Cannabis er fellesbetegnelsen, stoffet stammer fra planten cannabis sativa, men brukes i form av ulike produkter, og tas inn på mange måter. Viktigst er hasj, marihuana og cannabisolje. I Norge har det vært vanligst å røyke hasj, sammen med tobakk. Dette har vært bildet i Europa ellers også, men de siste årene har vi sett økt bruk av marihuana. Det meste har blitt importert, særlig fra Marokko, men stadig mer produseres i Europa. Også i Norge er det det siste året avdekket plantasjer som produserer marihuana – noe jeg kommer tilbake til. Stoffet som produseres kan være sterkt, med et høyt innhold av den virksomme komponenten THC (EMCDDA 2007). 

Blant helt unge mennesker er det ikke vanskelig å kartlegge bruken av cannabis. I Norge er de fleste ungdommer i skoleverket fram til slutten av tenårene, og vi har en rekke studier som fanger dem opp (Pedersen 2006). De viser at bruken av hasj er mer utbredt i Oslo enn i andre deler av landet, det er små forskjeller etter kjønn i tenårsgruppa, og det meste av bruken er sporadisk. På landsbasis har rundt 15 % prøvd hasj før utgangen av tenårene, mens bare 2-3 % utvikler et mer omfattende forbruk. I Norge har en også gjennomført postale surveystudier av ungdom helt siden stoffet ble introdusert (Bryhni 2008). Slik får vi et bilde av endringer over tid, og de har vært store. Mest slående de siste årene var en kraftig økning i ungdoms bruk på 1990-tallet, mens vi de seinere år har sett en svak nedgang. Det samme mønsteret har vi sett ellers i Europa (EMCDDA 2007). 

Vi har dårligere kunnskap om situasjonen blant voksne, men vi har gjerne antatt at bruken faller med alder. En fersk studie av unge voksne (21-30 år) med tre datainnsamlinger fra 1998 til 2006, viser imidlertid en økning – fra 22 % til 34 % - i andelen som noensinne hadde brukt cannabis over åtteårsperioden (Ødegård Lund, Skretting and Lund 2007). Studien gir altså et annet bilde enn ungdomsundersøkelsene. Dette kan skyldes at de som var unge på 1990-tallet la seg til en vane som har fulgt dem videre i livet. Men det kan også skyldes at mange først debuterer i løpet av 20-årene. En annen studie, hvor et utvalg ble fulgt opp fra tidlig i tenårene til de var unge voksne, tyder på at den siste forklaringen har mye for seg (Pedersen 2008c). Mange debuterte i løpet av tjueårene, og mange – særlig blant mennene – hadde røykt hasj siste år når de nærmet seg 30 år. Tidligere var det lite hasj i Norge, sammenliknet med mange andre land. Nå inntar vi en mellomposisjon – etter land som Italia, Spania og Storbritannia, men med mer bruk enn Polen, Finland og Sverige (EMCDDA 2007). 

Det er uklart hvor mange som utvikler et virkelig omfattende forbruk av hasj. De som gjør det, vil ofte falle ut av vanlige surveystuder. Europeiske data tyder imidlertid på at cannabis har blitt en av de viktigste grunnene – sammen med heroin og alkohol – til at folk nå søker hjelp i behandlingsapparatet (EMCDDA 2007). 

Er hasj farlig? 

En lederartikkel i The Lancet fra 1995, starter slik: ”The smoking of cannabis, even long term, is not harmful to health” . Deretter argumenteres det for nedkriminalisering, etter nederlandsk merke. Tre år seinere har tidsskriftet en ny leder. Redaksjonen medgir at påstanden var for sterk. Det innrømmes at cannabis kan medføre skader. Likevel, noe moderert, fastholdes tonefallet: ”…moderate indulgence in cannabis has little ill-effect on health…”. Budskapet er fortsatt: Liten fare, ta det med ro [4]. 

I 1999 publiseres boka ”The Health Effects of Cannabis” fra Addiction Research Foundation i Toronto (Kalant et al. 1999). Her sammenliknes tobakk, alkohol og cannabis. Det fastslås at de to første stoffene gir størst skader. Men, konkluderer boka: ”The public health significance of cannabis would undoubtedly increase if the prevalence of its heavy daily use were to approach that of heavy alcohol use among young adults, or the prevalence of daily cigarette smoking among adults” (s 495). Tonen er forsiktigere: Dette kan bli farlig. 

I år 2000 publiserer så det ledende rustidsskriftet Addiction en leder om cannabis. Det pekes på at det er flere som foreslår at cannabis skal betraktes som ”a soft drug”, og at rekreerende og medisinsk bruk skal aksepteres. Det advares mot en slik holdning. De mulige konsekvensene neglisjeres, sier lederskribentene. Vi trenger bedre kunnskap om mulige skadevirkninger …’before its widespread use impedes a more rational policy response” (Addiction, 2000; 95:488). Budskapet er bekymring: Snart kan det være for seint. 

