Første gang jeg traff Omar var han 16 år gammel, hadde akkurat begynt i 2. klasse på videregående og bodde hjemme sammen med sin mor og far, som opprinnelig kommer fra Pakistan. Omar er den midterste i en søskenflokk på fire, som alle er født i Norge. Første gang Omar hadde drukket alkohol, var mindre enn ett år før vårt første møte. Da var han 16 år gammel og hadde nettopp begynt i 1. klasse på videregående. Ved debuten satt han hjemme hos en muslimsk kamerat, og begge hadde bestemt seg for å drikke sprit. Senere på kvelden dro de over til en norsk venn som hadde hjemme-alene-fest. På festen var det både jenter og gutter, og det var mer sprit i foreldrenes barskap.
Men jeg skulle være tøff, så jeg tok drinken å helte den rett inn. Det var jo tøft, og alle klappa, og jeg følte meg skikkelig konge, og jeg ble drita full.
De tre første gangene Omar drakk alkohol, fant sted over en tre måneders periode i 1. klasse på videregående. Da vi snakket sammen første gang var det nærmere fem måneder siden Omar hadde drukket alkohol. De tre gangene han drakk seg full, overnattet han enten på festen eller hos andre venner, slik at foreldrene ikke fikk vite at han hadde drukket. Foreldrene vet heller ikke noe om hasjrøykingen. Hasjdebuten fant sted rett etter 17. mai i 1. klasse på videregående. Han satt da sammen med en innvandrerkamerat da han fikk besøk av en norsk gutt som selger hasj. Selgeren tok frem en hasjklump og rullet tre jointer som han ga kameraten til Omar. To jointer skulle selges videre, og for denne jobben fikk han selv en joint. Selgeren tente en joint og tok et dypt trekk før han ga den til Omars kamerat. Omar tenkte at det ikke kunne skade med ett trekk, og ble etter hvert ganske svimmel, men syntes det var kult å ha prøvd. Fra den første gangen han røyket noen trekk, gikk det en uke til neste gang. Kameraten til Omar var ingen dreven hasjrøyker, selv om han allerede hadde vært en ”mellommann” og formidlet noen få leveranser av ferdigrullede jointer. Omar forteller at han og kameraten snakket sammen og planla at de skulle røyke mer. Denne gangen opplevde de rusen som mer behagelig og tenkte at det var greit å fortsette å røyke.
Og til slutt endte det opp med at jeg røyka tre dager på rad, og da innså jeg at det begynte å bli for mye. Men jeg hadde alltid kontroll på det. Det var sånn at hvis jeg hadde skikkelig lyst til å røyke, og ikke fikk hasj, så fikk jeg ikke abstinenser liksom ...
Fra den første gangen han røyket hasj og frem til han røyket tre dager på rad, gikk det to måneder. Det var på slutten av sommeren, og Omar bestemte seg for å slutte før han begynte i 2. klasse på videregående. Han forteller at selv om han hadde gode opplevelser rundt både alkoholrusen og hasjrusen, fikk han svært dårlig samvittighet.
Ja, jeg føler at jeg ikke bare har ødelagt for meg selv, jeg føler at jeg har ødelagt for vennene mine og. Og folk som liksom så opp til meg, de som veit hva jeg har gjort ... ”han har prøvd, så hvorfor kan ikke vi også gjøre det?”, skjønner? Men jeg føler på en måte at det var bra gjort, fordi nå veit jeg hvordan det er. Jeg og kompisen, vi sa at vi skulle prøve, vi prøvde det, det gjorde vi, men jeg synes jeg prøvde i for lang tid. Det ble for lenge, men altså, jeg er glad for at jeg er kvitt alt det tullet der nå, liksom ... og er på beina igjen, for å si det sånn. Jeg ble aldri noe vrak av det [...] og jeg klarer alltid å si nei takk.
Omar er glad han har prøvd ut alkohol og hasj, og han er glad for at han har sluttet med det og at han fortsatt er på ”beina”. Samtidig forteller han at han har ødelagt noe for seg selv og for sine kamerater, og forteller tydelig at han angrer og har dårlig samvittighet. Når vi snakker om dårlig samvittighet, kommer Omar raskt inn på religionen. Han forteller at han kommer fra et ”ganske” muslimsk hjem der mor ber fem ganger om dagen mens far ber noe mer ujevnt. Omar forteller at han ber, ”av og til to, av og til tre ganger om dagen, stort sett når jeg har tid og når jeg føler for det, for å si det sånn. Det er ikke sånn at jeg blir pressa skikkelig til å be, men mora mi, hun ... jo, hun maser litt”.
Omar begynner å røyke vanlige sigaretter og er oppe i fire–fem per dag, og når han er ute på fester, kan det bli opptil 15 på en kveld. I november i 2. klasse øker hasjforbruket betydelig. I de neste fire månedene røykes det i helger, og etter hvert på kvelder midt i uken og også i skoletiden: ”Jeg og en kompis havnet i en gruppe som røyka. Så var det mye hardt arbeid på skolen, og når jeg følte meg stressa, så jeg fyrte opp en joint, og av og til ble det to–tre jointer om dagen.” Han forteller at han fikk en dårlig rus hvor han var helt sikker på at han kom til å dø: ”Mens jeg var fjern og hadde det jævlig så jeg meg selv i speilet, og da ble jeg så skuffet over meg selv, hva er det jeg holder på med, jeg har forandret meg helt.” Etter dette tok han en pause fra røykingen på tre måneder. Dette var for å bevise overfor seg selv og for andre at han ikke var avhengig og at han hadde kontroll over røykingen. Etter dette startet han opp med litt mindre røyking. Frem til nå hadde han drukket relativt lite alkohol. Da hasjen trappes ned, begynner han å drikke mer sprit og rusbrus, og han begynner etter hvert å like smaken av øl. Han har forsøkt å trene seg opp til å like øl tidligere, men etter mer trening sammen med de norske vennene går det bedre med øldrikkingen rundt påsketider i 2. klasse.
