La meg starte med en historie fra bare et par år tilbake. Jeg var selv til stede. Det var juni, og arbeidsplassen skulle ha sommerfest. Festkomiteen hadde gjort jobben, og på tomme mager virket en noe sterk velkomstdrink raskere enn mange var forberedt på. Det ble god stemning. Noen fikk vel mye. Jeg husker en kollega bli sittende på trappa uten evne til annen kommunikasjon enn tunge stønn og tomt blikk. Jeg husker en annen snuble i dørstokken og bomme med en halvmeter på smijernsutsmykningen i stupet som fulgte. Jeg overhørte en av virksomhetens ledere spørre en av de andre om noe burde gjøres. Jeg hørte ikke svaret.
Med unntak av noe ødelagt utsmykning og besøk av en politipatrulje utpå natta fordi stereoen spilte noe høyere enn naboene satte pris på, tror jeg alt gikk fint. Det var en god fest. Morsomme taler og glade mennesker. Men hvilke prosesser hadde utspunnet seg dersom centimeterne ikke hadde gått i festkomiteens favør? Hvem ville måtte stilles til ansvar.
Økt alkoholforbruk og liberalisering
Alkoholforbruket i Norge har steget jevnt og trutt siden 1980. Nye generasjoner drikker stadig mer enn de forrige, og tar med seg det økte forbruket gjennom livsløpet (Horverak 2007). Når høyere forbruk blir vanlig, endres oppfatningen av hva som er et trygt alkoholforbruk. Mens 89% av befolkningen i 1964 mente at det å bli sterkt beruset sammen med venner et par ganger i måneden var et tegn på alkoholmisbruk, var det bare 47% som mente det samme i 2006 (Nordlund 2008).
Alkohol er en kilde til hygge og kos for mange, men samtidig er det slått fast at alkoholen ikke er noen ”vanlig vare” (Babor mfl 2003). Alkoholen har et janusansikt. Ikke alltid stoppes konsumet når den positive virkningen er oppnådd. Mange ulykker og skader oppstår i fylla. Forskning har også med stor kraft slått fast at jo høyere forbruk i befolkningen, jo flere er det som utvikler en avhengighet.
Arbeidslivet – en rusmiddelfri sone?
Nyere forskning viser at også den arbeidsrelaterte alkoholbruken har økt. Kollegafellesskapet er en viktig sosial arena, og ved sammenkomster inngår ofte alkoholen som smøremiddel. Fra månedlig lønningspils har vi fått ukentlig fredagspils, og de siste årene hverdagslig ”after work”. Svensken Dan Porsfelt har beskrevet ”baren” som ”virksomhetens tredje rom” fordi det som omtales i disse fora virker tilbake på jobbfellesskapet på arbeidsplassen. Det dreier seg om julebord, sommerfester og seminarer. Sverre Nesvåg har i sin doktorgradsavhandling vist en klar sammenheng mellom arbeidsrelatert reisevirksomhet og alkoholforbruk.
Alkoholbruk i gråsonen mellom arbeid og fritid influerer på miljøet på arbeidsplassen. En av fire norske arbeidsgivere vurderer i så måte alkoholbruken blant ansatte til i hovedsak å virke positivt inn på arbeidsmiljøet (AFI 2005). Alkoholbruk kan være et trivselskapende og miljøfremmende virkemiddel, men har også i arbeidssammenheng en kostnadsside. Rokkansenteret har anslått de årlige kostnadene for norsk arbeidsliv som følge av ansattes alkoholbruk til 12 mrd. kroner. Viktigst er produksjonstap som følge av redusert arbeidsevne.
Har noen et ansvar?
Hvilket ansvar har virksomhetene når ansattes arbeidsrelaterte promille sklir over i fyll og atferd med potensial for skade og anger dagen derpå? Hvem har egentlig ansvar når marginene ikke er på ”festkomiteens” side? Når Ola eller Kari treffer smijernsutsmykningen i stupet som følger en promillerelatert feilbedømning av dørstokkens høyde. Når konflikter oppstår, når sikkerheten trues, eller når bedriftens renommé svekkes som følge av ansattes løsmunnethet tre pils forbi ”lykkepromillen”?
Disse problemstillingene er det merkelig stille rundt i norske virksomheter. Alkoholbruk er – i et ellers opplyst arbeidsliv – fremdeles et tabuområde. Kan man omtale noens alkoholbruk uten å oppfattes som festbrems? Er det i det hele tatt mulig? Ønsker vi det?
