Selvskade er et av mange begreper[1] som blir brukt på handlingen, og denne mangfoldige begrepsbruken gjør også at definisjoner på handlingen varierer både i forhold til ulike benevnelser på fenomenet, men også hva intensjonen gjelder. Per i dag rår det ikke enighet om en felles definisjon. I denne artikkelen blir selvskading definert som: En ikke sosialt akseptert handling, der en direkte påfører sin egen kropp en synlig skade uten en suicidal hensikt. Intensjonen i de ulike definisjoner varierer med eller uten en suicidal hensikt, men forskning viser at det å skade seg selv ikke er et uttrykk for et suicidalforsøk, men heller en måte å overleve på (Moe & Ribe, 2007; Øverland, 2006). I eldre faglitteratur ser en ofte at selvskading ble sidestilt med et suicidalforsøk og Thorsen sier det slik (2006:5):

”For tjue år siden, når pasienter med utallige arr på armer og håndledd etter selvskader ble intervjuet og vurdert på akuttmottak og legevakt, gikk alle (inklusive pasienten selv) ut fra at arrene og skadene var et utrykk for selvmordsatferd. Pasienten, kanskje fordi han eller hun ble fortalt det, behandlingsapparatet fordi det da var den gjengse tenkning omkring temaet”.

Dette betyr ikke at en som skader seg selv ikke kan komme til å ta sitt eget liv. Ungdommer som skader seg selv flere ganger og ikke får den hjelp de har behov for har økt risiko for selvmord. Det kan også være at en skader seg selv slik at utfallet blir selvmord, uten at intensjonen var det (Sommerfeldt & Skårderud, 2009).