Hva er selvskading?

Selvskadende atferd er ikke et nytt fenomen, det har røtter langt tilbake i historien. I mange kulturer har selvskading vært sosialt akseptert når atferden har vært i en religiøs eller rituell kontekst (Farber, 2000). Forskning viser at selvskading er økende både nasjonalt (Ystgaard, Reinholdt, Husby, & Mehlum, 2003) og internasjonalt (Madge, et al., 2008). For utenforstående er det vanskelig å forstå hvorfor en velger å skade seg selv, Skårderud sier at: ”Vår kultur har gjort den sunne, rene og hele kroppen til et moralsk gode. Den er ideell. Selvskade blir da tilsvarende forkastelig, sjokkerende eller sykt” (2007:300). Selvskading er et ungdomsfenomen, der en begynner i tenårene (Crowe & Bunclark, 2000) og en ser at atferden varer over år (Favazza & Rosenthal, 1993). Fenomenet ble tidligere oppfattet som sjeldent, men i dag må de fleste som arbeider med ungdom forholde seg til fenomenet (Øverland, 2006). I denne artikkelen blir det stilt spørsmål om det er noen sammenheng mellom ungdoms bruk av rusmidler og selvskading?

Det er ulike perspektiver å se selvskading i lys av, men til nå har forskning både nasjonalt og internasjonalt hatt et ensidig fokus på fenomenet i et psykologisk og/eller medisinsk perspektiv. Innen psykologi blir ofte selvskading koblet til psykisk lidelse eller psykiske problemer, og innen medisin er fokus at en skal lege sårene og arrene til en som skader seg. Biologiske forklaringsmodeller ser blant annet på at et senket serotoninnivå hos personer som skader seg selv, og at dette medfører økt tilbøyelighet til handlingen (Favazza, 1996)

Selvskading er ikke en psykisk lidelse og har ingen egen status i DSM-IV eller i ICD-10 (Øverland, 2006). Det er i så måte kanskje enklere å skulle forstå og forklare selvskading gjennom en psykopatologisering av individet, men forskning viser at fenomenet forekommer i stor grad blant de som ikke har en psykisk lidelse (Ystgaard, et al., 2003).  Skårderud (2007) hevder at ved å se fenomener psykopatologisk, kan dette bli for ensidig til å få forståelse av selvskading. Like viktig som både psykologisk/medisinsk og biologisk forklaringer på selvskading, er en sosiologisk forståelse av fenomenet. Med dette mener jeg ikke at psykologiske/medisinske eller biologiske perspektiver er irrelevant, men med et annet og nytt perspektiv vil en få frem nye momenter og sider ved selvskading. Samfunnet er i stadig endring, og i takt med endringer i samfunnet vil også ungdommer endre seg. Skal en komme nærmere en forståelse av selvskading blant ungdom, bør en ha innsikt i det å være ungdom i dagens samfunn. Som medlem av samfunnet inngår ungdom i mange sosiale prosesser og det blir viktig å se på betydningen av disse prosessene. En ser at sosiale forhold som for eksempel konflikter med foreldre, selvskading blant venner og rus preger livssituasjonen til mange selvskadere, og disse sosiale relasjonene som ungdom inngår i blir viktig å ta høyde for.