Amfetamin virker ved å øke mengden av to såkalte signalstoffer i hjernen; noradrenalin og dopamin.  Signalstoffene formidler nerveimpulser fra en nervecelle til den neste, og når mengden av en type signalstoffer øker, vil mottakercellen sende et høyt antall impulser.  Den kommer i ”høygir”.

Dopamin er knyttet til mange ulike nervebaner.  En av dem er de såkalte motivasjonsbanene som blant annet har forbindelse med områder som gir følelse av oppstemthet og velvære.  En av virkningene er derfor at de fleste liker virkningen, noen veldig sterkt slik at dette overskygger andre gleder i verden.  Hjernen kan oppdras til å få lyst på mer av stoffet slik at personen opplever sug etter stoffet og lengsel etter tilførsel.

Noradrenalin er knyttet til reguleringen av tretthet, stress, sultfølelse, og til det å mobilisere kroppen til angrep eller flukt; alarmreaksjoner.  Virkningen av amfetamin er vanligvis å undertrykke sult, tretthet og gi følelse av energi og kraft. Selvkritikk, usikkerhet og forsiktighet blir ofte redusert.  Stoffet er blitt brukt i krig for å få angrepsvillige soldater som ikke kjenner hvor trette de er.

Faremomentene er først og fremst utvikling av avhengighet.  Mange mister kontrollen over bruken og kommer inn i hardbruksperioder hvor de slutter å sove, spiser for lite, neglisjerer andre ting i tilværelsen og  misbruker egen kropp, familie og tilværelse.  Når man slutter, er det lite signalstoff tilgjengelig igjen og livet er trist -  nedforhet og opplevelse av meningsløshet kan dominere.  Dette gjør at bruken fortsetter og kan bli svært intensiv.

Mange kan bli nokså aggressive under slik hardkjørperioder slik av vold kan opptre.  Det er også vanlig å bli mistenksom, ikke sjelden få tendenser til paranoiditet.  Angst, søvnvansker og uroperioder er nokså vanlige.  Når man tar stoffet vil blodtrykket stige og hjerterytmen blir ofte raskt.  Dette kan gi hjertestans eller hjerneblødning.  Stoffet settes ikke sjelden i sprøyte og dette kan gi smitte med ulike sykdommer.

Helge Waal