Norske myndigheter forebygger i dag først og fremst gjennom å opprettholde en restriktiv narkotikapolitikk og å bruke et sett av informasjonsvirkemidler. Lovgivningen med forbud mot bruk og besittelse til eget bruk er allment akseptert som en viktig skranke mot en akseptering av narkotiske stoffer i samfunnet. Forbudet sammen med det internasjonale politisamarbeidet mot narkotikahandel er de viktigste reguleringsvirkemidlene som skal forebygge tilbud og etterspørsel.

Utover dette er det først og fremst ulike informasjonsvirkemidler og sosialpedagogiske tiltak som brukes i forebyggingen av narkotikabruk. Nettstedet forebygging.no er et typisk eksempel på et forebyggingsvirkemiddel som er ment å bidra til å heve kunnskapsnivået i allmennheten og blant utvalgte grupper av fagfolk. Regjeringens siste handlingsplaner for rusforebygging har lagt opp til at det skal gjennomføres faste informasjonsopplegg blant alle 8.klassinger, der foreldre og politi skal møtes. Informasjonsarbeidet skal bidra til å opprettholde holdningen om at narkotikabruk er sosialt uakseptabelt og at bruk av stoffene utgjør en helserisiko. Dessuten er det en målsetning at foreldre, venner og nærmiljøet skal være involvert i utdanningen. Offentlige opplysningskampanjer brukes i liten grad for å forebygge narkotikamisbruk, men kan fortsatt være aktuelle for forebygging av alkoholproblemer.

På den sosialpedagogiske siden av forebyggingen dreier mye seg om å forebygge marginalisering av ungdom på grunn av at de faller utenfor skole, arbeid eller sosialt liv generelt. Mye av dette er generelle velferdspolitiske tiltak eller prosjekter rettet mot ungdom, og merkelappen som eventuelt plasseres på tiltakene preges av hva som til en hver tid betraktes som et problem. Det har vært rus, men også vold, gjengdannelser eller frafall i skolen for å nevne noe.

Den noe ensidige vektleggingen på informasjon blir kontinuerlig utfordret av forskning som viser at informasjon har betydning for kunnskapsnivået, men ikke nødvendigvis for handling. Undersøkelser viser i beste fall korttids effekt av informasjonstiltak, men vi vet lite om lang-tids effekten av informasjonsstrategiene.

Mye av motivet for å opprettholde en restriktiv narkotikapolitikk i Norge er nettopp oppfatningen av at den har en forebyggende rolle. I så måte er myndighetene svært direkte i bruken av regulerende virkemidler i forebyggingen. Politikken har dermed vært en viktig legitimeringskilde for det vi vanligvis forbinder med forebyggende arbeid, enten det drives av offentlig ansatte i skole, politi eller sosialvesen, eller det drives av frivillige organisasjoner og lokale ildsjeler.

Svanaug Fjær