En skuffet journalist og en krets i skolegården 

Stemmen i telefonen tyder på at han må være i begynnelsen av tjueåra. Han jobber i en av våre store tabloidaviser, og sier: Jeg har hørt at det er stadig flere ungdommer som bruker et stoff de kaller K. Det skal selges i skolegårder over hele Oslo, og det er visst veldig farlig. Kjenner du til stoffet? Stemmer det?

          - Nei, det stemmer nok ikke. Jeg tar på meg en litt autoritær, professoral tone, og sier: Stoffet heter Ketamin, brukes i anestesi-sammenheng, og vi har hatt en rekke rapporter fra USA, noen fra England, som viser at det kan brukes for rusformål. Da kan det være farlig. Vi har hatt noen enkeltstående rapporter av dette her i Norge, men det vil være en avsporing å lage en sak om dette i avisa di.

          Hva skjer? Jeg merker hans skuffelse. Han spør om jeg egentlig har god nok greie på dette. Han antyder at han har snakket med andre, som mener at dette er et problem en bør "slå alarm" i forhold til. (Men han hadde tydeligvis glemt at han startet samtalen med å si at disse hadde vist til meg.) – Jeg blir irritert. Du står selvsagt fritt, men det er bare tull å lage en sak om dette i Norge, avslutter jeg. Da er dine behov for oppslag og ikke virkeligheten selv, som er styrende.

          Jeg blir sittende og grunne over samtalen. Hvor mange sånne telefoner har jeg fått i løpet av årene som forsker på feltet? Energisk ung journalist, på jakt etter førstesideoppslag. Kanskje vikar, kanskje med håp om fast ansettelse i kikkerten? Hva skjer? Jeg følger med i avisa de neste dagene. Jeg ser ikke noe til saken. Han har nok forstått at Ketamin ikke utgjør noe problem i Norge. Men det er selvsagt ingen nyhet.

          En annen situasjon: Ti ungdommer samlet i ytterkant av skolegården. Du ser det på langt hold. En av guttene dominerer samtalen. Fortellingen handler om helgas fester: Hvor mange øl han drakk. Hvor dritings han ble. Hvordan han spydde. Hvordan han likevel ble med Lise eller Kari inn på soverommet, og hvordan …….. Han lar det hele henge i lufta. De andre ser på, med store øyne.

          Fortellingen sitter godt. De andre rives med. Noen legger seg litt i kjølvannet av ham. - De har også vært på fest i helga. De ble også temmelig fulle. Heldigvis luktet ikke mor og far noe da de kom hjem.

          Så vet vi at i virkeligheten satt sju av de ti hjemme sammen med mor og far og så på "Beat for beat" og spiste pizza, eller de spilte Trivial Pursuit, eller var rolig og pent på kino - uten å smake en dråpe alkohol. Men den fortellingen får ikke de andre høre. Grunnen er lett å se: Den teller ikke. Den gir ikke status, prestisje, legitimitet. Fortellingen om ravende rus og spy får dominere, der i utkanten av skolegården.

          Hva er fellestrekket i de to historiene? Begge illustrerer hvordan noen fortellinger får oppmerksomhet og stemme, mens andre systematisk holdes nede og forties. Antakelig er de to situasjonene eksemplariske for prosesser som pågår rundt oss, hver dag, og som kan ha større betydning enn vi normalt rekner med. Men det er femti år siden en norsk sosialpsykolog myntet den termen som et stykke på vei kan hjelpe oss til å gi mening til det som skjer i begge situasjoner.

Majoritetsmisforståelsen

Sosialpsykologen Ragnar Rommetveit studerte midt på 1950-tallet ungdom i en vestlandsbygd, og publiserte boka ”Social norms and roles”. Hovedpoenget er at det store flertallet trodde de andre var mer religiøse enn dem selv. Men det kan ikke stemme – det går rent logisk ikke opp, og “fiktivt normpress” eller “majoritetsmisforståelse” var begrepet han myntet. Seinere har dette prinsippet blitt vektlagt når en skal forklare problemutvikling blant ungdom. Enkelt sagt betyr det at det produseres feilaktive forestillinger om personers handlinger, normer og verdier og at dette – kanskje – danner grunnlag for at noen strekker seg etter og prøver å leve opp til disse, egentlig fiktive, normene.

          Her hjemme har pedagogen Eva Nordland studert prinsippet i forbindelse med seksualitet. Men det er særlig kriminologen Ragnar Hauge som har bidratt til å videreutvikle teorien. I tillegg til Ragnar Rommetveits studie var Hauge inspirert av klassiske bidrag av den amerikanske kriminologen David Matza. Matza studerte kommunikasjonen i ungdomsgjenger og fant at det var rikt av subtile signaler mellom særlig guttene. Gjennom "slang", hint, talende håndbevegelser antydet de at de hadde deltatt i handlinger og hadde normer og verdier som egentlig ikke stemte. Videre fant han dette særlig skjedde i ungdomsgrupper med løs struktur  og hvor deltakerne gled inn og ut. Under slike betingelser kan det lett danne seg et falskt inntrykk av de andre. - I virkeligheten vet en ikke så mye om dem, og dette gir spillerom for stereotypier. Særlig guttene synes å være utsatt: deres kjønnsroller er knyttet til tøffhet og aggresjon.

