moskeen på fredagsbønnen. De som ikke drikker risikerer å miste sine norske venner og de som drikker risikerer å miste sin egen familie. Norske rusvaner kan gjøre integrering vanskelig og stiller ungdom i et vrient krysspress. Alkohol og drikkepress ekskluderer innvandrerungdom fra å delta i sosiale sammenhenger. Det forventes at innvandrerungdom ikke skal drikke alkohol, ikke ha kjærester og ikke ha sex. Samtidig er det sterke forventninger om at de skal være integrert i den norske ungdomsgruppa. Dette byr på utfordringer.
Å studere innvandrerungdoms opplevelser av norsk ruskultur er som å holde opp et speil. Gjennom deres øyne får vi hjelp til å se oss selv, vi ser den norske ruskulturen på en måte vi ikke er vant til. Speilrefleksjonen hjelper oss til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter og etablerte mønstre. Etter en fuktig russetid står sommerjobben for tur. De nye arbeidstakerne introduseres for fredagspilsen, lønningspilsen, vinlotteriet, seminar på høyfjellshotell og ikke minst julebordssesongen. De introduseres til en markant drikkekultur, de møter en utbredt forventning om at ekte nordmenn drikker alkohol. Omar som jeg har fulgt tett gjennom tre år, knekte etter hvert alkohol-koden, men han stoppet ikke med det.