Språket som mulighetsbetingelse i et arbeidsmiljøperspektiv
Endringene i intellektuell tenking i løpet av 1900-talet har blitt skildret som en ”lingvistisk vending”. Gjennom strukturalismen og fenomenologien fikk språket og de språklige strukturene ny status. Mennesket var utlevert til og gjort levende gjennom ordene. Gjennom språket ”konstruerer” vi etter dette virkeligheten.
Vi har de senere år blitt mer åpne i forhold til flere tema som før var tabu. Vi kan snakke om psykiske lidelser og kosthold. Vi har utviklet en salgs felles terminologi som har gitt oss mulighet til å sette ord på vanskelige tema med mindre stigma enn før. Språk skaper muligheter.
Ved å arbeide med språket kan man også forandre oppfatninger om virkeligheten. Reorganisering av diskurser i virksomheten kan skapa forandringer i arbeidsmiljøet. Men foreløpig ser det ut til at en ”lingvistiske vending” ikke har skjedd på arbeidsmiljøområdet når det gjelder å omtale alkoholvaner. Kan vi lære å snakke om arbeidsrelatert alkoholbruk på en konstruktiv måte? Kan en språklig opprusting gi oss muligheter til å håndtere gråsoneaktiviteter bedre?
AKAN kompetansesenter tror at virksomheter gjennom rusmiddelpolicy og interne dialogverksted kan bygge kultur for å definere konstruktive nivåer av arbeidsrelatert alkoholbruk. Utarbeidelse av rusmiddelpolicy på arbeidsplassen gjennom et samarbeid mellom ledelse og ansatte kan sette grunnlaget for en konstruktiv rusmiddelkultur i bedriften. Gjennom bedriftsinterne gruppeprosesser kan ansatte og ledere sammen definere grenser og regler for den arbeidsrelaterte alkoholbruken, og med det skape et referansegrunnlag i bedriften. Et referansegrunnlag vil bidra til å dra rusmiddelpolitikken – fra å være mest et skriftlig dokument – til å bli noe i retning av en bedriftsmentalitet eller en intern kollektiv bevissthet.
Når ansatte i norsk arbeidsliv drikker alkohol i gråsoner mellom arbeid og fritid – hvor bedriftsreglementet har uklar status og individuelle preferanser får friere spillerom – er denne ”mentaliteten” eller ”bevisstheten” bedre egnet som incitament for regulering av ansattes alkoholbruk. Utvikling av terminologi på dette området kan gjøre balansert alkoholbruk mulig for flere, og gi arbeidsmiljøarbeidet flere ben å stå på.
Referanseliste;
Babor et al. [2003]: ”Alkohol – ingen ’ordinær’ vare”, norsk sammendrag av boken Alcohol: No Ordinary Commodity.Sirus.
Frøyland, K., A.Grimsmo, B.A.Sørensen [2005]: Evaluering av AKAN. Rusmiddelforebygging i norsk arbeidsliv. AFI-rapport 5/2005.
Gjelsvik, R [2004]: Utredning av de samfunnsmessige kostnadene relatert til alkohol. Notatserie i helseøkonomi. Rokkansenteret nr 07/04.
Heldmark, T. (2005): Alkohol – varför vi dricker som vi gör. Populärvetenskapliga kunskapsöversikter från Forskningsrådet för arbetsliv och socialvetenskap (FAS). Nr 1/2005. Stockholm.
Horverak, Ø, E.K. Bye (2007): Det norske drikkemønsteret. En studie basert på intervjudata fra 1973-2004. SIRUS-rapport nr 2.
Mangione, T., J.Howland, B.Amick, J.Cote, M.Lee, N.Bell, og S.Levine (1999): “Employee Drinking Practices and Work Performance.” Journal of Studies on Alcohol, Vol. 60, No. 3: 261 – 270
Nesvåg, S. [2005]: Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv. Doktorgradsavhandling. Universitetet i Oslo 2005.
Nordlund, S (2008): “What is alcohol abuse? Changes in Norwegians' perceptions of drinking practices since the 1960s” i Addiction Research and Theory, volum 16 (1), s 85-94.
Porsfelt, D. (2004): ”Hänger du med på en bira?” i Spiritus, nr. 6 s 43-58.