          Seinere har flere studier indikert at dette ikke minst gjør seg gjeldende hva angår rusmidler. Vi har sikker evidens for at ungdom flest overdriver andres bruk av rusmidler, og ofte oppfatter seg selv som prektige avvikere (Aas 1995). Tanken har vært at dette er farlig fordi en da kan tenkes å strekke seg etter disse normene – som altså i realiteten ingen har. Det samme antas å gjelde atferdsproblemer, kriminalitet, sex, men faktisk også popularitet og vennskap. En antar at en selv er mer konform, men også mer isolert enn andre. En viktig amerikansk studie fant for eksempel at på spørsmålet: Har vennene dine flere, like mange eller færre venner enn deg selv? - Så svarte det store flertallet at ens venner har flere venner enn en selv.

Hvor viktig?

Det er altså liten tvil om at ungdom faktisk er preget av denne majoritetsmisforståelsen. Men hvor viktig er den? Har den noen særlig sterk påvirkningskraft? Jeg undersøkte selv  majoritetsmisforståelsen - med henblikk på utviklingen av så vel røykevaner som bruk av alkohol og hasj (Pedersen 1993). Også jeg fant at ungdom trodde at andre unge hadde mer avvikende normer i forhold til rus og atferdsavvik enn dem selv, og forskjellene var store. Imidlertid så dette ut til å ha begrenset betydning for utviklingen av deres eget forbruk av rusmidler. De hadde feilaktige ideer om de andre. Men de strakk seg ikke etter disse i egen atferd. De betydde ikke så mye for dem. Hvorfor ikke?

          Jeg foreslo følgende tolkning: Det kan for det første tenkes at det ikke foreligger noen sterk majoritetsmisforståelse. Snarere kan vi forestille oss at et prinsipp som vi kaller “assymetriske bånd” virker. Det innebærer at enkelte mennesker oftere dukker opp enn andre i folks tanker når en skal si noe om hvordan “andre ungdommer” eller “dine venner” har det. De personene mange av oss vil tenke på, vil være sosiale og utadvendte mennesker, med mange kontakter. (Dette er også grunnen til at de fleste av oss vil ha færre venner enn våre egne venner). Men sosialitet og utadvendthet er kjennetegn som vi også vet er knyttet til høyere rusmiddelforbruk enn hos gjennomsnittet. Det er altså ikke så merkelig at mange vil tro at “de andre” drikker mer enn en selv, hvis uforholdsmessig mange vil tenke på nettopp disse menneskene. Men likevel har det kanskje ikke så stor betydning for deg, å ha slike oppfatninger. Kanskje skyldes det at dybden i vennskapene ikke er så stor. De er altså ikke “signifikante andre”, for å bruke en annen term fra sosialpsykologien. Vår konklusjon ble at majoritetsmisforståelsen kanskje har blitt tillagt litt for stor vekt. Likevel er forskningsfeltet spennende og det fokuserer kjernespørsmål som hvordan vi oppfatter andre, hvorvidt oppfatningene har rot i virkeligheten og også om hva de betyr med hensyn til utviklingen av våre egne rusvaner.

          Dessuten har studiene av majoritetsmisforståelsen stort sett foregått i smågrupper og mindre ungdomsmiljøer. Men jeg tror denne mekanismen  kan ha nokså generell betydning i vårt offentlige rom: Derfor startet jeg med telefonen fra journalisten. Han er nemlig typisk. Det er liten tvil om at mediene generelt fortegner og svartmaler situasjonen mht særlig illegale rusmidler. Hva betyr det at vi nesten daglig overøses med bilder av kriminell, voldelig og rusbrukende ungdom? Hvor mange er det som opplever seg som nerdete og prektige unntak? – Jeg later som om jeg spør. Jeg vet egentlig svaret.

Litteratur:

Aas, Henrik, Natvig (1995). Alcohol expectancies and socialization. Bergen: Research Center for Health Promotion, Faculty of Psychology, University of Bergen.
Hauge, Ragnar (2001). Kriminalitetens årsaker. Oslo: Universitetsforlaget.
Matza, David (1964). Delinquency and drift. New York: Wiley.
Pedersen, Willy. (1993). The majority fallacy reconsidered. Acta Sociologica, 36: 343-355.
Rommetveit, Ragnar. (1955). Social norms and roles. Oslo: Universitetsforlaget.