Det er i den senere tid satt mye fokus på atferdsvansker hos barn. Vi har tatt i bruk stadig flere evidensbaserte metoder på dette området, og det har etter hvert kommet forskning som viser at disse metodene også har god effekt i Norge (for eksempel Larsson med flere, 2008). En årsak til at atferdsvansker og behandling av slike vansker har fått og fortsatt bør ha stor prioritet, er den klare sammenhengen som eksisterer mellom tidlige alvorlige atferdsvansker og en senere kriminell og antisosial utvikling. Det å behandle tidlige atferdsvansker er et godt kriminalitetsforebyggende tiltak.
Kriminalitet er et meget alvorlig samfunnsproblem som fører til store belastninger både på det personlige og samfunnsøkonomiske plan. Alle i et samfunn er tjent med at det finnes gode strategier på mange ulike nivå for å hindre utvikling av antisosialitet og kriminalitet i så stor grad som overhodet mulig. Det er en kjensgjerning at de som blir kriminelle også en gang har vært små barn og at deres problemer startet lenge før de begikk sin første alvorlige kriminelle handling. Forskningen viser at mange av dem har hatt atferdsvansker fra de var små (for eksempel Broidy med flere, 2003). Det er dette som må være utgangspunktet for en konstruktiv debatt, selv om enkelte er opptatt av ikke å stigmatisere små barn. Fokus bør være på hvordan kan en utvikling fra tidlige atferdsvansker til senere kriminalitet stoppes så tidlig som mulig for så mange som mulig? Dette krever blant annet at de som jobber med barn er i stand til å avdekke de barna som er i særlig risiko for dette utviklingsløpet og handle kompetent i forhold til dette.
Langtidsstudier av barn som senere utvikler antisosial og kriminell atferd viser at det aldri er enkelt årsak til at barnets utvikling blir slik (Moffitt med flere, 2002). Det vil alltid være et komplisert samspill mellom mange ulike faktorer på mange ulike plan som over tid fører til et antisosialt utviklingsløp. Noen ganger vil det være medfødte sårbarheter hos barnet som fører til at barnet blir spesielt vanskelig å ha med å gjøre, kanskje allerede som baby. Et negativt samspill mellom barn og foreldre vil da kunne utvikle seg og låse seg fast. Dette vil særlig kunne skje dersom foreldrene selv har egne store vansker, for eksempel psykiske vansker, økonomiske vansker, lever i et vanskelig parforhold med mer (Lacourse med flere, 2006). Det er imidlertid ikke alltid at vanskene starter med at barnet har spesielle behov, det kan også være at barnets omsorgssituasjon er for dårlig og at en fra starten av sunn og robust baby etter hvert utvikler seg til å bli urolig og ”vanskelig”. For dårlig omsorg kan bidra til å fremme atferdsvansker hos barn som ellers ikke ville vært i risiko for å utvikle dette (Shanahan med flere, 2008). Når et barn, uavhengig av årsaksfaktorer, først utviser atferdsvansker er det stor sannsynlighet for at disse vanskene blir opprettholdt i samspillet med foreldre, jevnaldrende, voksne i barnehage/skole og andre voksne rundt barnet (Granic og Patterson, 2006). Det er svært lett å havne og forbli i et negativt samspillsmønster med barn som for eksempel viser trass, sinne og aggresjon langt ut over det som er normalt for aldersgruppen. Andre mennesker vil ofte opprettholde barnets atferdsvansker gjennom sine spontane reaksjoner på problematferden. Det kreves spesiell kompetanse å bidra til det motsatte, nemlig å redusere barnets vanskelige atferd. Det som er positivt er at dette kan læres, både av foreldre og fagfolk rundt barnet.
Faktorer utenfor familien vil også i stor grad kunne påvirke et barns utviklingsløp i antisosial retning. Det er for eksempel svært viktig at barn som viser tidlige atferdsproblemer, får en god tilpasning til barnehage og skole. Negativ skoletilpasning og drop-out av skolen er sterkt assosiert med ungdomskriminalitet. Både barnehage og skole kan fungere som beskyttelsesfaktorer for barn med tidlige atferdsvansker, og bidra til å endre en negativ utvikling over i et positivt spor (Buchanan, Flouri og Brinke, 2002). Men bare hvis de fungerer på en hensiktsmessig måte for det barnet det gjelder. Hvis barnehage og skole ikke greier å gi barnet støtte sosialt, emosjonelt, samt i forhold til læring og mestring, vil atferdsvansker kunne skapes eller opprettholdes også i disse enhetene.
