Det fins mange ulike inndelinger og kategorier av selvskading, Simeon and Favazzas (2001) har gjort en inndeling i 4 ulike kategorier:

1) Stereotyp selvskading – Stereotypic self-injurious behaviors

2) Tvangspreget selvskading – Compulsive self-injurious behaviors

3) Alvorlig selvskading – Major self-injurious behaviors

4) Impulsiv selvskading – Impulsive self-injurious behaviors                                                                                                                               

I denne inndelingen knyttes Stereotyp selvskading opp til psykisk utviklingshemmede og autister, der en f.eks kan foreta gjentatte hodedunkning eller slå seg selv, og skadene er fra mild til alvorlig. Tvangspreget selvskading knyttes til personer som har en psykisk lidelse kalt trikotillomani, som betegner en repeterende atferd som f.eks å plukke ut hår eller hud og skadene er mild til moderate. Alvorlig selvskading knyttes til psykoser og rus, og skadene kan være både alvorlig og livstruende (en kan f.eks amputere av seg kroppsdeler). Impulsiv selvskading er den vanligste formen for selvskading, og bærer preg av ritualisering. Skadene i den impulsive selvskadingen er ofte moderate, slik at det sjeldent kreves medisinsk behandling. Dette blir også bekreftet av Ystgaard, Reinhold et al. (2003) som viser til at selv om at det er en høy forekomst av selvskading blant ungdommer, er det få som har vært i kontakt med sykehus. En medvirkende årsak til høye mørketall blant ungdom som skader seg selv er at impulsiv selvskading er lettere å skjule enn de tre andre kategoriene av selvskading. Impulsiv selvskade er veldig vanskelig å fange opp, der en skader seg alene og skjuler sår og arr, og det kan gå lang tid før noen får vite om handlingen. Når skadene ikke er av et slikt omfang at det er behov for medisinsk hjelp, blir disse ungdommene sjelden eller aldri fanget opp av helsevesenet, og blir de fanget opp er det kanskje av andre årsaker enn selvskading. Fokus i denne artikkelen er alvorlig og impulsiv selvskading.