I følge Schmidt og Davidson (2004) kan det være mange forskjellige forklaringer på at en skader seg selv, og den varierer fra individ til individ (Øverland, 2006). Det finnes nok like mange årsaker til handlingen som det fins individer som skader seg selv. Hvorfor selvskading blir en utvei vil også variere fra person til person, fra situasjon til situasjon, og årsaken til at en begynte å skade seg selv er nødvendigvis ikke den samme over tid. For mange fungerer selvskading som affektregulering av kompliserte følelser. Når språket om følelser er vanskelig så kan en bruke kroppen som språk, der den synlige skaden som et sår eller arr gir uttrykk for en indre skade som er vanskelig å definere, avgrense og se (Sommerfeldt & Skårderud, 2009). Mange selvskadere har problemer med å utrykke seg verbalt, og de bruker kroppen som et kommunikativt redskap (Crowe & Bunclark, 2000), der både sår, arr og blod har en funksjon. En som skader seg selv vil gjerne se at blodet renner, dette blir ofte sammenlignet med at det er vonde tanker og følelser som renner ut med blodet. Studier viser også at personer som skader seg selv har større problemer med aleksitymi[1], enn personer som ikke skader seg selv (Zlotnick, Mattia, & Zimmerman, 1999). Moe og Ribe (2007) mener at ungdom som kutter seg, skriver om sin smerte på huden, der kroppen deres blir bærer av noe som oppleves som umulig å artikulere. 

I 2003 ble det gjennomført en stor europeisk studie om selvskading, Child and adolescent self harm in Europe, der den norske delen av undersøkelsen Villet egenskade blant ungdom. 4060 ungdom i alderen 15 til 16 år besvarte et anonymt spørreskjema, og svarene viser at selvskading har sammenheng med: lav selvtillitt, selvskading blant venner, alvorlig konflikt med foreldrene og misbruk av rusmidler (Ystgaard, et al., 2003). Denne studien viser at ungdom oppgir mange sosiale forhold som årsaksrelasjon til at de skader seg selv, noe som også bekrefter at selvskading ikke nødvendigvis bør psykopatologiseres.