Vennemiljø er en annen sentral risikofaktor i et antisosialt utviklingsløp. Vi vet at barn med tidlige atferdsvansker ofte blir avvist av andre barn, særlig de som fungerer godt sosialt. Alle barn trenger venner, derfor vil aggressive og avviste barna ofte bli sammen med hverandre. I et vennemiljø der flere barn har atferdsvansker, er det stor sjanse for at antisosiale holdninger videreutvikles og barnas problematferd vil øke over tid (Hay, Payne of Chadwick, 2004). Det å få minst en god venn som har god sosial kompetanse kan føre til det motsatte, nemlig at barnets atferdsvansker reduseres og den sosiale kompetansen øker.
Også faktorer på samfunnsnivå har stor betydning for utvikling av atferdsvansker og senere kriminalitet (Ingoldsby og Shaw, 2002). Dette betyr at for eksempel familierettede tiltak som letter foreldrestress på ulike plan, barnehageutbygging, satsning på skolen, tiltak som virker sosialt utjevnende, kompetanseheving av fagfolk, fritidstiltak og ulike former for nærmiljøtiltak er viktige for å forhindre et antisosialt utviklingsløp blant risikoutsatte barn. Utenlandsk forskning viser at særlig gjengmiljø og belastede nærmiljø fremmer kriminalitet blant barn og unge (Loeber og Farrington, 2000).
Fordi en antisosial utvikling foregår over tid, som et resultat av gjensidig påvirkning mellom mange ulike faktorer, er det svært viktig å tenke helhetlig når forebyggende og reparerende tiltak skal iverksettes på dette området. Mange ulike voksne må ta ansvar; foreldre, fagpersoner som jobber med barn og unge, voksne i frivillig sektor, kommuneledelse, samt politikere både lokalt og nasjonalt. Alle er sentrale aktører som kan bidra til å forhindre utvikling av atferdsvansker og senere kriminalitet.
Referanser:
Broidy, L M, Nagin, D S, Tremblay, R E med flere (2003). Developmental trajectories of childhood disruptive behaviours and adolescent delinquency: A six-site cross-national study. Developmental Psychology, 39(2): 222-245
Buchanan, A, Flouri, E & Brinke, J A (2002). Emotional and behavioural problems in childhood and distress in adult life: risk and protective factors. Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 36: 521-527
Granic, I & Patterson, G R (2006). Toward a comprehensive model of antisocial development: A dynamic systems approach. Psychological Review, 113(1): 101-131
Hay, D F, Payne, A & Chadwick, A (2004). Peer relations in childhood. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 45 (1): 84-108
Ingoldsby, E M & Shaw, D (2002). Neighbourhood contextual factors and early-starting antisocial pathways. Clinical Child and Family Psychology Review, 5(1): 21-55
Lacourse, E, Nagin, D S, Vitaro, F, Cote , S, Arsenault, L & Tremblay, R E (2006). Prediction of early-onset deviant peer-group affiliation. Archives of General Psychiatry, 63: 562-568
Larsson, B, Fossum, S, Clifford, G, Drugli, M B, Handegård, B H & Mørch, W T (2008). Treatment of oppositional defiant and conduct problems in young Norwegian children: results of a randomized controlled trial. Publisert online i European Child and Adolescent Psychiatry.
Loeber, R & Farrington, D P (2000). Young children who commit crime. Development and Psychopathology, 12: 737-762
Moffitt, T E, Caspi, A, Harrington, H & Milne, B J (2002). Males on the life-course-persistent and adolescent limited antisocial pathways: Follow-up at age 26 years. Development and Psychopathology, 14: 179-207
Shanahan, L, Copeland, W, Costello, J & Angold, A (2008). Specifity of putative psychosocial risk factors for psychiatric disorders in children and adolescents. The Journal of Child Psychology and Psychiatry, 49(1): 34-42