Denne artikkelen er i all hovedsak inspirert av prosjektet Navigare Necesse Est – ta styring og naviger med stø kurs hvor 5 skoler i Tromsø samarbeider om utvikle skolens læringsmiljø. Skolene har satt fokus på sosial kompetanse og har valgt ulike strategier i sitt utviklingsarbeid. Utdanningspolitisk er det et sterkt ytre trykk på skolene for at de skal ta i bruk såkalt evidensbasert kunnskap som handler om at det gjennom forskning skal være dokumentert at et kunnskapstiltak virker.
”Lærerne trenger kunnskap om hva som gir god læring, hvilke metoder som virker, og hvordan de kan møte ulike utfordringer i klasserommet” (St.meld.nr. 31, Kvalitet i skolen (2007-2008):67)
At evidensbasert kunnskap har fått en slags formell status som ”sann kunnskap”, er problematisk for en samfunnsforskning som legger vekt på å anerkjenne den erfaringsbaserte kunnskap og skolelederens og lærerens faglige skjønn. Skolelederne i Navigare-prosjektet har imidlertid vært opptatt av at et evidensbasert tiltak kan være nyttig, men ikke er nok i seg selv. Skoleutvikling forutsetter en strategi som er i pakt med den enkelte skoles egen kontekst, anerkjenner den erfaringsbaserte kunnskapen og legger til rette for læreres erfaringslæring. Derfor har de også lagt til rette for individuell og kollektiv refleksjon både i og mellom skolene.
Som faglig støttespiller for prosjektskolene har nettopp mangfoldet i strategisk tilnærming gitt en unik mulighet til å reflektere over kunnskapens ulike teoretiske og praktiske referanserammer. Skoleutvikling på området læringsmiljø synes å være avhengig av mer enn en type ”sann kunnskap”. Fokus må i større grad rettes mot at det er i spenningsfeltet mellom de ulike kunnskaper at vi kan komme på sporet av hva det er som bidrar til endring i praksis.