Tre år. Tre av de mest autoritative talerstolene som finnes. Tre ulike budskap. Men det er mer som er påfallende. De forholder seg alle til omtrent den samme forskningen. Det er endog langt på vei de samme forskerne som har skrevet sammendragene av studiene en forholder seg til[5]. La også meg trekke ut hovedlinjene. Når det gjelder ”objektive” funn, er det ikke så stor uenighet (Hall and Pacula 2003; Roffman and Stephens 2006). Skadevirkninger ved cannabis er knyttet til særlig tre områder: 

• Akutte helseskader: Det er enighet om at stoffet kan knyttes til trafikkulykker, fordi kognitive og psykomotoriske ferdigheter svekkes. Dette innebærer at heller ikke arbeid som krever årvåkenhet og høy konsentrasjonsevne er forenlig med cannabisbruk. 
• Kroniske helseskader: Det er godt dokumentert at en kan utvikle avhengighet av cannabis. Hyppig bruk kan dessuten gi luftveiskader, bronkitt, hoste; sannsynligvis lungekreft. Den kan sannsynligvis gi ulike mental-helse-konsekvenser [6], særlig akutte psykotiske symptomer, mest sannsynlig kan cannabisbruk være en forløper for kronisk psykose og schizofreni [7]. Dette gjelder få personer, men konsekvensene kan være invalidiserende. Sannsynligvis kan bruken gi kognitive svekkelser, som har konsekvenser for læring. Dette forsterkes av at elever med svake prestasjoner oftest er brukere av cannabis. 
• Psykososiale konsekvenser: Tidlig ble det beskrevet et amotivasjons-syndrom knyttet til cannabis-bruk, men i dag synes dette å ha liten støtte. Derimot er bruk av cannabis forbundet med dropp-ut fra skole og ustabile jobb-karrierer. Problemet er at det kan være andre faktorer enn bruken av cannabis som spiller inn. Hypotesen om cannabis som ”gateway” til andre stoffer ble lansert tidlig, og det er ingen tvil om at cannabisbrukere har økt risiko for å begynne å bruke andre stoffer. Likevel er det usikkert om det skyldes umålte seleksjonsfaktorer eller andre trekk ved det miljøet brukerne befinner seg. De fleste bestrider nå den enkle versjonen av trappetrinnhypotesen, også den amerikanske forskeren Denise Kandel – som i sin tid introduserte den (Kandel 2002). Et nærliggende spørsmål er om cannabis spiller en rolle på veien til sosial marginalitet og kriminalitet. Er grunnen i så fall at stoffet er illegalt, slik at bruken veves inn i relasjoner og aktiviteter som er kriminaliserte? Eller skyldes det konsekvenser av bruken (for eksempel angst, uro) som selvmedisineres (med for eksempel opiater). Her mangler svarene. 

Alle er enige om at bruken av cannabis kan gi skader, særlig hvis stoffet brukes ofte. I kortform er dette viktigst: risiko i trafikken, avhengighet, luftveisskader, lungekreft, svekket læringsevne og sårbarhet for psykose. Tendensen de siste årene har vært å betone farene mer enn tidligere. Men fortsatt er det stor uenighet. Hvor farlig er egentlig stoffet? Hva er grunnen til at sentrale aktører bedømmer evidensen vi har såpass ulikt? 

Jeg tror det skyldes at vi alltid har bestemte tolkningsrammer for kunnskap av denne typen. På dette feltet varierer de mye. Nokså mange – blant forskere, politikere og folk flest – preges fortsatt av den subkulturelt funderte sympatien mange hadde i introduksjonsfasen. Dessuten formes i økende grad oppfatningene av det enkle forhold at stadig flere har erfaringer med stoffet. Ikke minst gjelder det grupper med høy utdanning, sentralt i det offentlige ordskiftet. For de fleste var erfaringene udramatiske, uten konsekvenser. 

Men det gjelder ikke alle som bruker hasj. Noen får problemer. Hvorfor? Noen er åpenbart mer sårbare enn andre. Det gjelder personlighet, men også psykososiale forhold. Dette er godt dokumentert. Derimot er de sosiokulturelle sidene ved hasjbruk er nesten ikke beskrevet de siste årene. Det samme gjelder omsetningssystemet. Begge deler har også viktige konsekvenser, som langt på vei er oversett. Det meste av oversiktslitteraturen om cannabis er nemlig knyttes til ”helseskader”. Den biomedisinske fortolkningsrammen ligger til grunn.

Fotnoter;

4. Se Editorial 11. November 1995 og Editorial 14 november, 1998. 

5. Den australske forskeren Wayne Hall er en av verdens ledende kapasiteter på feltet, og han går for eksempel igjen som både medforfatter i nøkkelteksten til ARF, som den ene av de to lederskribentene i Addiction og faktisk også som arrangør og referent på det konsensus-seminaret som lå under lederen til Lancet fra 1998. I det referatet jeg her gir, støtter jeg meg til den siste av hans bøker: Hall, W, and R L Pacula. 2003. Cannabis Use and Dependence. Public Health and Public Policy Cambridge: Cambridge University Press.

6. Forskningen på angst, depresjon og parasuicid er mindre konklusiv enn den som omhandler psykoser. En fersk norsk prospektiv, longitudinell studie kan tyde på økt risiko for selvmordsforsøk, mens den ikke dokumenterte noen økt risiko for depresjon Pedersen, W. 2008b. "Does cannabis use lead to depression and suicidal behaviours? A population-based longitudinal study." Acta Psychiatrica Scandinavica In press..

7. Sommeren 2007 publiserte The Lancet en meget omfattende review-artikkel om sammenhengen mellom bruk av cannabis og psykoser, som konkluderte nokså entydig med at bruk gir en økt risiko: Moore THM, Zammit S, and Lingford-Hughes A. 2007. "Cannabis use and risk of psychotic or affective mental health outcomes: a systematic review " Lancet 370:319-328.