Det er bare det at når jeg er med de norske vennene mine, så er det sånn at pils er kulturen deres, og de sier jeg må like pils. I påskeferien var vi hos en kompis og slappet av på verandaen, og da sa de at jeg måtte ta en pils, jeg likte det ikke i begynnelsen, men så tenkte jeg at pils er ikke så verst. [...] Jeg synes ikke det er skikkelig digg, liksom, men det er lettere å helle det i seg enn før. Før luktet jeg på det og det luktet piss, og det smakte piss.
De norske kameratene synes det er fint at Omar nå er i ferd med å bli en habil øldrikker, og forteller ham at han nå er blitt en ”mann”. Omar forteller at flere av de pakistanske vennene ikke kan forstå at han klarer å drikke pils i det hele tatt. På vårparten i 2. klasse begynner han så smått å røyke hasj igjen, og er stadig mer sammen med venner som også røyker hasj. Omar har i denne perioden ofte blitt tilbudt ulike piller, særlig ”hyppere”, men også amfetamin og kokain. Tilbudene har kommet fra venner i hasjmiljøet og også på ulike fester han har deltatt på. Omar forteller at han ikke har forsøkt noen av disse rusmidlene. De siste månedene har Omar hatt en deltidsjobb for å finansiere en sommerferie i Pakistan, og jobben har gjort det slik at han ikke lenger har så mye tid til festing med gutta. Han er forøvrig ”drittlei” skolen og gleder seg til sommerferien. Senere reiser han til Pakistan og er der i to måneder. Etter sommerferien bytter han videregående skole. Han er nå frustrert og savner Pakistan og synes Norge er et kaldt land der ingen bryr seg om hverandre. Han sier: ”Nordmenn er kalde. Jeg føler at jeg bor i et kaldhjertet land på en kaldhjertet jord”.
I de neste månedene opplever Omar å bli utsatt for rasisme. Han opplever at han ikke får jobb på grunn av at han er utlending. De fleste i klassen hans har søkt om jobb etter 3. klasse, men det er bare de norske i klassen som har fått jobbtilbud, og det før karakterene er satt. ”Jeg er svart i huden, de er hvite, og de har fått jobb. Det er sånn jeg ser det.” Han prøver å ikke tenke på urettferdigheten, men det er tydelig at dette opptar ham stadig mer. Omar beskriver hverdagen sin som full av stress og forventninger. Han har fått beskjed fra skolen om at fraværet er stort og at dette kan gå utover ordenskarakteren. I tillegg har klassestyreren sagt at han må ”skjerpe seg”, ellers vil han få melding om at han ikke får karakterer i noen av fagene. Omar forteller at han røyker hasj flere ganger i uken, og det hjelper ham med å roe seg ned i forhold til alt stresset.
På 19-årsdagen skal han slutte både med hasj og med vanlige sigaretter. Han forteller at etter bursdagen skal han slutte med rusmidler og ”satse mer på religion”. Han har planer om å be fast igjen i et forsøk på å ”få fred i sjelen”. Da jeg treffer ham etter bursdagen, røyker han fortsatt hasj, han har et relativt høyt forbruk og røyker mer eller mindre hver dag. En av ”hasjvennene” har nylig begått selvmord. Dette går sterkt inn på Omar, som pratet med kammeraten dagen før han begikk selvmord. Omar har også innledet et kjæresteforhold, men ønsker å avslutte dette. Omar beskriver seg selv som ”sterkt psykisk deprimert” og sier at livet hans føles som en berg-og-dal-bane. Den ene dagen er positiv og den andre er negativ. Han begynner nå å omtale hasjrøykingen som nødvendig medisin, og beskriver livssituasjonen sin som en ”labyrint uten utvei”. Den nærstående russetiden beskrives imidlertid i positive ordelag. ”Jeg har fått russeklær, de ligger hjemme. Det er bare å stryke på klistremerkene og si til pappa at det er et oppdrag fra skolen som jeg må være med på”. Han får overtalt foreldrene til at russetiden er obligatorisk, men han forteller dem ikke hvilke planer han har: ”Jeg skal jo være drita full hver eneste dag”. Han har bestemt seg for at dette er den siste gangen han skal drikke seg full og røyke hasj.
Omar har aldri røyket så mye hasj som han gjorde i russetiden. Han forteller at de røyket hver eneste dag og at han mer eller mindre var stein sammenhengende i to uker. Han debuterte også med ”hyppere”, men beskriver rusen som ukontrollerbar og sier han ikke vil bruke det mer. På en av festene på Tryvann drakk han 14 ”shots” med Tequila og endte opp på legevakten med brukket ben etter å ha havnet i en slåsskamp som han selv startet. Når Omar nå beskriver hasjrusen, er det nå som en mer ”naturlig” rus, og han er ikke lenger så sikker på om han skal slutte helt.
Innvendig i kroppen min føler jeg at jeg fungerer normalt, hvis jeg tar en joint og slapper av, så føler jeg at jeg blir helt normal, jeg blir ikke skikkelig fjern. [...] Det jeg synes er ålreit med rusen, er at du gjør ikke noe galt, det er ikke sånn at jeg sitter der og er jeg helt gira og begynner å banke opp folk og sånn. Jeg røyker hasj og slapper av, jeg blir sulten og spiser mat, snakker med gutta og vi ler og koser oss. Så jeg finner liksom ikke noe feil med den rusen. Men jeg har overdrevet det i det siste, og det skal jeg få slutt på.